Se på bildet, og finn én feil! Men vi kom oss på vinterferie uten takboks også – jeg måtte bare kjøre to turer til leiehytta på Hafslo. Det var på fredag, og det er ikke så lange turen innover heller. Problemet var bare at boksen fortsatt måtte hentes, i Drammen, med minimal bruk av familietid.

Tabben var at jeg hadde fått «ja» fra Packline til samarbeid allerede i november. Jeg hadde derimot ikke bruk for boks før nå, til vinterferien. Takbokshentingen burde jo ha blitt kombinert med andre ærend østafor. Og det har det jo vært god tid til tidligere …

Men tida har en lei tendens til å tikke avgårde, den, og hele takboksen havnet nok i boka mi med stor G – helt til vinterferieuka nærmet seg såpass at pakkingen skulle planlegges. Når da den ene lille muligheten jeg kunne finne til å hente boksen før ferien ikke lot seg gjøre, ja da måtte jeg iverksette plan B.

Klokka ringer 03.00. Kaffen står klar på trakteren, det er bare å trykke på knappen. Frokost og niste er ferdig smurt. Noen dråper vann i ansiktet, og jeg er klar.

Og det verste er at jeg gleder meg! Nattstunt har hatt noe forlokkende over seg, helt siden jeg fant ut at den beste turen hjem fra Trondheim med 360’en i studietida fikk jeg om jeg startet senest klokka fire.

I mer voksen alder har jeg derfor bare fortsatt. Jeg griper muligheten til et tidligkjørestunt så snart jeg skimter det. En tilsvarende tur over Hemsedalsfjellet i fjor fikk meg for eksempel til å filosofere over hvorfor jeg kjører bil på turer der de fleste sverger til fly.

Nå kribler det litt ekstra. Dette blir det første kjørestuntet med 530d’en. Hvor stor er egentlig forskjellen til treserieopplevelsen ?

Forskjellen av å kunne sette seg inn i en oppvarmet bil er i alle fall luksus. Jeg kaster jakka fra start, selv om det viser 10 minus på hytteveggen.

Jeg starter uten annen lyd i bilen enn rekkesekseren. Spesielt med piggfrie ContiSilent-dekk er lydbalansen i G31 fornøyelig; jeg kjenner hele tiden på den lune tilstedeværelsen av sofistikert forbrenningskraft.

Fra hytta går det en del nedover mot fjorden, og det er absolutt ingen grunn til å trå til for hardt gjennom de islagte svingene. Ferja går uansett ikke før klokka fire.

Hovedveien langs fjorden er bar. Da blir det naturlig å holde tempoet gjennom svingkombinasjonene opp mot Kaupangerskogen. Ikke sportsmodusfort, jeg skjærer kontrollert gjennom i Comfort, men følelsen setter seg: Ja, dette blir en god morgentur!

Med god tid til ferja triller jeg rolig det siste partiet med god vei mot Mannheller. Da kommer nattradioen på. Ingenting interessant i noen kanaler. Da begynner jeg å tenke på hva jeg har liggende på harddisken i bilen.

Og det er mye rart, og mye sært, rippet gjennom mange år til forskjellige anledninger. USB-pinnen som jeg har kopiert over i bilen har blitt som en samlesekk for min ut-på-tur musikk. Skal jeg våge meg på Beethoven?

Tanken slår meg der jeg sitter mutters alene på ferja over mot Fodnes. Det er kanskje ti år siden jeg virkelig har hørt meg gjennom en hel symfoni, og aldri i bil. Det har ikke fungert. For mye støy dreper nyansene og dynamikken i musikken, som må være der for at det i hele tatt skal gi mening å høre på noe sånt.

Det er jo mye god vei med ny asfalt opp gjennom Lærdalsdalen nå, så jeg prøver. Jeg setter på det som kanskje er det mektigste orkesterverket som noen gang er skrevet: Beethovens 9. symfoni.

Og ja – det fungerer! Jeg finner et volumnivå som gir de sarteste fløytesoloene luft og klang, samtidig som anlegget klarer å håndtere trøkket fra symfoniorkesteret når det trår til for fullt. Det er første gangen jeg opplever dette i en bil.

Akkurat nå angrer jeg en kvart omdreining på at jeg ikke flesket til med Bowers & Wilkins-anlegget til 50 000 kr. Etter å ha hørt det i for eksempel en 540i, vet jeg at det ville ha gjort denne opplevelsen enda større. Men Harman Kardon-varianten klarer seg fint, den også.

Det viktigste grunnlaget for opplevelsen er uansett det nær fullkomne fraværet av støy fra bilen.

Så G31 er min første symfoni-bil, og det står til den pondusen og det rike og komplekse inntrykket det er å kjøre den også, tenker jeg for meg selv oppover i dalen.

Idet jeg nærmer meg Hemsedalsfjellet blir jeg litt ambivalent. Jeg ser fram til svingene oppover, og mulighetene til å kjøre på skikkelig vinterføre. Men jeg frykter samtidig at snø, is og kjettingspor skal sette en stopper for Beethoven.

Jeg setter demperoppsettet til Adaptiv idet jeg svinger opp mot fjellet. Der skjuler den aller mykeste demperinnstillingen seg, samtidig som elektronikken lynraskt strammer opp når det er behov for det. Det bør jo være riktig for den krevende kombinasjonen av småhakk, telehiv og min kjøreiver som venter.

