Nei, vår 320d xDrive er selvsagt ikke verdens beste bil. Men det er likevel en bil det blir litt sårt å gi slipp på. Jeg er i alle fall denne bilen en stor takk skyldig. Dette er nemlig bilen som har brakt meg tilbake på bilsporet, og gitt meg lysten til å skrive om bil igjen.

Resultatet er blitt til blåhvitblogg. Faste lesere begynner nok å bli vant med det nå, men det er altså ikke biltesting jeg driver med. Jeg er bare interessert i å finne ut hva som passer best for meg, og jeg liker også å fortelle om hvordan jeg opplever bilene jeg kjører.

Ikke engang nå, i det som blir det siste innlegget om vår familiefargeklatt, skal jeg prøve å legge fram noen fasit, noen endelig dom, over BMW F31.

Og det er nok av dem som prøver seg på det der ut (det er bare å google!). Meningene spriker selvsagt veldig. Enkelte, kanskje spesielt gammelbilentusiaster, hevder at F30 er den verste treserien gjennom tidene. Ord som «klinisk» og «steril» dukker ofte opp i slike sammenhenger.

Andre, jeg mener det var mine gamle venner i Autocar, hadde nettopp F31 320d høyt oppe på sin «50 beste BMW’er gjennom tidene» i forbindelse med 100-årsjubileet. Begrunnelsen der var: «Hvem trenger egentlig noe mer?»

I nybiltestene er F30 ikke lenger noen selvskreven vinner. Den får gjerne et par poenger ekstra i kategorien «Kjøreglede», men ofte uten at skribentene tar seg tid til å utbrodere hva de legger i disse poengene.

Dagens treserie er jo i siste fase av livsløpet nå, og i tyske bilblader synes det å være en egen oppdriftslov som gjelder i testtabellene. Det er i alle fall en tydelig tendens til at nyeste, tyske bil ender opp på topp.

Det har i grunnen slått meg, og som gammel biltester nesten skuffet meg, hvor lite dette betyr for meg nå. Etter ett og et halvt år og over 30 000 km har jeg nemlig kommet under huden på denne bilen på en helt annen måte enn hva jeg gjorde med testbilene, og perspektivet nå er et helt annet enn «understyrer den, eller?».

Det som betyr noe, er for eksempel at det er et lite høydepunkt hver gang jeg drar opp garasjeporten. Når lyset faller bare over fronten på bilen fremstår F30 for meg som ekstra pirrende, og å sette seg inn i individual-interøret er en opptur – hver eneste gang. Dette utbroderte jeg i innlegget jeg skrev etter ett år og 20 000 km .

Når jeg nå, litt preget av vemodet det er å skulle skilles fra en fast følgesvenn, prøver å grave litt dypere i grunnen til at jeg har denne forventingen og gledesfølelsen hver gang jeg møter bilen, er det første som dukker opp: Nå vet jeg hva den er god for …

Nei, jeg har ikke kjørt 320d’en på bane, så «hva den er god for» er ikke målt i rundetider eller andre kvasiobjektive størrelser. Det går heller på at jeg har motor, girkasse og understell under huden – og at jeg liker samklangen, og det denne drivlinjen er god for langs landeveien.

Om jeg blir tvunget til å finne på en tellbar størrelse som beskriver hvor god vår F31 har vært i vårt vestlandsliv, må det være: Antall ganger vi har mistet ferja. Med mitt ikke nødvendigvis helt pålitelige minne blir påstanden: Knapt en eneste gang!

Det betyr ikke at vi når ferja uansett hvor knapp tiden er, selvsagt ikke. Hovedgrunnen er kanskje at jeg har full kontroll på hva som er forsvarlig og mulig med denne bilen, nær sagt fra stein til stein langs Sognefjorden, og at bilen er et pålitelig presisjonsinstrument når beslutningen «no or go» er tatt.

I all hovedsak er vi fornuftige folk som velger «no», og tar det helt med ro og heller satser på en ferje seinere. Poenget her er heller den gleden beslutningen «go» gir, og hvordan den farger hele opplevelsen av bilen.

