Jeg strekker meg etter dørhåndtaket foran for å låse opp, så åpner jeg høyre bakdør. «Hopp inn, vennen min». Med jentungen på plass går jeg bak bilen, og det inkluderer å få med minstemann fra en eller annen distraksjon (pinne, frossen vanndam eller gjenglemt uteleke), før jeg geleider ham gjennom venstre bakdør og fester beltene.

Hver gang vi skal ut med bilen er det samme prosedyre. Uansett tid på døgnet, uansett hvor bilen måtte være parkert, og uansett stressnivå med de to små, tar jeg på disse sekundene inn over meg en hel del: Hvor rein bilen er, eller eventuelt ikke, får jeg bokstavelig talt midt i fleisen. Og om det skulle ha dukket opp noen småriper siden jeg satte den fra meg, eller enda verre – bulker – legger jeg merke til det med det samme …

På et vis har jeg vært heldig med mye det trekvart året jeg har hatt den røde 320d’en. Den klassiske skrekken er jo parkeringsbulker og/eller riper langs sidene fra kjøpesenter og fergeoverfarter. Her har det ikke vært ett eneste uhell, tross mange lokalferjer, et par runder tur/retur med ulike danskebåter, og en helt ordinær dose parkeringshus.

Nei, uhellene har jeg heller stått for selv. Det aller første var faktisk med høytrykkspyleren. Jeg er jo glad i å spyle bilen hyppig, men gnukker lakken heller sjelden, og da må jeg jo være effektiv. I ett slikt effektivitetsdriv for å få av mest mulig møkk på minst mulig tid og rydde opp igjen fortere enn svint, drog jeg høytrykkspyleren litt for raskt over kanten inn i garasjen. Da datt spylerhåndtaket av, og jeg hørte et mykt lite dunk før det traff betongen.

Jeg studerte støtfangeren, men fant ingen synlig skade, og var der og da godt fornøyd med at det ikke gikk verre. Senere så jeg derimot at håndtaket også hadde streifet nederste delen av bakluka – akkurat nok til å lage en minibulk.

Ok, den er så liten at du må vite om den for å se den, og med den plasseringen? Ikke aktuelt å gjøre noe med. Selvgjort skade er kanskje også lettere å bite i seg …

Men så, bare noen uker senere, på en runde slik jeg beskriver innledningsvis: To små bulker i venstre bakskjerm. Hm … Noe tidkrevende detektivarbeid for å finne ut hvordan de kom var fånyttes. Ei livlig lekeøkt med tre-fire unger i sving er nok mest sannsynlig forklaring.

Den mest fornuftige tilnærmingen er selvsagt å bry seg minst mulig om slikt, ikke slik som jeg har en lei tendens til: kikke etter om bulkene «er der» hver gang jeg går forbi. De fleste ville nok også sett an litt, det har jo en lei tendens til å bli flere slike bruksmerker med tiden, og heller samlet opp litt før en spanderer på seg å fyre opp lakkeringsutstyret. Jeg hadde jo allerede planer om bilbytte om ikke alt for langt tid, og den mest rasjonelle måten å håndtere slikt smådill på, ville jo være å ta alt i forbindelse med et bilbytte.

Men da måtte jeg kanskje gå og se på den småbulkede bakskjermen i ett års tid. Kostanden jeg uansett ville måtte lide for (du kan være helt sikker på at det trekkes rikelig ved takst for slike skjønnhetsfeil), og som da ville komme neste eier til gode.

Denne funderingen endte med at jeg fikk en pris på jobben hos Bilskadesenteret AS i Førde: 5 400 kroner. Dette var like før ferien 2016. Og igjen: De fleste som er noenlunde riktig navlet ville jo tenke at det er et for stort innhogg i feriebudsjettet, det får bare være.

Jeg tenkte derimot: Nå skal jeg leve i og rundt bilen i tre uker. Og jeg er fortsatt såpass guttunge at jeg hadde gledet meg til denne turen helt siden min kone kom på den strålende ideen om å droppe takboksen (du kan lese om ferieturen her). Disse småbulkene, akkurat over hjulbuen bak, der F31’en kanskje er på sitt vakreste, ville for min del ødelegge for mye av bilgleden … Så jeg bet i meg de tusenlappene og fikk fikset dette før vi drog.

Lakkering kan ofte være en litt kinkig affære. Den store skrekken er dårlige overganger og fargeforskjeller. Her skal det sies at jeg hadde erfaring med Bilskadesenteret fra før, og heldigvis innfridde de igjen: Ingen kan se hvor overgangen mellom ny og gammel lakk er, og det er ingen fargeforskjell.

Så ja, jeg var strålende fornøyd da jeg kunne legge av sted nedover i Europa med hel og fin og rein bil. Og ja, jeg hadde stor glede av å ta dette valget både i disse sommerukene, og så godt som hver dag siden. Om jeg skal prøve å legitimere det for min egen del, blir regnestykket i skrivende stund slik: Jeg bladde opp 5 400 kroner for åtte måneder siden. Det blir litt i overkant av 20 kroner per dag. Det var det verdt!

Irritasjonen var derimot ikke noe mindre da jeg nå for noen uker siden prioriterte å bære inn varene før jeg geleidet fireåringen bort fra området rundt bilen. Og han var ivrig med et byggeprosjekt … Planker har jeg dessverre liggende ved garasjen, og jada: ny bulk– nå på venstre bakskjerm.

Det får meg likevel ikke til å angre på reparasjonen jeg gjorde for åtte måneder siden. Nei, tvert om: Nå er jeg nemlig ferdig med å fundere over skal/skal ikke. Det blir en ny runde hos Bilskadesenteret AS så snart som mulig.