– Nei, hvorfor det? Vi har jo så bra bil! Og nå har jeg vent meg til rødfargen, jeg vil ha rød bil lenger! Slik svarer min kjære når jeg lufter tankene om bilbytte. Utgangspunktet er at jeg har konfigurert G31, og brukt henne som fargekonsulent. Hadde det blitt bestilling av ny 5-serie, ville det nemlig blitt blå bil.

Også for min del er fargen blitt kjær. Aller best liker jeg å se fronten i garasjeåpningen, slik at lyset faller bare på den, og resten av bilen og alt rotet forsvinner i et mørkt hull. Da virker F30-fronten med de skråstilte lyktene og de store luftinntakene i M Sport-fangeren pirrende aggressiv. Og at såpass mye er skjult gjør bildet egentlig bare mer spennende – slik det kanskje kan være i helt andre sammenhenger også.

Og når jeg nå skal oppsummere erfaringene etter mitt første år og ca. 20 000 km med «premiumbil», så er det faktisk slike inntrykk som kommer først. Gamle biltestervurderinger som støy, komfort og kjøreegenskaper kommer et stykke nedover på lista – men de er der, og de kommer nok etter hvert til å piple fram i dette innlegget også, så hold ut.

For selv om BMW vel er Norges 3. mest solgte merke for tiden, og dagens 3-serie er utgjør et betydelig antall av disse, gir min røde F31 meg en følelsen av å omgås noe litt spesielt i hverdagen. Inntrykket blir kraftig forsterket av de påkostede sportssetene og lærtrukket dashbord i mitt eksemplar.

Biltestere har pirket litt på kvalitetsfølelsen i F30-interiøret, både plastfølelsen og til dels montasjepresisjonen til knappene i midtkonsollen er blitt trukket fram. Audi er ikke overraskende konge på den haugen.

Det plager meg ikke i det hele tatt. I daglig betjening bruker jeg iDrive og knappene på rattet, ikke knappene i midtkonsollen (som før øvrig sitter helt fint i mitt eksemplar). Og den nevnte skinnpakken overskygger alt som måtte være av billigplast – for min del er premiumfølelsen intens, hver gang jeg sklir ned i førersetet.

Akkurat dette med å investere såpass mye penger i en ganske så snobbete liten bil, var nok det største temaet i familieforhandlingene før vi bestemte oss, og også det jeg var mest spent på å prøve ut i praksis. For ja, jeg bruker bilen til å kjøre bort hageavfall og å hente material på trelasten. Og ja, bagasjeplassen er betydelig mindre enn i Mondeoen den avløste. Og er nå egentlig barnehagebarn og edelt lær en god kombinasjon?

Den praktiske sjauebiten har gått seg fint til, den. Jeg skifter av meg snekkerbuksa før jeg kjører for å hente byggevarer, det skal jeg innrømme, og jeg har et sett arbeidshansker strategisk plassert i rommet som skjuler betjeningsknappen til tilhengerfestet.

Barna må av med de sandete regnklærne før de klyver inn, men det er vel uansett en vanlig del av henterutinen for de fleste. Selvsagt blir det griseri både i og utenfor barnestolene rett som det er likevel. Da er også her våtservietter småbarnsforeldres beste venn.

I bilen bruker jeg derimot ikke de vanlige sanitærvariantene, jeg har ikke tatt sjansen på å teste ut hvordan de eventuelt tørker ut eller i verste fall misfarger skinnsetene. Nei, jeg har funnet våtservietter til bilinteriør fra Sonax, som fungerer helt suverent, også på lær. De er derimot ganske våte, så best resultat får jeg når jeg tørker etter med en mikrofiberklut.

Jeg er altså armert med en mikrofiberklut i hanskerommet og våtservietter i bagasjerommet, og da kan jeg da en lynshine på strategiske plasser som ratt, setepute og dørterskler på få minutter. Det har nok bidratt sterkt til at godfølelsen av å åpne dørene og ta plass har holdt seg, året igjennom.

Plassen i 3-serien har kanskje vært den mest positive overraskelsen. Har du stor bil, starter nemlig problemene med den mentale innstillingen: «Vi har jo så god plass – vi tar med det også, for sikkerhets skyld …». Slik fyller man lett en Mondeo med stor Thule-boks på taket.

Starter man derimot med innstillingen «I år skal vi bare ta med det vi trenger!», er det vinn-vinn, i alle ledd. Den største bonusen kommer nedover på europeiske motorveier, spesielt Autobahn. Vi var nedover en sommer med Thule-befengt Mondis også. Fjorårets sommerutflukt med BMW uten boks var en helt annen opplevelse.

På grunn av den nevnte innstillingen hadde vi god plass nedover. Etter noen uker og diverse handlestunt fylte det seg opp selvsagt, men siste finpakking i Danmark før hjemreise var likevel en fornøyelse!

Jeg tør påstå at jeg har lært litt om å utnytte bagasjeplass etter hvert, det er en dyd av nødvendighet når du skal på treukerstur i en Lotus Elise, for å si det sånn. Det viktigste prinsippet er enkelt: Ingen luftrom! Da må man være forsiktig med harde kolli – de må i så fall passe godt inn i bagasjerommet. Nei, myke bagger og poser er best. Ikea-poser for oppsamling av småting er helt topp. Så er det bare å dytte småtingene inn der det er plass, og legge posen flat på toppen.

