Guttungen var vel bare fire år den gang. Ruslende gjennom en tysk småby passerte vi to eldre damer og overhørte:

«Slik en vakker krølltopp. Og så helt hvit.» «Genau wie es sein soll!»

De ble altså sjarmert av lysluggen, og sa at han var «akkurat som han skulle være» … Hva de egentlig mente med kommentaren er jo umulig å vite, men klangen av det var såpass spesiell at «wie es sein soll» er blitt en del av familiesjargongen siden, som regel i mer passende sammenhenger.

Den lille begivenheten det er at 530d-en runder 30 000 km og har fått sin første service, er definitivt en mer passende sammenheng.

Man kjøper da ikke en så dyr nybil for å plages med problemer, vel? Tja, enkelte må nok tåle det, spesielt de som har gått for X-faktor med verdens mest spesielle dørløsning, kanskje, men la nå det ligge. Dem om det.

Problemfritt er heller ikke poenget her. Det finnes betydelig billigere veier til et problemfritt bilhold enn en BMW i millionklassen – det er bare å skue dit solen står opp.

Poenget er heller at den dype fornøyelsen det er å ha en 530d som hverdagstransport, ikke besudles av problemer eller irritasjonsmomenter.

Men er alt virkelig bare fryd og gammen?

Nei, jeg luftet allerede i vår noen småting som var på grensen til irriterende. I løpet av høsten og første del av vinteren, har flere kommet til.

Det verste blir det litt vanskelig å skylde på bilen for. Etter sigende kom pipet etter dunken , men rekkefølgen er umulig å være sikker på i ettertid.

Til det var min kone alt for oppkavet. Hun var nesten gråtkvalt på telefonen: – Eg ha krasja bilen!

En litt stor kantstein på en parkeringsplass hadde lurt seg under både hennes og bilens radar, og skrapen i frontfangeren var akkurat litt for stor til at jeg ville nøye meg med flikklakk.

Det jeg kunne ha kallet «summen av småting», del 2, begynner med billigplast. Nede til venstre for rattet er det en liten luke jeg sjelden bruker, bare når jeg legger lommeboka i bilen. Den er nesten Ford-simpel!

I Mondeoen jeg hadde for noen år siden, var dette nemlig gjennomgående: Selve dashbordet og de mest synlige delene var noenlunde påkostet og pene. Men alt under vanlig øyehøyde, der Ford innbilte seg at kunden ikke la merke til det, var merkbart billig.

I 530d-en har jeg altså funnet ett slikt eksempel. Så lite graverende, at det tok 30 000 km før jeg kom på å nevne det …

Et annet lite irritasjonsmoment er vann i og rundt bakluka. Femserien er en del breiere over baken enn vår gamle 320d, og derfor er også selve lukeåpningen større: Mindre omrammingskant, mer åpning – mer praktisk innrettet, altså.

Men konsekvensen er at da drypper det inn på sidene når luka står åpen i vestlandsvær, på en helt annen måte enn det gjorde i 3-serien. Tørkekluten, som alltid er med i bilen for å ta ungeklin i baksetet, må rett som det er brukes her også.

Og når syndefloden er som verst, har jeg også opplevd at bevegelsessensoren til bakluka blir forvirret. Heldigvis har den aldri åpnet seg utilsiktet, men når den står åpen i skikkelig høljevær, kan den begynne å leve sitt eget liv – med plutselig selvlukking.

Den gir jo beskjed med pip, og stopper bare den møter den miste motstand, så fare på ferde er det slett ikke, men litt besynderlig og småirriterende er det likevel. Dette skjer jo selvsagt mens jeg driver og laster bilen i drittværet.

Grunnen er nok at det drypper så store dråper fra bakfangeren at sensoren detekterer bevegelse, kanskje fra plasket mot bakken?

En siste liten baklukefilleting: Når bilen står parkert i en bakke, med fronten ned, er det ikke alltid lukkeautomatikken vil gjøre jobben sin. Da gir jo hellingsvinkelen til bakluka en mindre tyngdekomponent rett ned, noe automatikken detekterer, og sier «Stopp, dette våger jeg ikke»!

Løsningen er enkel: Jeg må holde i luka og gi den en lett hjelpende finger nedover idet jeg trykker på knappen …

Ingenting av dette var engang verdt å nevne ved innlevering til service. Jeg hadde derimot tre små masepunkter.

Nummer en: Nå om vinteren sørger jeg selvsagt for å spyle godt inne i hjul og hjulhus når jeg vasker bilen. Den beste måten å ha kontroll på at jeg faktisk får bort skitten som ligger helt oppe i hjulbuen, er å bruke fingertuppene sammen med hageslangen.

Da jeg gjorde dette, oppdaget jeg en liten glippe i skjøten til innerskjermen. Siden den til og med var mot sprutretningen, tenkte jeg: Nei, jeg vil ikke ta sjansen på at det fyller seg opp med saltguffe som får ligge og ruge der. Det må jeg melde inn. Det ble selvsagt fikset.

Nummer to: Til årets juleferie måtte jeg krype til korset og ta på takboksen for å få med alt (ungene fikk ski til jul …). Siden alt utsyn da blokkeres, og en ørliten vindsus kommer i motorveisfart, kjører jeg da blendingsgardinen til panoramataket helt fram. Det demper nemlig suset.

Men det ville seg ikke i år. Gardinen gikk fram, men så tilbake til ventilasjonsstilling – som om taket stod i tiltposisjon (luftestilling). Jeg sjekket selvsagt at det ikke var kommet noe imellom, men nei: dette måtte også meldes inn til service.

Her var jeg heldig med timingen. Dette skjedde etter at timen var bestilt, så jeg så ingen grunn til å ta noen ekstra tur innom verksted på grunn av dette: Løsning? Resette elektronikken …

Siste punkt var høyfjellspipen jeg klaget på også sist, da bilen var inne til ekstra oljeskift ved 15 000 km. Mest i tilfelle de hadde fått noen beskjed fra fabrikken på dette, men nei, dessverre.

Bytte av ventilasjonsfilter er en del av 30k-servicen, og kanskje er den en kombinasjon av ønsketekning og innbilning, men det virker faktisk som pipe-/fislelyden er noe redusert. Den kommer uansett ikke når ventilasjonen blåser på maks, men bare noen få sekunder, akkurat i det automatikken er i ferd med å reduseres intensiteten, kan jeg fortsatt høre en antydning til piping.

Au. Stakkars. Så store I-landsproblemer, tenker du kanskje – med rette. For dette er som å forsøke å spikke flis fra en massiv eikekubbe med sløv kniv, eller kanskje snarere: som å prøve å skjære spon fra en stang av høyfast stål.

Disse «problemene» er ikke i nærheten av å rokke ved gleden av å kjøre en 530d av generasjon G31. Det er nemlig en sammensatt nytelse, som en fyldig rødvin fra Piemonte. Om jeg ønsker Barolo eller Barbaresco-nyanser, velger jeg med kjøreprogrambryteren.

Og når det gjelder bil, har jeg ikke engang dårlig samvittighet for å nyte slike luksusgleder til hverdags.