En morgen på badet, helt ut av det blå, kommer det fra min kjære: «Du, kan vi kanskje droppe takboksen i sommer?» Hun tenker på barna og utsikten gjennom panoramataket, og vi har hatt noen helgeutflukter der bagasjeplassen er testet ut. «For vi trenger vel strengt tatt ikke ta med mer på sommerferie enn på disse helgeturene? Det er jo midt på sommeren, ungene trenger ikke så mye klær»

Gleden jeg føler der og da er større enn jeg nesten tør vedgå. All morgengruff forsvinner og blir til et stort smil før jeg en gang har slengt vann i ansiktet. Ikke det at den svarte Thule-boksen ser så ille ut på F31en, det visuelle er i denne sammenhengen underordnet. Men maks anbefalt fart med takboks er 130 km/h. På en god dag, med litt medvind, går det an å strekke det mot 160. Men det suser, det trekker mer drivstoff, og hele turen får et preg av nødtørftig transport. Uten luftbrems på taket kan jeg kjøre bil; kanskje litt som i gamledager.

Jeg vet også at når ideen er hennes, er saken i praksis avgjort. Om jeg skulle foreslå noe sånt, og prøve å true meg gjennom hennes motforestillinger, ville det i beste fall ende med en Pyrrhosseier: Kanskje ville jeg klar å få viljen min, men det ville kunne forsure hele ferieturen.

Nå triller vi av ferja. Strekningen forbi rundkjøringene ut av Hirtshals er akkurat passe oppvarming for både mann og motor. Så begynner jeg å mate på, men ganske forsiktig, slik at alle skal kunne venne seg til en ny tempotilværelse. For selv om jeg allerede har kjørt noen tusen kilometer med 320en, har jeg ikke vært utenfor Sogn og Fjordane, og der finnes det som kjent ikke en eneste meter motorvei.

Reaksjonene uteblir. Jeg nærmer meg pent og pyntelig dansk motorveisfart, uten at noen foretrekker en mine. Mor er trøtt, og vil prøve å sove. Barna hører på eventyr fra Spotify over anlegget i bilen, og er veldig fascinert av vindmøllene.

Det har alltid vært en helt spesiell følelse å trille ut av en eller annen ferje og ta fatt på det kontinentale motorveinettet. Landskap, temperatur, luftfuktighet og faktisk selve luften jeg trekker inn, har gjerne en annen fylde. I tillegg kommer smaksnyansene den bilen jeg kjører formidler. I F31 er den største befrielsen at vi er fri fra rumlingen over norsk piggslitt asfalt i 70 km/h. På glattslikket kontinentalt dekke er F31 behagelig stille, også når det går fort. Passasjerene merker ikke farten, for kona blir overrasket når hun gløtter bort på speedometeret.

Det neste som slår meg når jeg lar dieselekspressen strekke ut på denne måten, er følelsen av suverenitet, nesten litt overlegenhet. I dansk motorveisfart triller bilen så lett, med et kraftoverskudd jeg kjenner for selv små bevegelser med fotbladet. Der og ta tenker jeg med meg selv at dette kjennes jo ut som draget i en gammel V8!

Når jeg senere sjekker litt dreiemomenttall for vanlige åttere fra sent 90-tall/tidlig 2000-tall, var jeg faktisk ikke helt borte vekk. E39 540i hadde for eksempel 420 Nm (riktignok oppjustert til 440 Nm fra 1999).

En del av forklaringen på at min 320 med 400 Nm har noe av den samme suverene følelse i pådraget her helt klart automatgirkassen. Også i motorveisfart smetter den ned både ett og to trinn, selv med moderat gassbruk, for virkelig å hente ut det beste av maskineriet. Dette er vinn-vinn: I 8. gir er turtallet svært lavt i høy fart, det senker jo både støy og forbruk. Og når drivlinjen leverer så direkte svar på mine ønsker om fartsøkning, begynner jeg å ane at det nok er slik kjøring en moderne 3-serie er optimert for, ikke vestlandsveier og serpentinsvinger.

Første etappe er bare gjennom Danmark. Og det oppleves faktisk som «bare en liten tur ned i bakken». Vi har en frokoststopp et sted ved Aalborg, ellers kjører vi i ett uten så mye som en ekstra tissepause for de små. Det er det jeg kaller en god start på turen!

Forventningen til dag nr. 2 er blandet med en solid dose bekymring. Vi har en lang etappe foran oss, fra Als til Zirndorf i det dypeste Bayern. Over 800 km på en dag vil bli rekord med barna i bilen, med god margin. Med mye kø nedover kan det bli riktig så ille … Samtidig gleder jeg meg virkelig til igjen å kjenne på autobahnflyten. Forretten gjennom Danmark var så definitivt en appetittvekker.

