Om å takke nei, del 2 – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som Bergeblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om Bergeblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor Bergeblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Bergeblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Om å takke nei, del 2

Hjemmet Mortensen ladet kanonen ganske kraftig for å få norske auto motor og sport opp og gå. De kjøpte opp bladet Drive, for å få abonnentene. De rekrutterte den mangeårige redaktøren i bladet Bil, Kjell Magne Aalbergsjø, som min testredaktør. Og vi hadde mange møter med den tyske redaksjonen, både i Oslo og i Stuttgart.

Å være redaktør var utvilsomt spennende og lærerikt. Men hvor var egentlig gleden, tenker jeg nå, når jeg går gjennom disse gamle bildene …

Jeg ladet kanonen ganske så hardt jeg også. Opp klokken fem for komme foran køen innover til byen, seine kvelder og fortsatt mange reiser. Spennende, for all del, men på ett eller annet tidspunkt snek det seg også inn en følelse av at nå hadde jeg hodet litt vel langt inne i eksospotta, kanskje også i bladfykgrotta.

Av en eller annen grunn hadde jeg en ekstradag i forkant av en Porsche-presentasjon, dette må ha vært våren 2005. Boxster, var det vel, eller kanskje det var 911 Targa – i alle fall var jeg på et sobert hotell ved Klagenfurt i Østerrike, omgitt av kjøremaskiner som absolutt stod godt til mine smakspreferanser.

Problemet var at det ikke lenger gjorde noe særlig inntrykk på meg. Jeg innyndet meg ikke for å få en ekstrasving med en bil slik som i Frankrike, hos Audi (se del 1); jeg brukte tiden til å lese.

Lenge hadde jeg regelrett kjempet med James Joys’ Ulysses. I starten skjønte jeg ikke et kvekk. Grunnen var vel kanskje at jeg lette etter en veldig dyp og viktig mening, det var jo opplest og vedtatt at boken var en modernistisk klassiker. Jeg var kanskje for god til å lese også, i den forstand at jeg leste veldig raskt.

Da, i Klagenfurt, kom jeg inn i en langsom leserytme, som for meg er det eneste som fungerer for den virkelig givende litteraturen. Plutselig steg «meningen» med Ulysses fram. Mest som klang, nesten som musikk, som en livets resonanskasse. Spesielt avslutningskapitlet «Penelope», der vi er inne i hodet til Molly, uten tegnsetting og store bokstaver, gjorde et uutslettelig inntrykk.

Og det var på flere måter en stor avslutning jeg kom til den dagen i Klagenfurt. Da jeg kom tilbake til Oslo leverte jeg min oppsigelse som redaktør i auto motor og sport.

Flere har forsiktig ymtet frempå at jeg kanskje møtte den berømmelige veggen den gang. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg skimtet den nok, men valgte døra.

Planen var å etablere seg som frilans på nytt, med base i Tyskland. Men først ville jeg til England, som en slags akklimatisering. Halvåret der inneholdt alt fra mer Joyce og smakebiter av Shakespeare, til møter med britiske spesialiteter som Noble og Morgan. Jeg og en Peugeot 205 GTi var stasjonert i South Kensington, London, men med avstikkere rundt om kring, også en ukestur til Skottland.

Tilbake i Ulm høsten 2006, med utsikt til Ulmer Münster, fikk jeg prioritert mer enn bil. Jeg leste mye Tolstoj og Dostojevski denne perioden, og ikke minst Marcel Proust. Ja, jeg er nok en av heller få biljournalister som har lest hele «På sporet av den tapte tid». Og får jeg ryddet meg tilstrekkelig tid igjen noen gang (kanskje når ungene blir store), kommer jeg til å lese den på nytt, minst like langsomt som første gang.

Kjell Magne Aalbergsjø overtok som ansvarlig redaktør i auto motor og sport etter meg. I sin første leder tok han hardt i, og hevdet jeg var på topp i Norge i det jeg holdt på med.

Men også bilskribentkarrieren nådde en slags topp i løpet av den siste tysklandsperioden. Kjell Magne, som overtok redaktørstolen i norske ams etter meg, proklamerte i sin første leder at de ikke skulle gi slipp på «Norges beste biljournalist». Jeg kom inn i internasjonal pulje hos Audi, BMW, Mercedes og Porsche på lanseringer, noe som betyr mye lenger fram i køen enn det norske pressekorpset. Jeg arrangerte og deltok på sportsbilstest og Nordschleife-stunt for Vi Menn, og kunne opptre som en slags kjentmann for den norske delegasjonen. I denne perioden kjørte jeg nemlig en hel del på den gamle Nordsløyfa, både med min private M Coupé og en langløpsrigget 318Ti.

