«Men ærlig talt, det er jo galskap!» Ordene kommer fra min kjære, anledningen er at jeg foreslår å bytte ut vår trauste familieferge, en Ford Mondeo, ett år før vår planlagte nybilbestilling. Jeg har nemlig lenge hatt en G31 i kikkerten, og fått en slags aksept for at det kan være en legitim anledning til å øke opp bilbudsjettet betydelig.

Nøkternt betraktet har hun helt rett. Mondeoen har fin komfort, god kjørefølelse, og er rommelig som få. Så hvorfor bytte den ut med noe mindre og atskillig dyrere? Årsakene er så mange, og så sammensatte, at jeg har bestemt meg for å utforske og regelrett utlevere dem her på blåhvitblogg.no.

Nå står jeg og vurderer en rød 320d xDrive touring, som akkurat er kommet inn, og som tilfeldighetene hadde plassert like bak den svarte 420i’en som vekket gammel BMW-glød i meg. 6000 km. Veldig tiltalende utstyrspakke, med lærtrukket dashbord som den absolutte toppen. Kanskje kan det brukes til å overtale konemor?

Mens jeg får noen runder rundt bilen og ser etter estetiske skavanker, får jeg et flashback til da jeg kjøpte den nevnte familieferga. Selvsagt var det en del fundering den gang også, og ja, jeg var også innom BMW en snartur. Dette var i da F30/ F31 var rimelig fersk. Med to små, begge i bakovervendtalder, og minimum en vogn, visste jeg at vi ikke ville få plass på forsvarlig vis. Så jeg stålsatte meg mot selgerens gode forsøk, og takket nei til en prøvetur. Jeg ville ikke vite hva jeg gikk glipp av …

Nå våger jeg å takke ja, og låner bilen over helga, med en skummel plan om prøvepakking. Jeg plukket nemlig opp 320d’en da vi kom rett fra vinterferie, med fullpakket Mondeo hjemme i oppkjørsla. Med ungene vel i seng og babycall i lomma gikk jeg i gang.

Joda: litt smalere mellom hjulhusene, litt kortere lasterom – men liten er dagens 3-serie slett ikke! Med den tråkige forutsetningen at takboksen må flyttes over, er listen over ting vi må la ligge hjemme kort: Pulk og rattkjelke. Den gode følelsen av at dette kan få gjennomslag i familierådet siger på. Til neste år er jo minstemann mest sannsynlig selvgående, og om den hersens kjelken blir et tema får jeg heller ekte på sykkelstativet og surre den fast der …

Men jeg må gå noen runder med meg selv også. For når du fyrer opp 320d’en er du aldri i tvil: Det er en oljebrenner, ja … Og akkurat det er jeg som nevnt godt lei. Men med en del kilometer under huden kommer også kompromissviljen. For langs landeveien skylles jeg frem på en bølge av dreiemoment, denne 190 hk-versjonen gjør absolutt 3-serien til en kvikk bil.

Kombinert med et fast og kontant understell gir det en fornøyelig kombinasjon av presisjon og effektivitet når jeg drar litt på langs svingete vestlandsveier. Faktisk så fornøyelig, at jeg tar meg i å nesten håpe på litt dårlig tid til ferga …

Så ja: jeg brukte akkurat en helg på å bli enig med meg selv om å bytte Mondeoen mot denne røde 3-serien. Det tok litt lenger tid å få det gjennom på familienivå. Det tok akkurat de ukene som i år var mellom vinterferie og påske.

Men nå er den på plass, i egen garasje. Det gir en helt spesiell følelse. Den aggressive BMW-fronten står ekstra godt fram uten lys i garasjen, og rødfargen liver rett og slett opp en ellers ofte så grå hverdag. Og det er noe helt annet å eie en bil, og å bruke den som hverdagsbil over tid, en ukeslån og «hurra-meg-hei-kjøring» som var greia de årene jeg bare kjørte pressebiler.

Også ungene er positivt innstilt fra start (kanskje mest på grunn av fargen).  Men når minstemann får ny stol og ser framover når en allerede sterk biliver nye høyder. Han sitter og følger med alt som skjer, kontinuerlig, og kommenterer høylytt alt av biler og anleggsmaskiner langs veien.

Den første familieprøveturen blir en lørdagsutflukt utover mot Dale i Sunnfjord, en vei vi sjelden kjører. Idet vil starter på den «ukjente» delen, der jeg vet det er en hel serie med fine svingkombinasjoner, begynner iveren å trykke. Og idet mor er i en lenger diskusjon med de to i baksetet om hvilket drops de vil ha, benytter jeg anledningen og vipper over i Sport.

Også 3-serien kryper da litt sammen og ber om å bli kjørt. Og jeg setter an svingene, med relativt stor iver. Rene skjær. En følelse av presisjon, og kontakt mellom menneske og maskin.  Selv om tempoet selvsagt er et ganske annet, gir det meg en godfølelse som minner om nordsløyferunder med min gamle M coupé.

Joda, mye har hendt i den moderne BMW-utviklingen, jeg har fått med meg den diskusjonen. Men der og da er det mest slående for min del hvor stor del av det klassiske BMW-dna’et som faktisk er bevart. Tross diesel. Tross firehjulsdrift, automatgir og panoramatak.

Der og da innser jeg, til min store fornøyelse: Ja, dette var trolig det optimale familiebilvalget akkurat nå. Når far kan mimre Nordsløyfe, samtidig som mor og barn diskuterer drops, da er verden så perfekt som den kan bli akkurat nå.