Vi er på helgeutflukt nå når jeg skriver dette, og ja, vi hadde en «go»-tur til ferja på veien hit. Fredag ettermiddag, litt seine ut døra, og så videre. Og digitalblaserte som vi er, hadde vi heller ikke kontroll på ferietidene før vi la av gårde. Gjennom første tunnel, når vi omsider igjen hadde mobilforbindelse og fikk sjekket, var altså konklusjonen: Det bør kunne gå …

Jeg gir ikke full gass. Fartsressursene i en 320d er så rikelige at å kjøre «maks» langs norsk landevei ville være den reneste galskap. Jeg vipper ikke engang over i Sport. Målet er nemlig å kjøre så effektivt som mulig, uten at mor og barn merker så mye til det …

Da er giringsmønsteret i Comfort best egnet. Jeg er myk med høyrefoten, og utnytter dreiemomentet i stedet for å mase med nedgiringer. Jeg bremser minst mulig, men utnytter til gjengjeld hele kjørefeltet gjennom svingene.

Presisjon, ja, det er det jeg kjenner på, men «klinisk» eller «steril»? Nei, jeg synes det er en fin nerve i bilen, selv om den på ingen måte er «tail happy» som en E30. En stadig vilje til overstyring ville heller ikke blitt særlig godt mottatt av min copilot i fredagsmodus, det kan jeg love deg, og vi ville neppe rukket ferja …

Nå triller vi pent og pyntelig ned på kaia ett minutt før avgang. Et blikk på kjørecomputeren forteller meg: Dette gikk faktisk ganske så radig, ja …

Vi har hatt mange slike opplevelser med vår F31. Barna hører på eventyr, mor sjekker telefonen og far kjører bil. At det er mulig å kombinere dette gir meg altså en dyp glede. Den vekkes til live hver gang jeg drar opp garasjeporten.

Det var på ingen måte en selvfølge at jeg skulle bli så fornøyd med automatgir, dieselmotor og firehjulsdrift. Fra gammelt av er jeg av en helt annen BMW-skole, og det var også møtet med min brors mer klassisk spekkede 320i som ble avgjørende for at jeg, på et kritisk tidspunkt i bilspekuleringen, takket nei til attraktive alternativer fra andre merker.

Og fremdeles er det nok den klassiske BMW-oppskriften jeg isolert sett liker best. Men som familiefar kan jeg ikke være helt fahrfreudefascist heller, jeg må både lytte til og til dels akseptere min kjæres innspill.

Frykten for å kjøre seg fast vinterstid besvares jo med xDrive. Og når vi først hadde prøvd en bil med panoramatak, ble det et nesten ufravikelig krav. Kombinasjonen gir en betydelig tyngre bil enn min brors F31, og da er det bare å bite seg i det: Da er dieselmotor det mest hensiktsmessige. Når så den siste pinnen av manuellkjeppesten også er i ferd med å smuldre bort (til familiekjøring, vel å merke!), ja da er jeg ved dagens status.

Og det har slått meg ved flere anledninger den siste tiden hvor harmonisk og riktig denne kombinasjonen føles. Det inkluderer rødfargen, det stramme understellet og individual-interiøret.

Det er nok også dette min kone kjenner på; en vanens harmoni. Spesielt etter å ha prøvd G31 fremholder hun hvor nett og kvikk vår F31 er, og at hun slett ikke ser noen grunn til å bytte ut «verdens beste bil».

Vel, hun gjør det når det er snakk om å få med moren på tur (plass mellom barnesetene). Og etter hvert har hun også opparbeidet en stadig høyere aksept for mine bilønsker og preferanser …

Jeg ser nemlig veldig tydelig at en G31 er en mer riktig bilstørrelse for oss nå. I noenlunde objektive bilegenskaper er det også et solid sprang opp, først og fremst komforten. Med riktig motor- og understellsvalg er det mulig å få med seg mye av kjøresnerten opp i stasjonsvogn størrelse Large også.

Når jeg nå også har fått aksept for det som selvsagt er den viktigste biten – finansene – så blir det bytte. Men også jeg synes det er litt vemodig å skulle si adjø til hele familiens sportslige fargeklatt.