En tidligere kollega nærmest snerret det etter å ha vært utsatt for en både ufrivillig og høyst middelmådig trekkspilltrudelutt: – Vet dere definisjonen på en gentleman? En som kan spille trekkspill, men som avstår fra å gjøre det!

Når jeg nå, etter ikke mindre enn 22 000 km med min 530d, «tvinger» meg selv til en hel dag med Eco Pro-kjøring, blir denne historien grunnlaget for en ny definisjon: Gentleman? Det er en som har en trelitersdiesel, men som avstår å utnytte kreftene i den.

Jeg har selvsagt vært innom Eco Pro-kjøreprogrammet før. Låst av trafikk, gjerne i ren køkjøring, da vipper jeg over og bare triller med. Det føles både fint og fornuftig, og det laveste tallet på kjørecomputeren jeg har sett ved slik kjøring er 0,58 liter/min. Det var på en tur fra Oslo, opp gjennom Hallingdalen.

Men nei, dette er ikke så imponerende. Jeg har hørt om folk med G31, til og med en med 540d, som har sett tall langt nede på 0,5-tallet. Og for all del: Nedover Hallingdalen, kanskje med litt medvind, og spesielt om jeg nuller kjørecomputeren etter å ha kjørt bilen varm og kommer opp i marsjfart, og gjerne leser av før jeg svinger av hovedveien, er det fullt mulig å få skrytetall til å slå om seg med.

Det er ikke poenget her. Jeg ville prøve hvor mye det er å hente med konsekvent økokjøring i min daglige transport. Helt konkret: En tur til og fra Førde. Det er ca. 6 mil hver vei. En østlending ville kanskje nevnt at det var et fjell å forsere også, men nei: Haugen over Langeland er på knappe 300 moh. Dette er helt normal vestlandstopografi, du skal ikke bevege deg mange meterne fra fjorden før du møter tilsvarende, eller det som verre er.

Kjørecomputeren nulles automatisk ved start, motoren er kald, og forbruksmåleren stoppes ikke før jeg er tilbake i oppkjørsla. De seks milene kan altså best beskrives som variert vestlandslandevei, men det blir alltid noen snuer frem og til bake i sunnfjordcityen også. En knapp mil med småkjøring ble det akkurat denne dagen.

Dette er en tur jeg og/eller min kone tar omtrent en gang i uka, så erfaringsgrunnlaget er godt. Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ligger på et forbruk mellom 0,7 og 0,8 liter per mil – alt etter tid på døgnet, trafikk og humør. Langtidssnittet i kjørecomputeren ved start: 0,74 liter/mil.

Litt av bakgrunnen for at jeg bestemte meg for å prøve økokjøring på denne etappen er faktisk min kone. Hennes kjøring kan best beskrives som «pen og pyntelig i Comfort», men hun er i praksis helt bevisstløs med tanke på forbruk og at det finnes andre kjøreprogram (unnskyld kjære!).

Jeg legger selvsagt merke til tallene på kjørecomputeren når jeg rygger bilen inn i garasjen etter at hun har vært på Førdetur: 0,66 liter/mil er et typisk tall å se. Og det irriterer meg. Hun slår meg altså med rundt regnet 12%.

Minstemålet med dette stuntet er altså å komme lavere enn det. Men hvor lavt?

Den første bakken opp fra bygda drar selvsagt mye. 0,94 liter/mil blir dagens høyeste siffer på skjermen, men nei – ingen fusking med å nullstille etter at jeg er kommet over den lille toppen og det begynner å bli lunk i maskina.

Den første biten får fint. Her er det brei og fin gulstripevei, før et par sekstisoner forbi byggefeltene på Kyrkjebø og Tronvik. Her har jeg ingen problemer med å holde både mann og maskin i Eco-modus, jeg tenker heller at det burde jeg kanskje gjøre hver gang (Normalkjøring her: Comfort).

