Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.
«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2
Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?
Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen
Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!
Følelsen i bilen er så annerledes! Styringen får med ett litt mer substans, og jeg gleder meg til å sette an de første svingene bare ved å kjenne på forandringen i følelsen rundt midtposisjonen.
Det skal ikke mer til enn de 20–30 meterne med nylagt asfalt ut fra Høyanger vgs, der jeg skifter hjul. Selvsagt bidrar forandringen i utseende til godfølelsen også. Nypolert lakk og 19 tommers M Sport-felger gir en helt annen stemning allerede før jeg stiger inn, men det er likevel kjørefølelsen som får fram det bredeste smilet mitt.
Bekreftelsen får jeg på den første turen til Førde. Veistubben fra Kyrkjebø ut mot Vadheim er et stykke verneverdig vestlandsvei. Hele tre doble S-kombinasjoner, kupert så det gir assosiasjoner til Nordschleife, samtidig som det er akkurat bredt og oversiktlig nok til at det går an å slippe på litt.
Selvsagt forstår jeg iveren etter utbedring til rettere vei med gul stripe, spesielt blant dem som kjører tungtransport. Men for min del er slike veistubber kjærkomment krydder i hverdagen. Og tro det eller ei: slike kvaliteter bidrar faktisk til at jeg nå trives i ei lita bygd på Vestlandet etter en hel del år i atskillig mer sentrale strøk.
Men selv på Vestlandet er slike veistubber på vikende front. Det burde etter min mening være en sak for Riksantikvaren å bevare, til minne om den gang man bygget vei rundt hver minste knaus, ikke bare rett igjennom.
Dette er for øvrig også veistubben der nye 5-serien virket overraskende lett, hvor jeg tok meg i å virkelig like en i3, og der X5 40e slett ikke var så elefantaktig som jeg hadde fryktet. Mine referansesvinger, altså, som jeg kommer til å referere til igjen og igjen når jeg prøver nye biler.
Også min 320d xDrive trives her, men med vinterdekk er det med en bismak. Det begynner som litt misfornøyd fresing, deretter fråding. Om jeg ikke tar hintet og slår av litt på tempoet, går det over i en fislete, Hollywood-aktig piping.
Og nei, farten er ikke stor, vi snakker kanskje 60–70 km/h. Men min familiefrakter med panoramatak og det hele veier ikke mindre enn 1780 kg, og svingene jeg refererer til er 2.-girsvinger, for de som er gamle og/eller entusiastiske nok til å ha referanser til manuelt gir og turtallsvillige bensinmotorer.
Jeg lo nesten litt overrasket for meg selv de første gangene jeg opplevde dette. Det var bare så alt for tydelig at det var dekkene som meldte pass – bilen hadde så mye, mye mer på lager …
Nå er følelsen en helt annen. Nå klarer sommerdekkene å overføre kreftene som bilen nærmest forlanger. Selvsagt skal du få slippe på såpass, sier den nå. Er du glad i å kjøre på ski kan dette minne om plutselig å komme inn i en nedfart der du kan sette an rene skjær på fast underlag, i motsetning til å skli sidelengs rundt i slush.
Det må på ingen måte gå i World Cup-tempo for å kjenne denne forskjellen. Også på veien tilbake, når jeg ligger etter en som tar det mer enn bedagelig gjennom svingene, kjenner jeg på den gode forskjellen.
Det er nok i sannhet noen andre forskjeller å kjenne på også. Med overgang fra 17-tommers mykgummi i 50-profil til 19-tommers høyfartsvalser i 40- og 35-profil skulle man kanskje tro at fjæringskomforten ble ødelagt. Småhull og andre asfaltsår er det jo også rikelig av på slike verneverdige vestlandsveier.
Men nei, dekkene ruller nok hakket mer kontant over ujevnhetene, men på en av referansehumpene, i bakkant av en av fartsdumpene på R55 gjennom Høyanger, virker forakselen faktisk hakket mer lettbeint! Hva i alle dager?
Jeg får en mistanke, og må fram med badevekta for å sjekke. Og joda: Vinterhjulene er faktisk 2–300 gram tyngre enn de like brede sommerhjulene. Den eneste logiske forklaringen jeg kan komme opp med er Runflat-dekk og litt grovere vinterhjulfelger i uskjønn forening …
Har nå noen hektogram noe å si da, tenker du sikkert. Og ja, det ser jeg faktisk ikke bort fra. Uavfjæret vekt er en undervurdert faktor når man velger dekk og ikke minst felger, tenker jeg, for massen som er i bevegelse der nede har en direkte påvirkning på både kjøreegenskaper og komfort.
Dette følger av Newtons 2. lov. De som har hatt fysikk på skolen kan kanskje klare å spole tilbake, dere andre blir invitert til å være med på i alle fall resultatet av denne lovmessige sammenhengen: Kraftimpulsen er lik masse multiplisert med akselerasjon.
