Hvorfor BMW? – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som Bergeblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om Bergeblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor Bergeblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Bergeblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Hvorfor BMW?

Selv om jeg har noen sterke BMW-minner, var det på ingen måte meislet i stein at det måtte bli BMW som nybil. Jeg er absolutt ingen blodfan som heier på BMW i ett og alt. Gjennom årene som biljournalist fikk jeg prøve så godt som alt som ruller ved hjelp av motorkraft, og det er ikke slik at et BMW-emblem er noen garanti for at det er beste produkt i sin klasse. Det er heller ikke slik for min del, at BMW nødvendigvis borger for den største opplevelsen bak rattet.

Audi S4 Cabriolet i Toscana: En av mange store Audi-opplevelser.

Ferrari og Porsche nevnte jeg i «Hvorfor blåhvitblogg», og de hører naturlig til der oppe i min «hall of great driving experiences». Men den eneste bilen jeg noen gang har proklamert som «verdens beste bil» på trykk var Mercedes SL 55 AMG. En uforglemmelig tur gjennom Schwartzwald resulterte i noe av det mest engasjerte jeg noen gang har skrevet om en bil, og var kanskje den saken som gjorde at jeg slo gjennom som bilskribent. Når det gjelder Mercedes bør det også nevnes at jeg hadde både sommerjobb og skrev avsluttende diplomoppgave for en av forskningsavdelingene deres.

Og Audi? En av mine beste kompiser fra studietida kjørte samme utdanningsløp som meg, men hos Audi. Han fortsatte også å arbeide der, så jeg har vært mye i Ingolstadt. Ikke minst har jeg hatt mange av mine beste stunder bak et ratt i S- og RS-modellene til Audi. En hel uke med en S4 kabriolet i Toscana for eksempel. Det mest spesielle var likevel den gang Harald A. Møller tok inn en RS6 Avant på litauiske skilt til norsk pressekjøring. Jeg disponerte bilen i flere dager. Den psykedeliske opplevelsen av en stor familiebil med slike fartsressurser, på norske veier, glemmer jeg aldri.

Fransk, sier du? Joda, jeg har for eksempel dunket tur-retur gjennom Tyskland i en Citroën C5, en langtestbil fra tyske auto motor und sport Det gav meg også sans for en mer komfortabel tilnærming til bilkjøring. Jeg kjøpte da også Peugeot 205 GTi’en som var prosjektbil i Vi Menn (ja, klassikeren med 1,9 liter), og det var privatbilen min i de månedene jeg bodde i England. Og for å ta en snartur til Italia: Jeg ertet en gang på meg italiensk Carabinieri (den halvmilitære delen av politiet) med en norskregistrert Alfa Romeo 147.

Opel Corsa Eco: En liten bastard av en bil – men likefult ga den mye glede i løpet av 14 dager rundt i Europa.

Og, tro det eller ei: En av de store bilopplevelsene fra denne tiden rundt omkring i Europa var i en Opel Corsa Eco, en bastard fra den tidlige miljøbølgen, men som var helt ok på veien (den var senket for lavere luftmotstand), og som i alle fall i nedoverbakker lot seg kjøre ganske så friskt. Jeg glemmer aldri da jeg lå bak en Maserati i de svingete motorveisbakkene i Piemonte, ned mot Genova. Det virket som om italieneren i snobbebrakka prøvde det han kunne å riste av seg den mintgrønne myggen i bakspeilet. Han klarte det ikke.

Ikke minst har jeg de siste årene vært noe så utopisk som en nesten ihuga Ford-fan. Da vi fikk vårt første barn, ble madammens Land Rover Freelander (1. generasjon, og ja – et BMW-produkt) byttet ut med en bruktimportert Ford Focus stasjonsvogn. Og med to små så tett at begge en periode måtte sitte i bakovervendte monsterstoler, var det i praksis bare to alternativ som var store nok: Skoda Superb eller Ford Mondeo. Med bilfølelse i fokus et opplagt valg, faktisk.

Men Ford har dessverre mistet meg, av flere grunner. Uten Volvo som partner, er dagens Mondeo et US-produkt, og Ford-ledelsen dummet seg ut med en blårussbeslutning som forsinket bilen med to år i Europa – og som gjorde den uaktuell for min del. Det lokale bakkemannskapet har heller ikke gjort iveren etter å forbli Ford-kunde spesielt stor.

