Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.
«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2
Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?
Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen
Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!
– Ha du høyrt at bilen knaka? Min kjære er på vei hjem, og også hun bruker gjerne tiden i bilen til «kontorarbeid» på telefon. Og innimellom den vanlige hverdagsorganiseringen, kommer plutselig denne meldingen.
– Nei?!, utbryter jeg. Vår 530d har vært velsignet fri for knirk og knak, så jeg tror ikke helt på henne med det sammen. – Er du sikker på at det ikke er barnesetene du hører? (De kan nemlig lage litt lyd av og til, når barna ikke sitter der).
– Nei, det kjeme framatifrå. Frontruta, kanskje …
Jeg spekulerer litt i «worst-case» scenarier: Har hun hoppet over en fartsdump, eller dundret over en kant? Men at den limte frontruta skulle begynne å knake av den grunn, har jeg mer enn vondt for å tro. Da er jeg redd mye annet ville ha gitt seg lenge før det …
Selv om jeg ikke helt ville tro på henne, tok jeg en ekstratur den kvelden. Bilen var helt fin, den, så i første omgang slo jeg meg til ro med at en ellers utsøkt kvinnelig intuisjon kanskje av og til slår over i ren innbilning.
Dette var vel en gang i april, tenker jeg. Vinterkulda hadde begynt å slippe, og for vår del betyr det også de første oppstartene uten forvarmet bil. Nå, med en rekordvarm mai i ryggen, må jeg innrømme: Hun hørte nok helt rett!
Kneppelydene kommer forfra, og i mine ører trolig fra dashbordet. De er ikke direkte knyttet til bilbevegelser, slik normal interiørknirk er. De kommer like etter oppstart, i varmkjøringsfasen, og etter hva jeg har kunnet observere: helst når det er snakk om store temperaturforskjeller.
Det virker begge veier: Både når interiøret har vært kaldt, og blir varmet opp, eller når solen har stått på og laget bakerovn, og kjøleanlegget begynner å blåse kaldluft. Min sterkeste hypotese er derfor at det er termiske bevegelser som er årsaken.
Dashbordet er jo en mildt sagt sammensatt konstruksjon, der selve metalldrageren er fylt opp med elektronikkenheter, høyttalere og ventilasjonsdyser i plastmaterialer. Så vidt jeg husker fra ingeniørstudiet er det ganske store forskjeller i termisk ekspansjon for aluminium og plast.
Dette er i skrivende stund det beste jeg kan komme opp med. Andres tanker og erfaringer mottas med takk!
Irriterende? På en skala fra en til ti, snakker vi et sted mellom 1,5 og 2 her … Du må gjerne kalle det et I-landsproblem, i andre eller tredje potens.
Grunnen til at jeg likevel gjør et såpass stort nummer ut av det, er at jeg finner det beskrivende for hvilke «utfordringer» vi har hatt i løpet av det første halve året med vår 530d.
Listen over reelle barnesykdommer eller problemer er kjedelig kort: Ingenting! Ut fra det jeg kan se i Facebook-gruppen for G31/31 som jeg følger, er det heller ikke mye problemer andre har vært utsatt for.
Da flyttes fokus gjerne til småting. Jeg var inne om det i den første nybilrapporten her på bloggen, og nå er det er par «vesentlige» punkter til som er verdt å nevne: Ryggekamera, og start-stopp-automatikken.
BMWs kameraløsning var noe av det første jeg reagerte på da jeg så G30 i levende livet. Det var en sølvgrå sedan, og da var det sorte partiet mellom nyrene godt synlig, og litt merkelig. Og den kraftige utveksten over skiltet til det bakre kameraet så også litt drøy ut.
På min mørkeblå bil skal jeg ikke påstå at jeg har lagt så mye merke til det. Men jeg vet at det finnes bedre løsninger der ute, og det irriterer litt. Land Rover har for eksempel spyler til bakkameraet. Nå er jeg kanskje over snittet ivrig med bilvask, så jeg har ikke velig ofte opplevd redusert sikt i kameraet.
Men mot slutten av en langtur vinterstid, når jeg da skal rygge inn et sted, da er det ikke mye å se i ryggekameraet, nei. En spyler hadde gjort susen. Her har for øvrig VW en elegant løsning jeg har sett på Golf: Der vipper hele VW-emblemet ut når man legger inn revers, med kameraet under.
Allerede før G30 ble lansert, mener jeg å ha lest at start-stopp-automatikken skulle være forbedret. Den skulle visstnok bruke kartdata for å lese situasjonen bedre, og hindre unødvendige og irriterende stopp.