Den kraften som fjær og demper må håndtere er derfor direkte avhengig av massen som er i bevegelse. Dobbelt så stor masse gir dobbelt så stor kraft, men endringen i kaftimpuls opp i bilen kan nok være merkbare også for små endringer i uavfjæret masse.
Det andre viktige stikkordet i denne sammenhengen er akselerasjon, altså hvor fort hjulet blir satt i bevegelse. Her finner du grunnen til at små, kvasse ujevnheter smeller så nådeløst opp i bilen: En kvass kant gir en brå bevegelse av hjulet – altså en kraftig akselerasjon av hjul og hjuloppheng, og ifølge Newtons 2. lov en tilsvarende kraftig impuls.
Her har dekkprofilen tradisjonelt spilt en viktig rolle, siden en høyere dekkside har fjæret mer av over slike kvasse kanter, og dermed gitt en mindre akselerasjon av hjul og oppheng. Nå, med stålfylte runflat-dekksider, virker det som om forskjellen mellom 50- og 40-profil er langt mindre enn man skulle tro.
Så nei, forandringen i fjæringskomfort er ikke medaljens bakside når jeg har lagt om til sommerdekk, det er det helt klart hjulstøyen som er. Dette er et svakt punkt i mange moderne biler, og F30 er dessverre ikke noen unntak. Grov, piggslitt asfalt er mer enn hørbar, også med vinterdekk, og med sommervalsene på blir det ikke akkurat bedre.
Spesielt irriterende er det i det som jo er noenlunde norsk idealtempo: mellom 50 og 70 km/h. Da er rumlingen fra dekkene dominerende i lydbildet. Det er ikke så veldig mye mer lyd i sommerdekkene, men lyden er tørrere og hardere. Det kan faktisk være på sin plass i en bil som M3, da passer det nesten inn som en slags påminnelse om at den ruller på seriøse sportsdekk, men i en familiebil er dette helt klart uønsket.
Flere av dagens bilskribenter har utrykt forundring over at bilprodusentene «ikke klarer å gjøre noe med dette». Vel, det er nok snarere et spørsmål om prioritering. For denne dekkstøyen er et særnordisk fenomen, som er en konsekvens av piggslitt asfalt. Og når både bildesignere og kunder vil ha store hjul, ja, da blir det slik.
På nylagt veidekke, eller på langtur nedover i Europa for den del, er lydbildet fra dekkene et helt annet. Jeg husker at jeg i Vi Menn-dagene kjørte en norsk Z4 nedover mot Italia på roadstertest. Støymåleren var med. Forskjellen på norsk og tysk landevei var 6dB – og det er mye!
Nå er ikke de originalmonterte Bridgestone Turanza runflat-dekkene mine mer enn vel halvslitte, men når jeg nå er på vei inn i andre sommersesong med dem, begynner jeg faktisk å vurdere et bytte. Jeg har nemlig en sterk mistanke om at de ikke er det beste valget for norsk asfalt.
I Mondeo-perioden byttet jeg fra Dunlop til Nokian Hakka Black, og det var høyst merkbart. Nokians påstand om at de har en gummiblanding som er tilpasset nordisk asfalt er ikke bare tomt markedsføringspjatt.
Derfor begynner jeg å undersøke litt. Continental kommer nesten alltid godt ut av dekktester, og PremiumContact 6 er en spennende nykommer av året. Med sportsbriller på er nye Michelin Pilot Sport 4S kanskje det dekket som lokker mest akkurat nå. Pilot Sport har kanskje vært det beste sportsdekket på denne siden av semislicks helt siden de dagene jeg drev med biltesting, og den nye versjonen har fått veldig god omtale.
Men stopp nå litt: Sportsdekk gir jo som regel ikke mindre støy – igjen er kanskje en viss iver i ferd med å ta kommandoen …
Men så, som nærmest en gave fra oven, kommer jeg over den beste nyheten jeg kunne ønske meg: Dekk med støydempende skum – det er jo genialt! Michelin oppgir en støyreduksjon på 15–20% for sine Acoustic-versjoner, mens Continental skriver «Opptil 9db reduksjon» i sitt pressemateriell på ContiSilent.
Dette vil potensielt kunne gi en «natt og dag»-forskjell på piggslitt asfalt. Når vi legger opp til en del Norgesferie i år, er det vel lov å bruke litt av feriepengene på å gi familien en mer behagelig reise, eller?
Dessverre er det jo ikke alltid virkeligheten lever helt opp til reklameformuleringene, men dette virker så interessant at jeg må finne ut av det. Utfordringen er bare den at dekkhandlere sjelden legger opp til prøvekjøring før kjøp.
Men jeg jobber med saken, og kommer tilbake med i alle falle en Facebook-oppdatering når jeg har fått klarhet i hva som kan leveres, og hva den reelle gevinsten er.
annonse ▼
annonser på bergeblogg.no