Det stakk litt i meg med det samme jeg så den. Akkurat idet jeg la merke til min nye 530d på parkeringsplassen foran Biltreff AS, så jeg den champagnefargede 540d’en trille forbi. Også den med folien på, trolig på vei til klargjøring.

Var ikke fargen egentlig litt finere enn min Mediterranean blue? Og dette var jo en shadow-line, med sorte rails, og sort air-breather. Dette bidro nok til den litt knugende tvilen jeg kjente på i det første møtet med min nye bil.

1800 km med 530d’en har heldigvis vært en effektiv kur mot all uro. Nå har den gode følelsen av at dette faktisk er min bil satt seg. Men hvorfor i alle dager vil jeg da prøve en 540d?

Jeg klarte ikke å la være. Unnskyldningen min er jo at jeg må holde meg orientert, også etter at jeg har kjøpt ny bil, og da må jeg nok tåle å oppleve at det faktisk finnes biler som har mye mer å by på enn min egen.

Spørsmålet er bare: Hvor mye mer? Prisdifferansen er drøye 100 000 kr. For det ville jeg fått 60 Nm mer dreiemoment og 55 hk ekstra. Utover motoroppgraderingen er denne bilen veldig likt utstyrt som det min er: Dynamisk demping, aktiv styring – akkurat slik som jeg liker den nye 5-serien.

Idet jeg setter meg inn, får jeg noen av vurderingene vi brukte mye tid på før nybilbestillingen midt i fleisen. Her er det komfortseter, merinolær og interiørlister i Fine Wood Fineline Cove. Heldigvis har jeg noen dager til å kjenne på hva jeg egentlig synes om det.

Følelsen av å starte opp er heldigvis veldig lik den jeg får i min egen bil. Den lune, grove malingen fra dieselsekseren er om mulig enda lunere her (om det i det hele tatt er noen forskjell). Og følelsen av kraftoverskudd er der med en gang jeg gir den litt pådrag. Den er ikke tvil om at 5-serien kler flere sylindre enn det du kan telle på en hånd.

Med direkte overgang fra min egen bil, som akkurat har fått på ContiVikingContact 6 med støydempingsskum, blir dekkene også en interessant sammenligning. Denne bilen ruller nemlig også på 19-tommer store vintervalser i 245 mm bredde, men her er det typisk nok Nokian Hakkapelitta R2 som står på.

Dekkstøy blir litt tøvete å snakke om. Den nye 5-serien er så stillegående at piggfrie vinterdekk uansett vil oppleves som behagelig å kjøre på. Men jeg aner, når jeg slår av radioen og hører etter, litt mer summing på grov asfalt her.

Den største forskjellen, umiddelbart, er derimot styrefølelsen. Jeg tar meg i å fundere litt på om denne bilen faktisk har aktiv styring, for en kontante, gode responsen på rattbevegelsene i lav fart er nesten borte.

Det er typisk vestlandsvinter denne dagen: Et par grader og våt vei, men ikke så mye vann på veien at det ikke går an å slippe på litt gjennom svingene. Det blir også den største aha-opplevelsen. «Å ja, var det slik det var å kjøre Nokian R2» …

For mens mine Conti-dekk klarer å beholde mye av sporstabiliteten og presisjonen som jeg kjenner fra sommerdekkene, svømmer bilen på gummien nå. Dekkene lager også en slags frådene summelyd når de presses litt, lenge før de begynner å slippe taket. Det virker rett og slett som om de ytrer sin misnøye mot å belastes på barmark.

For all del: Nokian R2 er et godt vinterdekk, som sikkert trives i riktig sprengkulde. Men barmark er ikke trivselsområdet, og det blir tydeligere jo tyngre og/eller mer motorsterk bilen blir.

Og motorstyrken er jo kanskje hovedtema her. Oppjusteringen til 40d er ikke bare en enkel programmering av mer turbotrykk. Maksimalt dreiemoment er tilgjengelig litt lavere (1750 o/min.), og makseffekten ligger litt høyere i turtallsregisteret (40d: 4400 o/min; 30d: 4000 o/min.).