Passat ville vært et naturlig valg som Mondis -avløser, og dagens modell er en knakende god bil. Så god, målt og veid, at den i 190 hk dieselversjon f.eks. slo en 520d i en sammenligningstest gjort av tyske ams. Og jeg var veldig nær å signere på en GTE.

VW Passat GTE: En knakende god bil, og trolig det mest fornuftige valget for min del. Men fornuft er ikke alt …

Dette var høsten 2015. Da Berge & Co. fikk en nederlandsk demobil til Førde, måtte jeg selvsagt ta en prøvetur. Ambivalensen var sterk etter det. En nydelig drivlinje, fin komfort – men det lille ekstra manglet likevel … Så jeg dro rett fra GTE-kjøring til Biltreff. Men det var seint på dagen, noen prøvetur ble det ikke tid til. Det som faktisk gjorde at det ikke ble signering på GTE’en var prøvesitting av en 318i. «Slik ja, akkurat slik, skal et førermiljø være …» Da jeg litt senere på høsten fikk sjansen til å kjøre broderens nye 320i var saken klar: Jeg vet nok litt for godt hva jeg liker.

Jeg kommer nok til å utype det en hel del i tiden framover, er jeg redd. Det blir en del av blåhvitblogg-prosjektet. Å utbrodere hva jeg eventuelt ikke liker ved konkurrentene er derimot ikke prioritert, så de som eventuelt legger opp til noe i retning av typisk merkekrangling bør finne seg en annen plattform enn min. Jeg ble oppriktig glad da den aller første og veldig positive kommentaren her på bloggen var signert «Audi-fan». Jeg både håper og tror vi har mye til felles, selv om merkepreferansene er ulike.

Førerorientering. For min del er det helt vesentlig. Og der er BMW best (i alle fall blant de overkommelige). Her: Førermiljøet i min M Coupé.

Det aller tydeligste og ærligste eksempelet på min bilsmak, er nok min Lotus Elise S. Det var den første – og hittil eneste – bilen jeg har bestilt ny, akkurat slik jeg ville ha den. Dette var i 2007. Jeg skulle returnere fra Tyskland, visste at jeg kom til å trappe ned bilskrivingen betraktelig, og trengte vel på sett og vis et substitutt for å hindre for store abstinenser.

Jeg hadde kjørt en 111R pressebil (fullspekket, som vanlig …) i Alpene, og var rett og slett bergtatt. Etter en ganske kort prøvekjøring av lillebor S (136 mot 192 hk), var konklusjonen klar: Den vesle Toyotamotoren gjorde den til en super sportsbil for norske forhold. Så jeg bestilte i praksis en bil som var kliss lik pressebilen, bare med mindre motor.

For motoreffekt har aldri vært det viktigste for meg. Balansen i bilen, derimot … Og midtmotor er nå en gang midtmotor: Suverent feste, både ved pådrag og brems, og en herlig følelse når bilen vipper mellom under- og overstyring, med høyrefoten som sjef. Litt knivseggaktig er den, men det er strengt tatt også det som gjør den så interessant å kjøre aktivt.

Min Lotus Elise på bryllupsreise i Toscana. Her finner jeg min beste referanse når det gjelder kjøreegenskaper.

Og skulle jeg noen gang komme til å bli usikker på hvordan styrefølelsen ideelt sett skal være, har jeg en unik referanse i min Elise. Smale fordekk (165mm), ingen servo; det er en annen verden enn de aller fleste moderne, elektromekaniske innretningene med assistanse langt opp i … ett eller annet.

Når jeg nå for andre gang er på vei til å bestille en helt ny bil, var det klart allerede høsten 2015 at det trolig ville bli en G31 plug-in. Jeg liker BMW-looken, selv om de har vært på den konservative siden de siste årene. Jeg liker spesielt godt det førerorienterte interiøret. Og jeg liker kjørefølelsen, og har stor tro på hybridrivlinjen som er annonsert, også i G30.

Grunnen til at jeg nå kjører BMW, og også mest trolig kommer til å bestille BMW neste gang, er altså ikke at dette nødvendigvis er verdens beste biler, men at det er her jeg, med mine smakspreferanser, finner den hverdagsbilen jeg liker best.

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no