Høydepunktet i biljouralistkarrieren var utvilsomt uka i Modena sammen med fotograf Egil Nordlien, våren 2007. Da fråtset vi oss gjennom det meste av godbiter fra det som jo er det reneste bilmekka, og jeg fikk mitt første, og svært intense møte med Ferrari. Den intensiteten jeg opplevde der er også noe av grunnen til at jeg nå skriver blåhvitblogg (se «Hvorfor blåhvitblogg?»). Noen høydepunkter fra Italiaturen med Egil finner du også i Mimrekarusellen.

Men hvorfor i alle dager gi seg på topp? Rent bortsett fra at det er en ganske fin plass å avlutte, er det for min del sammensatt. Det begynte nok med at jeg leste «Heat. How to stop the planet burning», av George Monbiot denne våren.

Når sant skal sies, har jeg faktisk vært var for mulig menneskelig klimapåvirkning fra jeg gikk på barneskolen på 80-tallet. Jeg husker fortsatt et videoklipp vi så den gang, om hvordan klimaet muligens kunne bli om vi fortsatte å frigi karbon i stor stil. Kortversjon: Mer nedbør, mer ekstremvær. Bildene fra 80-tallsvideoen passer litt for bra med dagens nyhetssendinger.

På samme måte som Stein Rømmerud og Lars Ola Sandelien skal ha takk for å ha inspirert meg til å begynne å skrive om bil, skal George Monbiot ha takk for å inspirere meg til å stoppe i tide. Med den bevisstheten jeg fikk utover i 2007, kunne jeg ikke bare fortsette som før. Det er ikke det at jeg lever i den villfarelse at mitt personlige bidrag gjør noe fra eller til for den globale karbonbalansen, akkurat. Det er mer et moralsk spørsmål. Så lenge man er uvitende er det på sett og vis greit, da er man unnskyldt. Men når man vet, så må man også handle deretter.

For min del ble det å fly Europa rundt for å kjøre biler, som i alle fall med min gassfot kunne bruke opptil 3/4 liter på mila, litt for ubehagelig å basere framtida si på.

I tillegg hadde jeg sett kanskje litt for mye av gamle, selvtilfredse gubber i den frilansgruppa jeg var kommet meg inn i. Det var vel på lanseringen av Mercedes CL på Mallorca at jeg havnet sammen med en amerikaner. Ikke nok med at han var betraktelig mer interessert i lunsjen og å innynde seg de yngste pressedamene enn å kjøre bil. I baksetet, på vei tilbake til flyplassen, ringer han opp «O store pressesjef Himself», og sier han trenger noen sitater. (Det hadde helt sikkert vært rikelig anledning til et intervju med pressesjefen tidligere på dagen, men da var det jo andre prioriteringer). «Hvor mange dører har CL’en, sier du? To? Kan jeg sitere deg på det? Og CL 600 – hvor mange sylindre?».

Du skjønner sikkert at jeg tar i litt nå, men det som gav meg en kvalmende fornemmelse den gang, var rett og slett en fyr som ikke var synlig interessert i å gjøre en innsats selv, men ville ha alt servert på sølvfat. Fra øverste hold måtte han ha det, siden han var slik en viktig internasjonal journalist. Var det slik jeg ville ende opp?

Parallelt med alt dette lå det an til omveltninger i privatlivet. Jeg hadde møtt ei flott dame – som nå er min kone – og spørsmålet var: Skal jeg rykke henne opp med rot og ta henne med på MIN egotripp i Tyskland?

Retur til Norge var nok en bedre idé, og høsten 2007 børstet jeg støv av vitnemålet fra NTNU og begynte med noe jeg til da bare hadde spøkt med innimellom: «Jeg kan jo alltids bli lærer …» Jeg begynte i 50% stilling ved Årdal vidaregåande skule, der jeg selv var elev en gang i tiden.

Det fungerte overraskende bra. Så bra, at jeg nå har vært realfagslektor ved Høyanger vgs på fulltid siden 2008. Friskheten ved å jobbe med ungdom, i motsetning til middeladrende journalistgubber, er slående. Muligheten til å leve et «lite» liv med små barn, på små flater, med et beskjedent karbonavtrykk, er for min del også av stor verdi.

Nå ser jeg derimot en mulighet til å utvide mitt «lille» liv med på nytt å kunne skrive. Inspirert av miljøvennlige drivlinjer, og med unger som begynner å bli så store at de i alle fall er snakkende til (de begynner å ta «input»), har jeg tid og anledning til å lage meg et smalt sideprosjekt, nemlig blåhvitblogg.

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no