Om å takke nei, del 1 – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som Bergeblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om Bergeblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor Bergeblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Bergeblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Om å takke nei, del 1

Om jeg fikk med meg bil allerede etter første møtet med Vi Menn Bil-redaksjonen, er jeg litt usikker på, men lang tid tok det uansett ikke: Jeg fikk låne langtestbiler opp og ned fra Trondheim, og var med som læregutt i testteamet under Oslo-besøkene. Og sommeren i år 2000, bare noen måneder etter første kontakt med en motorredaksjon, ble fullt og helt viet til jobb som journalist hos Vi Menn.

Min første pressebil: Fiat Punto. Jeg hadde knapt håndhilst på redaksjonen før jeg fikk beskjeden: Du kan jo ta med langtestbilen til Trondheim og komme ned igjen om noen uker og være med på sammenligningstest. Gleden ved styrkeberegningene av bærearmen til en Opel Vectra (en skoleoppgave jeg hadde på den tiden) ble ikke den samme etter dette …

Da høsten kom skulle jeg skrive avsluttende diplomoppgave hos Mercedes i Ulm. Utenlandsdiplom gir automatisk tre måneder forlenget tid, og med en velvillig tysk veileder var det duket for alle tiders kombinasjon: Bilpresentasjoner rundt omkring i Europa gjennom hele vinteren, diplomoppgave når jeg hadde tid, innimellom. (Ja, det ble en kraftig sluttspurt … )

Det sterkeste minnet fra disse presentasjonene er dessverre fra prøvekjøringen av Lexus LS 430. Da tenker jeg verken på selve bilen, eller all luksusen og påspanderingen, selv om Lexus hadde ladet hardt for å finne omgivelser som matchet bilen. Vi var på det som visstnok hadde vært Winston Churchills favoritthotell på en odde like utenfor Nice. Fra selve presentasjonen husker jeg bare at jeg måtte ha hjelp av Toyotas norske pressesjef for å knytte slipset før middagen, og at en storsnutet svenske ved nabobordet sendte ut vinen et par ganger etter møysommelig prøvesmaking.

Dag nummer to sitter jeg i baksetet av LS’en og nyter en stillhet som datidens S-klasse knapt kunne måle seg med. Så ringer telefonen. Det er Terje. Lars Ola er blitt syk. Alvorlig.

Det ble ikke færre bilpresentasjoner på meg, for å si det sånn. Og da den søreuropeiske våren var i full gang i mars 2001, skal jeg ikke engang late som om det var et vanskelig valg jeg stod overfor: Bli i Tyskland og jobbe med å utvikle bil på skrue og mutternivå – eller returnere til Oslo og jobbe fulltid med å vurdere hele bilen? Jeg takket nei til fast jobb som sivilingeniør, og fortsatte fulltid som frilansjournalist.

De første årene som biljournalist var som en berg-og-dal-bane som aldri tok slutt. Men den metaforen er så misbrukt at jeg må presisere: Dalene i en god «rollercoaster» er ikke nedturer. Kompresjonen i bunnen er minst like spennende som løft over topper – og bunnen i en loop kan være vel så heftig som toppen, for den del. Kreftene er størst i bunnen, det vil alle som har studert litt fysikk vite. Og disse årene inneholdt altså heftige opplevelser i rask rekkefølge.

I perioder var det så drøyt at jeg ikke akkurat utbroderte detaljene da jeg var hjemme på Vestlandet til jul og møtte gamle kompiser. Et eksempel på en arbeidsuke fra den gang: Jeg flyr til Torino og plukker opp en Alfa Romeo 156. Første stopp: Piemonte, presentasjon av Mazda Tribute. Høydepunkt? Møte med Barolo- og Barbaresco-vinene, og en god Barolo som smøregave.

Deretter går turen til Provence. Ford Mondeo i Sant-Tropez. Så, Audi A4 i Nice. Men vi er flere norske journalister som har dobbeltbookingen Ford/ Audi, og derfor en ekstra kveld uten program. Hva gjør man da? Vi låner en Audi S8 og fliser til Monte Carlo for å spise middag der …

Og ikke nok med det: Siden jeg har egen bil og eget program, har jeg også mulighet til en bonusdag hos Audi, etter det offisielle programmet med prøvekjøring av nye A4. Jeg låner meg en S4 og bruker dagen til å utforske noen av veiene i Rally Mote Carlo …

En ung og bild redaktør av norske auto motor og sport.

På veien tilbake til Torino innser jeg at jeg har dummet meg kraftig ut. I tillegg til vinen, fikk vi også en trøffel som smøregave på Mazda-presentasjonen (jeg visste vel knapt nok hva den skrukkete klumpen var …) Inspirert kjøring i fjellområdene mellom Italia og Frankrike (jeg tok selvsagt ikke korteste vei, motorveien langs kysten) resulterte i knust emballasje. Og sørfransk sol på bil med trøffel i friluft gir en mildt sagt heftig odør. Jeg tviler på om de noen gang klarte å fjerne stanken fra skinninteriøret i den Alfaen, men noen klage fra Torino kom aldri.

Til alt overmål: Som frilans hadde jeg betalt per side på trykk. Og en slik arbeidsuke kom det mange sider ut av …

Våren 2003 dukket en ny mulighet til å si nei opp. Den gang het forlaget som utgir Vi Menn Hjemmet Mortensen. De var Norges største bladforlag, men manglet et rendyrket bilblad. Nå hadde de en avtale om lisensiering av tyske auto motor und sport i form av en norsk utgave på gang. Om jeg ville bil redaktør?

Jeg takket nei til friheten som frilans, og potensielt noen hundretusener i lønn også, og ble med mine da 26 år den yngste redaktøren i forlagets historie.

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no