Når da forbruket i praksis er likeverdig, er det ikke tvil om at 40d på papiret er en bedre utgave av B57-dieselen. På papiret, tenker jeg med meg selv når jeg kjører i vanlig trafikk, for det er ingen opplevd forskjell i forhold til min 530d ved normal kjøring.

Forbikjøringer kan gjøres behagelig og sikkert i begge med bare 50-75% pådrag. Når jeg derimot drar på litt ekstra her, aner jeg en litt større turtallsvilje – og kanskje også turtallsglede.

For å finne forskjellen mellom 30d og 40d må jeg fikle litt. Vanlig sportsmodus holder ikke. Da er opplevelsen fortsatt noenlunde likeverdig. Men 40d har et «gir» til: Sport Pluss. Da er både motorstyring og girkasse et hakk hvassere enn i vanlig Sport – en mulighet som ikke finnes på min bil. Jeg oppdager denne innstillingen akkurat i tide før den svingete passasjen inn mot Høyanger.

Da våkner villdyret, og bilen blir nesten litt bisk. Den snerrer istedenfor å gi fra seg den godlynte malingen i mellomregisteret, og stikker gjerne oppover helt mot 5000 o/min, før neste gir formelig spyttes i med et lite klunk.

Akkurat det siste føles litt besynderlig. Her sitter jeg i en av i alle fall den normale verdens mest komfortable biler, og så finner girkassen plutselig ut at den skal leke sportsbil? Nei, jeg går inn på den individuelle innstillingen for Sport, og velger mellomnivå for girskiftene. Jeg er nemlig heller ikke så begeistret for at en så momentsterk motor blir hengende på høye turtall slik den blir i Sport Pluss – det minner faktisk litt om gammeldags sportsmodus.

Neste spørsmål blir så: Hvor ofte vil jeg ønske den ekstra gassresponsen og det hissige snerret? Vel, en og annen gang når jeg måtte være alene i bilen ville jeg nok smakt på det, men aldri med familien på tur. Det hadde bare gitt dårlig stemning …

For min egen del forsvarer på ingen måte muligheten til disse sporadiske, kortvarige utskeielsene 100 000 kroner mer i lån – det er en diskusjon jeg ikke engang vil drømme om å ta med min kone. Alternativet ville jo være å gå ned en del på utstyret, men selv om jeg har rikelig å ta av i min bil, finner jeg ikke i nærheten av nok som kunne bli byttet bort.

Jeg klarer altså å stå imot den typiske «mye vil ha mer»-følelsen i møtet med 540d. Nå vet jeg jo at det er en M550d på vei, og jeg er stygt redd det vil være min absolutte drømmestasjonsvogn. Det slår meg at dette sier mye om spennvidden i 5-serien. Det er så mye å gå på oppover i modellrekken at jeg kan innbille meg at jeg er både fornuftig og nøktern som «bare» velger en 530d …

Men farge- og interiørvalg var jo også noe jeg fikk en ekstra mulighet til å kjenne på i denne bilen. Heldigvis var hverken min kjære eller ungene særlig begeistret for den spesielle Champagnefargen – de ville heller ha den blå, var den klare meldingen derfra. Interiørlistene? – Litt gubbete, kom det kontant fra passasjersetet.

Og kanskje er hun inne på noe. Denne bilen har en mer voksen tilnærming en vår, som til gjengjeld mange 5-seriekunder kanskje vil oppleve som påtatt ungdommelig og sportslig til å være en stor stasjonsvogn.

I denne 540d’en gir den spesielle Individual-lakken, merinolæret og treverket i interiøret en mer eksklusiv følelse. Sammen med den oppgraderte motoren gir det en helhet som på en subtil måte gir det lille ekstra for dem som vil skille seg litt ut.

Poenget med alle valgmulighetene i denne prisklassen er jo nettopp å kunne gi en slik spennvidde. Enhver kan finne sin favorittkombinasjon.

Høydepunktet med dette billånet er bekreftelsen på at jeg har funnet min. Når jeg setter meg tilbake i den blå 530d’en føles alt mer riktig enn noen gang. Lyset spiller vakkert over aluminiumdetaljene, den kontante følelse fra Conti-dekkene står prefekt til de stramme sportsstolene, og jeg vet med meg selv at 265 hk og 620 Nm dreiemoment er «tilstrekkelig».

Takk til Biltreff AS for lån av bil!