Hvorfor blåhvitblogg? – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som Bergeblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om Bergeblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor Bergeblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Bergeblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Hvorfor blåhvitblogg?

Min bilglede, til hverdags og til fest: BMW F31 og Lotus Elise.

Det har ligget og ulmet i bevisstheten en stund, nesten som en murring i bakhodet: Den gamle iveren etter å tenke og føle bil, og lysten til å skrive og fotografere. Utløsende faktor har vært at jeg for første gang siden 2007 planlegger å kjøpe helt ny bil. Da må jeg jo sette meg inn i sakene igjen …

Strengt tatt har jeg vel tenkt og følt bil, helt siden jeg begynte å lærekjøre. For veldig mange vil det sikkert høres rart ut. En bil er jo bare et transportmiddel. Målet er å komme seg et sted, så raskt og komfortabelt som mulig – snart kanskje også autonomt?

Nei, aldri, sier jeg. Selvkjørende bil gir ingen mening for meg, og hva som er greit å gi opp kontrollen over er ett av temaene jeg nok vil følge opp her på bloggen. Giring ligger tynt an, for eksempel. Å gi gass har lenge vært valgfritt. Men styring?

Nei, da er det slutt på det jeg kaller «å føle bil». Det er å kjenne på kommunikasjonen med kjøretøyet gjennom ratt, sete, pedaler – og aller helst også gjennom en manuell girkasse. Selvsagt er det sært å finføle på slikt, og ja – hele blåhvitbloggprosjektet er sært.

For å trekke det helt ut, kanskje mot det svulstige, vil jeg påstå at slike særheter er det som gjør oss til mennesker. Vi spiser ikke bare for å bli mette, vi har ikke på klær bare for å holde varmen, vi drikker ikke bare for å bli fulle. En hel del leser til og med bøker, uten noen trussel om eksamen i ettertid. Det finnes ingen grenser for hva mennesker kan grave seg ned i og interessere seg for. Gitarplekter? En hel vitenskap. Jeg har også møtt mennesker som viser oppriktig begeistring for tysk grammatikk! Alt blir sikkert interessant, bare du graver dypt nok, tenkte jeg da.

Så nei, jeg kjører ikke bil bare for å komme fram til et sted.

Foto: Egil Nordlien
Ferrari F430: En kunstopplevelse på hjul.

Analogien med mat vil jeg følge litt videre. Mat er jo ofte en viktig del av sosiale begivenheter, helt fra den hverdagslige middagsmaten og utveksling av dagens små og store høydepunkter, til de største livshendelsene, en stor del av livene våre rett og slett, langt utover det å gi oss næring. Og tar du den helt ut med spesielt gode råvarer, behandlet med kløkt og kunnskap, aspirerer jo mat til de reneste kunstverk.

Fenomenet bil har mye av det samme spennet: kjøretøy er en naturlig del av livene våre, helt fra hverdagslig familiefrakting, til de største milepælene. Og tro det eller ei: på sitt mest ekstreme kan en bil også gi en opplevelse av kunst.

For min del var det møtet med Ferrari som avlet disse tankene. Spesielt i den midtmotoriserte F430 som jeg kjørte i 2007, opplevde jeg at symbiosen av design, følelse i all betjening, og ikke minst motorlyd, gikk opp i en høyere enhet som fikk en kunstnerisk dimensjon jeg til da ikke ante eksisterte.

Men, like lite som jeg kan spise på Michelin-restaurant til hverdags, kan jeg koste på meg å ha en Ferrari i garasjen (ingen av delene hadde uansett blitt gjort/ brukt til hverdags …) Hadde jeg hatt passelig mye penger og fortsatt bodd i Tyskland, er det godt mulig jeg hadde vært Porsche-mann. 911 GT3 er den av bilene jeg har kjørt som smaksmessig passer meg best når vi lar den kunstneriske dimensjonen ligge, og dagens 911R virker ut fra det jeg leser som helt riktig bil for meg. I et annet land, med en annen saldo på bankkontoen, altså.

Det drøye året jeg bodde i Tyskland og hadde en ganske annen livssituasjon enn nå, var privatbilen en BMW M Coupé, årsmodell 2000. Ca. 20 000 km fikk jeg nyte den. Mye Autobahn, en hel del runder på Nürburgring Nordschleife, og faktisk en avstikker oppover til Vestlandet. Også sett i ettertid var det et optimalt valg. Rekkesekseren med 321 hk er noe jeg kommer til å fortelle eventyr om til barnebarna …

Min M Coupé: En perfekt hverdagstransport i Tyskland, i alle fall i 2006/ 2007.

