For en stund siden hadde noen av mine Facebook-venner en slags rangering gående: Voksenpoeng. Hvilke aktiviteter teller som mest «voksne»?

Ikke la fantasien skli ut nå. Vi snakker mosefjerning, valg av plenklipper og henting av hagemøbler – slike ting. Om jeg husker riktig var vel mekanisk mosefjerning en 50-poenger.

Jeg lå lavt i denne diskusjonen. Dette var nemlig urbane venner. Jeg kunne ha gruset dem om jeg hadde utbrodert alle de voksenaktivitetene en bygdegutt som har rundet førti faktisk må trå til med.

I høst har det vært helt bokstavelig. Jeg har nemlig spadd og kjørt grus noen dager nå. Og når jeg og min kjære får den fikse ideen at vi skal bytte ut grusen i gangveiene rundt huset, snakker vi tett på ti kubikk. Grapse sammen, lesse opp i trillebåren, kjøre bort på tilhengeren og dumpe der noen har bruk for fyllmassen. Hva sier du? 1500 voksenpoeng?

Men det var ikke denne sjauen som avgjorde den heftigste interdiskusjonen som har rullet og gått i hodet mitt de siste månedene. Det var det høstens hytteutflukter som satte en stopper for.

Svigerfamilien har en hytte i Stølsheimen. Sommerstid er det mulig å kjøre omtrent til døra, men den siste mila, fra veien over Vikafjellet og ut til Kvilesteinsvatnet, er det anleggsvei. Statkraft vedlikeholder den brukbart, men både grov puck, slaghull og dype spor er på repertoaret her.

Denne veistubben var grunnen til at min kjære kjøpte en Land Rover Freelander like etter at hun møtte meg. Jeg har vært her med mange ulike biler, og det er alltid interessant.

Nei, du trenger ikke firehjulstrekk for å komme fram, bare den siste, private bakken opp mot hytta krever det. Det er heller ikke slik at en bil som kan virke komfortabel på vanlig vei (Ford Scorpio, for eksempel), er spesielt velegnet når utfordringene blir så grove som her.

Jeg husker hvordan jeg gruet meg før første gangen jeg listet meg ut der med 320d’en. Men det gikk fint, ingen problemer, og med xDrive klatret den også den siste kneika opp mot hytta som en lek.

Med 530d’en var jeg derfor ikke bekymret, jeg viste veldig godt hva jeg gikk til. Og det gikk ikke mange kilometer før slalåmkjøringen mellom slaghullene ble den reneste fornøyelsen. Aldri før har jeg kjørt en mer komfortabel bil på denne anleggsveien.

Myten om at store hjul i ganske så ekstrem profil ikke fungerer i Norge kan dermed knuses, en gang for alle. Faktisk var de brede valsene en av fordelene her: Det skal noe til å finne så store slaghull at de 275 mm brede bakdekkene dumper nedi. Å balansere på kantene gikk som en lek!

Så subbet det. Kanskje ble jeg litt uoppmerksom siden dette gikk så fint, men noen veldig synlig forhøyning mellom hjulsporene var det ikke. Det var heller den naturlige topografien på denne veien som spilte meg et puss.

Slippe bilen ned 3 cm? Jeg tror ikke det, nei …

Dette ble altså spikeren i mine senkefantasier. Det er fabuleringer som har plaget meg, helt siden jeg fikk sommerhjulene på. Da ble jeg gående å studere lufta i hjulhusa, og det har jeg vel holdt på med siden.

Den første vekkeren fikk jeg derimot allerede da vi dro på sommerferie. Ut fra ferja fra Sandvikvåg hadde vi en god posisjon, og tidlig avkjøring gir jo muligheter til å slippe å ligge og stampe i kø den neste timen.

Vi kjørte av ferja parallelt med tungtrafikken, og kanskje hadde jeg litt mye fokus på traileren ved siden av. Den skulle jeg jo forbi … Da smalt det. Overgangen ut av ferja var tydeligvis litt bråere enn jeg var klar over, og farten litt for høy …

Det er jo mulig å tenke seg at senkefjærer foran faktisk kunne ha vært en fordel. Litt av grunnen til at jeg subbet, var jo at snuten er såpass myk på 530d’en. Kanskje ville stivere framfjærer være en fordel?

Nei. Ikke i kombinasjon med den originale dempingen, og ikke sammen med de originale luftfjærene bak. Å øke fjærstivheten foran er jo en klassisk måte for å få bilen til å oppføre seg mer understyrt. Det vil jeg ikke.

De settene som finnes med senkefjærer foran til G31 er neppe særlig stivere enn originalfjærene heller, bare litt lavere. Og da smeller det bare enda mer neste gang …

Subbingen i ferjekaia var slett ikke ille – ingen skade skjedd, det kunne jeg konstatere ved neste ferjestopp, men den fikk meg til å se litt mindre på lufta i hjulhusene i løpet av ferien, ja.

En ekstra ro i senkefabuleringen ble det etter at jeg fotograferte bilen rett fra sida med telelinse, sammen med en F11. Tanken slo meg da jeg plukket og justerte bilder på PC-en : Er nå dette så ille da? Er det ikke en helt jevn og fin bue av luft rundt hjulene. Er det ikke slik det skal være?

En mann som, uttalt eller ikke, tross alt er en ivrig plukker av voksenpoeng, kan i alle fall slå seg til ro med dette. Og da småsteinene skramlet litt i plastplatene under bilen på vei til hytta, var saken avgjort for min del.

Det har jo også noe med bruken av bilen å gjøre. Noen har jo en arbeidsbil som bil nr. 2 (eller 3). Da er det lett å holde familiebilen unna sjauing. Jeg, derimot, som har et lite gult leketøy som eneste alternativ til 530d’en, jeg må bruke luksusstasjonsvogna også til de litt tyngre transportoppdragene.

Jeg har hørt noen mumle: Er den ikke litt for fin til det da? Nei, det er i praksis ikke noe problem. Med normal forsiktighet og et sett arbeidshansker i dørlomma, så fungerer det aldeles strålende. I høst har «sjauebilen» for eksempel hentet 1500 kg flis i Bergen, og altså kjørt bort til sammen et godt lastebillass med grus.

Den lekende lettheten som 530d’en trekker de 2000 kiloene den har lov til, gir bare en ekstra dimensjon til gleden av å ha en slik bil.

Og når jeg også kan klatre opp gjennom de trange serpentinsvingene til Berge (ja, det er der familienavnet kommer fra), med fullastet tilhenger på høstsleip asfalt, uten at et eneste innerhjul tenker på å dra løs, da synes jeg faktisk dette er en storveis sjauebil også.