Bakruteløsningen til BMW blir ofte trukket frem som en løsning for å slenge inn småting i hverdagen. Med sensorstyrt, elektrisk baklukebetjening er det ikke små mye jeg bruker det, egentlig, da er det ofte like lettvint å sparke opp hele bakluka. Men til å toppe feriepakkingen er bakruteåpningen helt genial.

Når bagasjerommet begynner å bli fullt, er det ellers en veldig krevende oppgave å utnytte plassen helt bak mot bakluka, og helt opp til bakvinduet. Det må i så fall stables og finprøves med passelig store kolli som står av seg selv, men som regel er det både rasfare og klemfare forbundet med den øvelsen.

Med bakruteåpningen kan jeg finpakke helt bak og helt ut til glasset – det gjelder bare å huske det når man skal hente noe ut igjen. Baklukeåpning etter slik pakking vil jo være direkte skredutløsende …

Nå har jeg gjennomført pakkeprøvelsene sommerferie, høstferie, juleferie og nå sist vinterferie. Bare i den siste måtte jeg ty til takboks, men da skulle vi jo ha med oss til sammen ni par ski, ditto skisko, og en akematte. Det må være godkjent, tenker jeg.

Men den viktigste grunnen til at jeg er begeistret for 320d’en, også etter ett års bekjentskap, er nok ikke de praktiske kvalitetene. Nei, det viktigste for min del er at godfølelsen jeg beskrev etter den første prøveturen består, slik at jeg fortsatt ser fram til å legge ut på tur. Det skal ikke mer enn en seksmilsutflukt til Førde en fredags ettermiddag, så ser jeg faktisk fram til det – til selve kjøringen.

Og det har vært mange slike opplevelser året igjennom, en del av dem har jeg jo allerede utbrodert her på bloggen. Jeg så for meg en årlig kjørelengde på 12 000 km, det har blitt 20 000 …

Problemer og ulemper, sier du – det må det vel også ha vært? Joda, litt i alle fall, men det aller meste er selvforskyldt. Det eneste tekniske problemet var en tilbakekallelseaksjon for å bytte EGR-ventilen, som «muligens kunne skape trøbbel». Jeg merket ingen problemer før den ble byttet, og ingen forskjell etterpå.

Småbulker har vært min største «sorg» dette bilåret. Den første lagde jeg selv, med håndtaket til høytrykkspyleren, men den var så liten og slik plassert at jeg god kunne ha levd med det. Men når ungene begynte å bidra med å dunke borti med plankebiter, først den ene bakskjermen, så den andre, ble det så irriterende at jeg faktisk valgte å få det fikset.

Spørsmålet jeg har skjøvet foran meg en stund nå er: Hvorfor i alle dager bytte bil nå, når vi har en nesten ny og velfungerende, som både jeg og familien er begeistret for?

Allerede før jeg kjøpte denne bilen, hadde jeg tanker om at den 5-serien som nå lanseres (stasjonsvogna kommer i juni), ville være riktig bil for oss. Jeg har jo kjørt den som sedan, og smaken av den honningkrukken sitter i, jeg klarer ikke helt å fri meg fra det.

Spesielt fjæringskomforten er i en annen divisjon. Ja, jeg liker stort sett fastheten i treserien, og den passer godt til bilen, det harmonerer på en måte med den kompakte innpakningen. Men flyten i 5-serien er en helt annen, spesielt med dynamisk demping. I en familiefrakter teller det en hel del, faktisk.

Dagens 3-seriegenerasjon har også en litt lei følsomhet for dårlig, piggslitt asfalt. Da rumler det en del fra dekkene. Det blir ikke akkurat bedre av at jeg har 19 tommers runflat som sommerdekk. Også her vil en ny 5-serie være en betydelig oppgradering.

Og selv om jeg nettopp har utbrodert hvor fint det går å pakke en familie på fire inn i en treserie, er det selvsagt ikke slik at jeg takker nei til mer plass. Mest utslagsgivende for vår del er faktisk baksetet.

Du skulle kanskje ikke tro det hadde så mye å si med småbarn, de har jo mer enn nok plass til å sprelle med bena, det er ikke det. Men 3-serien har trukket bakakselen langt fram (for å få god vektfordeling, selvsagt), slik at hjulhusene smalner baksetet litt inn. Barnesetene kommer derfor ganske langt inn mot midten av bilen.

Her har vi den største praktiske ulempen i vår hverdag: Gjennomlastingsluken lar seg ikke åpne mellom barnestolene, og en voksen har ikke sjans til å skvise seg inn der, heller ikke på de korteste turene.

Dermed er det også duket for litt familiær mobbing: Min svoger kjøre S-Max, en syvseter, som selvsagt også har plass til en voksen mellom barnesetene på rad to. De kan enkelt ta med seg Besta på tur. Vi kan ikke. I en 5-serie, derimot …

Det største elefanten i min bilbyttekabal er likevel drivlinjevalg. En langt framskredet dieselaversjon danner bakteppet, men det har ingen ting med styret rundt kjøreforbudet i Oslo å gjøre. For min del er oljebrennerproblemet av emosjonell karakter.

Derfor, da jeg begynte å fantasere om G31, var det basert på informasjon om det som nå – som sedan – blir lansert som 530e. Jeg har kjørt drivlinjen i 330e, og er ikke i tvil: Til min smak og vårt bruksmønster ville det vært helt perfekt.

Nå ligger det ikke an til at stasjonsvogna av den nye 5-serien kommer som plug-in hybrid med det første. Dermed er jeg fortsatt helt i villrede. I første omgang blir det en vårpuss på 320d’en, så får vi se …