Jeg har altså vært innom BMW før, flere ganger. I studietida hadde jeg også et opphold i Tyskland, da med fast følge av en E36 325 coupé. Også det er en motor og en bil med så fin følelse at den gir en hel del muligheter for eventyrfortellinger. Gjennom Tyskland, fra sør til nord, på 5 timer og 25 minutter, for eksempel. Og det er ingen skrytetid, det inkluderer faktisk to bensinfyllinger. Men om natta, og ikke akkurat i turistsesongen, det skal sies.

Men blåhvitblogg skal ikke være et mimreprosjekt, selv om jeg kjenner litt på det nå når jeg pirker litt i hukommelsen. Skulle jeg finne på å gå hele den veien, kunne jeg sikkert holde det gående et par års tid med mimring om de grommeste pressebilene jeg har kjørt, og hvor vakkert det oppleves nå, farget av hukommelsens romantiske klangkasse (en visuell kortversjon av dette kan du få i Mimrekarussellen), mer om min bakgrunn som biljounalist har jeg skrevet om i tre «Om …»-saker).

Poenget er at jeg fortsatt tenker og føler bil, om enn noe innadvendt de senere årene. Nå, med nybilspekulering som drivkraft, er jeg kommet dithen at jeg vil dele det jeg uansett går og tenker og kjenner på – av det som skjer nå, og ikke minst fremover.

Og akkurat nå foregår hverdagstransporten med en F31 320d xDrive M sport. I skrivende stund har jeg kjørt rundt 15 000 km med den, og ja, det er mye mer å fortelle om enn bare den fulle og hele modellbetegnelsen. I daglig drift og eie kommer man inn under huden på en bil på en helt annen måte enn i de korte biltestene jeg en gang gjorde. Det gir en helt annen mulighet til å gå i dybden, ja, det kan nesten utarte til et «min bil, minutt for minutt»-prosjekt.

Danmark, sommeren 2016: God morgen, kjære hverdagstransport.

Jeg skal heller prøve å ta det tematisk. Eksempler på slike dypdykk som ligger i løypa under kategorien «min bil» kan være: diesel kontra bensin, firehjulsdift kontra bakjulstrekk, vekt og utstyr, BMW Connect i praksis, styrefølelse, dekkvalg, og muligens en lenger utgreiing om pakking og plassbehov.

I tillegg vil jeg holde meg oppdatert på det som skjer i bilverdenen, men her på bloggen må jeg begrense meg. Dette er tross alt et sideprosjekt til en vanlig fulltidsjobb. Da blir det alt for omfattende å lage en generell bilblogg som prøver å gape over alt. Jeg vil gape over det som interesserer og angår meg, og kun det.

Det ville rett og slett være useriøst, synes jeg, å gå i skytteltrafikk mellom lokale forhandlere og prøvekjøre flest mulig bilmodeller, i alle fall for å sammenligne. Sammenligningstester er en helt annen sjanger enn blogginnlegg, og i Norge er det nesten bare mine gamle kolleger i Vi Menn Bil som fortsatt gjør dette seriøst, basert på egne målinger. Jeg, for min del, gløtter nok innom tyske auto motor und sport, men deres poengvurdering er på ingen måte lov for meg. Det er først og fremst mine egne smakpreferanser som blir avgjørende for bilvalg, og det er disse til tider sære preferansene jeg nå velger å dele i bloggform.

Blogg er jo en subjektiv sjanger, som skap for navlebeskuing, og i min navle er det altså en solid dott bil. Noen vil sikkert påstå at alle former for navlelo bør forbli privat, og det kan jeg langt på vei være enig i. Men siden jeg finner stor glede i det jeg gjør akkurat nå – skriftlig formidling – og også liker å ta bilder, har jeg innfunnet meg med, og fått aksept for på hjemmebane, at dette kan være min form for 40-årskrise.

Men hei, hei, tenker du kanskje. Her fleskes det til med eget domene, skreddersydd webdesign og til og med logo. Her må det vel ligge noen mer bak? Det ligger ikke annet bak enn at jeg liker å gjøre ting ordentlig, faktisk. Blåhvitblogg har ingen ting med BMW sentralt eller Biltreff AS lokalt å gjøre. Jeg kjøpte 320d’en på helt normale premisser. Ja, jeg synes selv jeg fikk en ok pris, men det var nok fordi det jobber mennesker med bil i blodet hos den lokale BMW-forhandleren i Førde. De kjente meg fra gammelt av, og ja, vi var umiddelbart på bølgelengd. Men noen spesialavtale utover det? Nei.

Om det i det hele tatt er et markedspotensial i et prosjekt som dette er jeg mer enn usikker på, og av resonnementet over følger også: For min del er det heller ikke spesielt viktig. Om så det bare blir broderen og et par-tre andre som leser blåhvitblogg fast, så vil dette uansett fungere som en kanal for å tømme min navle for blåhvit lo …

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no