Her må det ha glippet et sted på veien. Min standardprosedyre når jeg skal inn oppkjørsla, er å kjøre forbi porten, legger litt over, stoppe, og rygge inn. Da finner automatikken det for godt å slå av motoren før jeg rekker å legge inn revers!
Inn i garasjen har jeg en liten kant. Over den merker jeg lett hvordan enkelte prioriteringer i hjulopphenget er gjort. Bakakselen er kontant og fin over kanten – det tyder på fin fasthet på foringene i lengderetningen – noe som nok er helt nødvendig på en bil med såpass mye krefter til disposisjon.
Forakselen er derimot betydelig mykere over kanten. Her aner jeg foringsfleks, og faktisk også en antydning til «storbilvagging» idet jeg vipper over og inn på garasjegulvet. Forskjellen fra min gamle F31 er tydelig, og når jeg låner biler som for eksempel M4 CS og rygger over den samme kanten, blir det hele satt i et veldig tydelig relieff.
Jeg innser at nettopp denne foringsfleksen, i kombinasjon med myk fjæring og dynamisk demping, er det som gir bilen den spennvidden jeg setter slik pris på: Den ruller komfortabelt over den dårlige asfalten i 30-sona opp til barnehagen – selv på 20-tommers hjul – samtidig som den kan kjøres «nær CS-presist» på svingete vei når jeg ber den om det.
Derfor er jeg litt skeptisk til å gi etter for lysten til å slippe den litt ned. For ja, etter at sommerhjulene kom på, har jeg gått og sett på luften i hjulhusene, hver gang jeg går til og fra bilen. Det er slett ikke ille, snarere akkurat innenfor grensen til ok fra noen vinkler, men likevel …
Problemet er kanskje at jeg «fusket» litt med dimensjonen på vinterdekkene. Ca. 3% økt rulleomkrets og på øyemål ca. en cm økt diameter, fylte hjulhusene betydelig bedre enn de lavprofildekkene med runde skuldre som står på nå. Selve felgen er jo også åpen, så det blir mye luft, ja …
Med luftfjæring bak, og absolutt ikke noe ønske om å bytte ut den dynamiske dempingen, blir også selve senkejobben ganske enkel. Litt kortere fjærer foran og programmering av nytt nullnivå for belgene bak – that’s it!
AC Schnitzer har et slikt sett. Det vurderes intenst akkurat nå. Kanskje skal jeg bestille med det samme, slik at jeg får det på før ferieturen?
Jeg planlegger uansett en tur innom Biltreff for en ekstra service før årets kjøretur til Italia, nemlig. Det var det jeg mente med «kyllingservice». Ikke det at jeg kjører slik at serviceindikatoren blir gretten. Selv med en så kald vinter som i år, og altså 14 000 kilometer kjørt, er det fremdeles 16 000 igjen til bilen selv synes det er på tide med oljeskift (helt etter boka, altså).
Men jeg har ikke spesielt lyst til å dundre 5000 kilometer i kontinentalt tempo på den oljen bilen ble levert med, og som har samlet sot en hel vinter …
Derfor blir det et ekstra oljeskift, før bilen runder 15 000, uten nullstilling av serviceindikator. Du må gjerne kalle meg gammeldags og mistroisk, men jeg stoler altså mer på egen magefølelse enn BMWs offisielle anbefaling.
Grunnen til denne «overomsorgen» er kanskje også at min G31 har en mekanikk jeg er blitt oppriktig glad i gjennom dette halvåret.
Det handler om små nyanser av glede som jeg kjenner på hver gang sekseren fyrer opp. Og hver gang jeg får anledning til å dra på litt mer enn noen millimeter med høyrefoten, gir kombinasjonen av rå kraft og sekserlyd meg en boblende glede med en aning arroganse i ettersmaken.
Det er ganske nøyaktig ett år siden mitt første møte med en 530d av generasjon G31, og den viktigste oppsummeringen er kanskje dette:
De tankene jeg gjorde meg i fjor sommer, da jeg gikk og drømte om ny bil på farge- og utstyrsnivå, er overoppfylt i praksis.
Og selve elefantspørsmålet: Er det verdt så mye penger opp ifra den nydelige 320d’en vi hadde? Ja, faktisk, så mener jeg det.
Det handler om utstrålingen den har når den står nyvaska i oppkjørsla. Det handler som nevnt om suveren komfort, kombinert med lyden og kraften og muligheten til å kjøre ekstremt effektivt om det er ønskelig.
Men det handler også om følelsen av å sette an en helt vanlig sving, i helt vanlig fart, med ungene i baksetet. Også da er det en nerve og en godfølelse i bilen. En følelse av forfining og det lille ekstra. Da er jeg fornøyd.
annonse ▼
annonser på bergeblogg.no