Kanskje er det 620 Nm dreiemoment som skal ha takken. Følelsen av å kjøre en bakhjulstrekker er i alle fall sterkere her enn i min 320d xDrive. Den aktive styringen gjør også sitt til at en betydelig større bil virker omtrent like nett rundt hårnålssvingene.

Selve styrefølelsen er tilsvarende som min opplevelse av F31. I lav hastighet har jeg ikke all verdens kontakt med underlaget, men det kommer seg med farten. I fint driv over fjellet er det fornøyelig hvor kontrollerbar den store bilen er helt på slippgrensa gjennom de oversiktlige svingene.

Den store forskjellen fra i fjor er likevel Beethoven. Her fungerer det å høre på symfoniorkester, også over fjellet, på kjettinghakket snøføre. Støydempingsskummet i dekkene, som kanskje er på grensen til unødig luksuskomfort på fin asfalt, kommer virkelig til sin rett her. Den ellers irriterende syngingen fra dekkene på slikt føre begrenser seg her til en lav summing som ikke forstyrrer musikken.

Jeg tar meg faktisk i, kanskje for første gang, virkelig å høre etter og ta inn over meg den sarte tredjesatsen her over fjellet, den jeg, og sikkert de fleste som ikke er fullblods klassiskentusiaster, gjerne skipper for å komme til den mektige fjerdesatsen.

Koret kommer inn omtrent samtidig med at telehivene ned mot Gol begynner å komme tett. Og ja, også dette er en stor forskjell fra i fjor. En ny femserie med dynamisk demping er i en annen fjæringskomfortliga enn den utgående treserien med standardunderstell.

Etter Gol møter jeg de første tegnene til at det livner av dag: Andre biler på veien. Jeg rekker akkurat å tenke en kjettersk tanke om at nå, på en slik tur som jeg nettopp har hatt over fjellet, kunne drivlinjen like gjerne vært elektrifisert. Dieselmotoren og automatgirkassen jobber så sømløst sammen at jeg ikke har ofret fremdriften en tanke.

Jeg vekkes av dvalen i den første forbikjøringen. Da, selv med musikken høyt på, melder motoren seg på igjen. Bare som en kort påminning om at den har veldig mye mer å by på.

Gjennom hele turen er det faktisk sjelden jeg legger gassen i gulvet for å komme forbi. Ikke det at treliteren har noe imot en liten turtallsutskeielse, det setter både den og jeg pris på (selv om det ikke er samme spruten i toppen av registeret her som i 540d). Nei, det er bare at det i ni av ti forbikjøringer føles fullstendig unødvendig.

Et lett trykk på gassen, kanskje en plass mellom 50 og 75% pådrag, girkassen legger turtallet perfekt i mellomregisteret, og jeg suges forbi med en akkurat passe kulisse av seksersang.

Ned mot Drammen overstyrer jeg navigasjonen og kjører ruta forbi Hokksund. Det var et dårlig valg. Nå begynner det virkelig å livne av mandagsmorgen, og etter at Hønefoss-trafikken har meldt seg på er det bare å resignere. Til slutt melder jeg så mye pass at jeg aktiverer cruisekontrollen.

Omtrent på minuttet beregnet er jeg framme ved målet. Da rekker jeg også å få spylt av det verste saltet av bilen før boksen skal på. Og selve monteringen er fascinerende effektiv; det bruker ikke proffene hos Packline mange minuttene på.

Førsteinntrykket mitt er overraskende positivt. Jeg hadde hele tiden sett for meg en boks lakkert i bilens farge til min 530d, men nå, men en sort boks på plass, synes jeg det ser så bra ut at jeg nesten begynner å tvile. Hadde bilen hatt shadow line, så kanskje …

Men nei, det blir nok lakkering på et senere tidspunkt. Nå er jeg mest opptatt av å komme meg tilbake til hytta, og nå skal jeg høre på bilnavigasjonen: Nå blir det E18 opp til Liertoppen og forbi Tyrifjorden tilbake.

Da får jeg den mest spennende testen midt i fleisen: Motorveisfart. Ja, det suser litt, men med trekket under panoramataket på plass er det så ubetydelig at lydkulissen fortsatt holder G31-standard.

Nå, på formiddagen, er det en litt annen rytme på veien enn gjennom natten. Jeg tilpasser meg, og turen tilbake får mer preg av tradisjonell transportetappe. Om ikke annet så gir det et interessant perspektiv på et annet takboksspørsmål: Merforbruk.

Svaret er at nattlig gassiver går akkurat opp i opp med økt luftmotstand fra boksen. Jeg hadde i alle fall samme snittforbruk på kjørecomputeren begge veier.

Tilbaketuren må likevel kunne kalles effektiv, men det er like mye på grunn av effektiv stoppestrategi som høyt tempo.

Klokka 14.00 er jeg tilbake foran hytta, attpåtil med tanket og spylt bil. Og nå følger faktisk den største bonusen med femseriekomforten. Jeg siger ikke sammen på sofaen, surrete i hodet etter en hektisk tur.

Nei, jeg kommer tilbake til ferdiglaget seinlunsj (takk, kjære!). Så spenner vi på oss skia og tar en familietur i langrennsløypene. Å få være med en femåring som akkurat denne ettermiddagen knekker fiskebeinskoden er den beste tabbekompensasjonen jeg kan forestille meg.