Så forsvinner den gule stripa, og svingene kommer tett. Her vipper jeg normalt over i Sport. Nå stålsetter jeg meg. Jeg vet jo hva som skal til for å få pene forbrukstall: Jevn fart, mykt pådrag.

Derfor slipper jeg på litt mer enn vanlig inn i de trange svingene, og det hjelper ikke akkurat at bilen triller i fri hver gang jeg slipper gassen (en del av Eco-programmet). Det føles litt merkelig, litt kvasisportslig. For jeg kjenner jo at jeg kjører sving, men helt baklengs av den klassiske oppskriften «rolig inn, raskt ut».

Nå, når jeg prøver å holde mest mulig tempo gjennom hele svingen, samtidig som jeg har et imaginært egg mellom høyrefoten og pedalen, er det heller slik at jeg mister litt fart gjennom noen av svingene, altså: «fort inn, rolig ut».

Det føles ikke bra. Jeg hadde aldri kjørt på denne måten om jeg ikke var lommekjent i disse svingpassasjene. Den klassiske oppskriften er mye sikrere!

Når jeg holder Eco-tempo på E39 er det ganske mange som kjører forbi meg. Helt greit, det har jeg ingen problemer med, og tidsmessig er det i 9 av 10 tilfeller en helt ubetydelig forskjell på denne turen og min normalkjøring. Sagt på en annen måte: Hadde jeg hatt dårlig tid til noe, ville jeg aldri klart å kjøre slik, men i de fleste tilfeller spiller de få minuttene ingen rolle.

Kjørecomputerfasit halvveis, før bykjøringen er 0,61 l/mil – 7,6% bedre enn min kone. Jeg hadde kanskje håpet på litt mer…

Eco-modus i by er også en spesiell følelse, og det er faktisk her gentleman-tanken først slår meg. Å trille rolig med trafikken, så mykt som jeg bare får til, gir en egen følelse av eleganse, kanskje med et snev av arroganse. Stresser jeg med å komme inn i rundkjøringa før deg? Nei, jeg gjør ikke det. Gir jeg litt ekstra gass slik at du skal kommer deg ut av det krysset? Nei, jeg gjør ikke det heller (ikke i dag …).

Med denne tilnærmingen øker snittforbruket høyst moderat før jeg begynner turen tilbake. Etter en knapp mil med bykjøring viser kjørecomputeren 0,63 l/mil.

Opplevelsen av tilbaketuren ble akkurat som turen oppover, men jeg ble mer og mer fiksert på å se et psykologisk femtall først. Etter å ha klatret den omtalte 300-meterstoppen, som naturlig nok dro opp snittet en del, sank gjennomsnittsforbruket overraskende kjapt ned på 0,6 l/mil.

Og ja, med litt ekstra tilbakeholdenhet den siste mila tilbake til Høyanger gikk det: Sluttsnittet ble 0,59 liter/mil.

Det burde være tankevekkende. Ikke det at jeg slår min kone med 11%, det er egentlig uvesentlig. Men at jeg slår min egen blyfot-normalmodus med 21%, det er mye …

Om en bilprodusent hadde lansert en ny motor med over 20% lavere forbruk, ville det ha vært en verdenssensasjon. Jeg kan oppnå det samme bare med å kjøre i Eco-modus (altså: både mann og maskin).

Burde jeg ikke da kjøre slik alltid? Jo, selvsagt burde jeg det. Men jeg klarer det ikke. På samme måte som jeg ikke klarer å droppe kull i kulegrillen, er det noe med den fornøyelsen det gir å nyte en forbrenningsmotor av 30d-kaliber jeg ikke klarer å gi slipp på.

Men langs flere av de «kjedelige» delene av denne ruten vil jeg for fremtiden sterkt vurdere å bruke Eco Pro istedenfor Comfort. I byen er det også en god idé å være så mye gentleman som mulig – så sant jeg ikke hindrer andre med det.

Når svingene kommer tett, derimot, da er jeg nok i beste fall gentleman på deltid …