Når jeg kjører Autobahn, er det med alt annet enn horn i panna (mener jeg nå selv, i alle fall …). Autobahn er ikke en racerbane, og jeg er kommet over den kanskje litt jagende nybegynneriveren etter å «teste toppfart». Autobahnkjøring er, i alle fall på sitt beste, en oppvisning i trafikal empati, der de aller fleste han en sunn respekt for dem som kjører fortere enn seg selv. Muligens har det gått litt nedover med empatien i løpet av det tiåret som er gått siden jeg bodde her, men jeg synes egentlig ikke det. Det kan jo ha sammenheng med at vi var heldige med trafikken, kanskje også med at det var en rød bimmer som fylte bakspeilet.

Jeg aner en urnorsk protest mot «respekt for fotkjørere», så jeg skal ile til med en konkretisering: Når bestemor holder 100 km/h, og tar igjen en lastebil som holder 90 km/h, samtidig som jeg kommer bakfra i 180 km/h, er det praktiske spørsmålet: Skal bestemor bare lunke forbi, slik at jeg må kaste meg på bremsene, eller skal hun heller vente i tre sekund med sin forbikjøring for å slippe meg forbi? Jeg mener altså at svaret er opplagt.

Det mener jeg også på bakgrunn av erfaring med å kjøre Autobahn med saktegående kjøretøy. Da jeg flyttet fra Tyskland hentet jeg flyttelasset mitt med en Chevy Van med tilhenger. Da var det jeg som måtte vise en sunn respekt for dem som kjørte fortere enn meg – og det mener jeg også bestemt at jeg gjorde.

For at dette systemet skal fungere sikkert i praksis må selvsagt også den fortkjørende vise trafikal empati. I en situasjon som beskrevet vil det bety å være forberedt på det kanskje nettopp er en bestemor som ligger i Ford Ka’en bak lastebilen, og være klar til å bremse om hun ikke klarer å vurdere hvor fort jeg kommer. Bare da blir effektiv autobahnkjøring også sikker.

180 km/h viser seg å bli en fin marsjfart denne dagen, og da blir transporten effektiv. Kombinasjonen av musikk, folkeeventyr, samtaler om alt som ellers rører seg på og langs veien gjør også at de små takler den i utgangspunktet drøye transportetappen forbausende bra. Spesielt veiarbeidsområdene er stas, for spesielt minstemann er veldig fascinert av alle de store maskinene.

Kontrasten til ungdommelige autobahnstunt med «Godt og blandet» og Red Bull som eneste brennstoff, og knapt nok stopp for hverken å fylle opp eller tappe av, er likevel stor. Denne dagen er det rikelig med både små og litt lenger stopp, og de fleste tyske veikroer har også et lekeområde.

Første mål for reisen er Zirndorf. Dorfen i seg selv er ingen attraksjon, men her ligger hovedkontoret til Playmobil, og også en aktivitetspark. Den er ikke så stor, og vi hadde vel ikke så skyhøye forventninger i utgangspunktet heller. Desto større var gleden over å finne en liten kvalitetsoase. Dette var en lekepark i god bayersk ånd. Her var det ikke en kvadratcentimeter asfalt innenfor portene, bare belegningsstein og myke lekeområder. Det er heller ikke noen fornøyelsespark med heftige berg-og-dalbaner eller lignende hurra-meg-rundt-aktiviteter. Nei, det var gjennomført fokus på aktivitet. Barna kunne klatre og herje i mange utendørsaktiviteter, og leke innendørs med det meste av lekene i Playmo-sortimentet. God standard på mat og drikke, og gode materialvalg spesielt i det ganske nye hovedbygget, imponerte den voksne delen av familien. Et annet eksempel på gjennomført kvalitetstenking er tømmerutinene for søppel: Her ble alle avfallsbeholdere tømt 6 ganger daglig for å holde vepsen unna. Det er kanskje noe å tenke på for Dyreparken i Kristiansand?

Lekeopplevelser for barn trenger man ikke akkurat lete med lys og lykter etter i våre dager. Vi var for eksempel innom både Spieleland ved Ravensburg og tyske Legoland på denne turen, men det er selvsagt ingen grunn til å kjøre gjennom halve Europa bare for å finne en fornøyelsespark. Det kunne vi funnet i Hardanger. Men er du på europatur, har Playmobil Funpark noen unike kvaliteter som er verdt en omvei.

Turen nordover igjen startet fra Legoland ved Günzburg. Vi hadde jo ikke helt kontroll på når vi kom av gårde, og derfor åpen ende for overnatting: Jeg hadde gjort research i BMW Remote-appen, og sendt tre mulige overnattingssteder til bilen.
Ca. kl. 15 setter vi oss i bilen. Lite trafikk, fint skyv. 180 km/h blir til 200 km/h når trafikken er på sitt mest glisne. Hverken mor eller barna i baksetet legger tilsynelatende merke til det, og etter noen mil er de i drømmeland alle sammen.

På motorveien har jeg eksperimentert litt med både sportsmodus og manuell giring, men raskt slått det fra meg. Hverken kvassere gassrespons, hyppigere giring eller tyngre styring er ønskelig til slik kjøring.

Men nå nærmer jeg meg Kasselbakkene, med fine høyfartssvinger både opp og ned igjen. Her er det alltid fristende å stå på litt ekstra. Jeg vipper over i Sport og mater på, men mykt og fint, for å unngå at sidekreftene vekker familien. En ny Volvo XC 90 ligger limt til venstrefila som om han eier den, han tror tydeligvis han kjører fort. Etter noe svinger med den røde snuten min ganske tett opp i bakspeilet flytter han seg – og jeg fortsetter i min rytme. Da ser jeg ikke mer til ham.

Og her viser treserieunderstellet sine virkelige kvaliteter. Når jeg jager gjennom svingene i over 180 km/h, er følelsen av kontroll og presisjon utsøkt, og ikke en gang små slag fra underlaget får noe som helst ut av fatning – hverken meg, bilen eller passasjerene. Ved noenlunde samme tempo med M Coupéen ville disse slagene fra asfaltskjøter og lignede gjerne få bakakselen til å stusse litt (M Coupé hadde skrålenkerakselen fra E30).

Vi ligger an til å nå det siste overnattingsalternativet i god tid før leggedeadline kl. 20.00. Nå viser BMWs infotainmentsystem seg fra sin aller beste side. Jeg hadde jo overført aktuelle adresser til BMW Connect. Nå kunne jeg hente fram meldingen, legge inn navigasjonsmål og trykke på telefonnummeret til hotellet med noen få bevegelser med iDrive. Det gir en egen følelse av effektivitet å kunne gjøre alt dette mens jeg holder marsjfart på Autobahn.

Siste dag av dette redigerte ferieutdraget gikk fra overnattingsstedet like sør for Hamburg tilbake til den danske basen. Med den motorveisreiserutinen vi nå hadde opparbeidet, var det som en liten tur i parken, som vi til overmål hadde hele dagen på. Men selve det bilemosjonelle høydepunktet på turen kom akkurat på disse milen inn mot Hamburg.

Her er A7 nylig forbedret, med tre felt i hver retning. Trafikken er glissen denne tidlige formiddagen. Kona har igjen satt på folkeeventyr, jeg mener det var det som heter «Tre ønsker» som gikk, der høydepunktet er når kona får ei pølse festet til nesa si.

Følelsen av å la bilen strekke ut slik at selv de minste buer på Autobahn blir til svinger som jeg smaker på gjennom rattet, kombinert med denne besynderlige underholdningen, er av en helt spesiell dybde. Det er noe med kontrastene her som forsterker opplevelsen.

Jeg opplevde en tilvarende sansemiks da jeg bodde i London og tok tube til og fra Bloomsbury med de rokka folketonene til Gåte på øret. Da oppstod også en helt spesiell miks i møtet mellom den visuelle storbyatmosfæren, og lydene med røtter i det urnorske.

Kona blir fort søvnig når vi kjører, og nå virker det om hun sitter og dubber litt. Jeg gir ikke full gass, men fortsetter i grunn bare det normale pådraget opp til marsjfart igjen etter en liten hindring. Vi runder 200, og skyvet fortsetter. Vi runder 210, men fortsatt ingen tegn til at motorkraften tar slutt. Vi runder 220. Det går litt tyngre, det suser litt mer, men det kjennes fortsatt som det er mye igjen før fartsøkningen tar slutt.

Plutselig, men overraskende rolig og dempet, kommer det fra min høyre side: «Jeg sover ikke, jeg merker det nok … Nok nå, nå har du fått prøvd det …» Head-up displayet viser akkurat 222 km/h idet jeg slipper opp og roer ned til normal marsjfart, altså mellom 180 og 200 km/h. For min kjære har helt rett. Det er ingen grunn til å mase toppfart på Autobahn.