BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING? – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

BMW M2 Competition

BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING?

Publisert: 7. april 2019 Tema: Kjørt

BMW M2 Competition
M2 er død – leve M2 Competition!

Nei, jeg skal ikke selge stasjonsvogna og prøve å pakke familien inn i en liten sedan. Det er heller ikke aktuelt å prioritere en egobil på samme måte som jeg kunne for 14 år siden.

Men om jeg kunne, ville det da blitt en M2 Competition? Spørsmålet er blitt hengende i hodet mitt, fra de to dagene jeg lånte bilen, til jeg nå setter meg ned og skriver dette.

Forandringene fra første møte med M2 i fjor lover godt: Motoren er oppgradert fra N55 til S55 (altså en motor fra M Sport), med to turboladere og mindre forsinkelse. Forstillingen er finpusset, og interiøret har fått et merkbart løft. Og ikke minst: Bilen står på kontinentale vinterdekk fra Michelin, ikke nordiske svampebobsåler som jeg kjørte M2 på sist vår.

BMW M2 Competition
410 hk er mer enn nok i en M2 på vinterdekk. Karbonfiberbøylen er hentet fra M3/M4. Den skal stive av fjærbeinstårnene, og gi økt styrepresisjon.

Idet jeg fyrer opp, slår det meg at parkeringshusdrønnet kanskje ikke er like brutalt. Muligens har jeg kjørt for mange M-biler siden sist – S55 har jeg kjørt i både M3 og M4 – og ikke minst S63 i nye M5, men for all del: Å fyre opp en kald rekkesekser i en betonggarasje gjør jeg helst med gløtt på vinduet, og det får fremdeles nakkehårene til å endre vinkel.

Tross litt forfining her og der, er M2 fortsatt en enkel bil til moderne BMW å være. Her er det verken mulig å oppgradere til mykere lærtyper enn basisskinnet Dakota, eller å få dynamisk demperjustering. Head up-display finnes heller ikke i utstyrslista. Prisen, derimot, gnager seg mot de større M-modellene: Nå er listeprisen over millionen.

På motorveisetappen ut av byen aner jeg kanskje et snev av mer ro i ryggen i den oppgraderte M2-en. I alle fall blir det til at jeg lar DSG-kassa stå i automat (i fjor insisterte jeg på å gire manuelt, så sant jeg ikke stod i kø), og både girskift, styring og motorstyringen forblir i «soft»-modus.

BMW M2 Competition
DSG-gir i manuell, og litt fikling med knappene som endrer innstillinger på girskift, styring og motorstyringen må til for å få den riktige M2-følelsen.

Jeg venter ganske enkelt til senere med fikling med de tre knappene, som her deler opp innstilligene, som i vanlige BMW-er samlet i én kjøreprogrambryter. Jeg har nemlig tenkt å ta en avstikker over favorittåsen: Hanekleiva.

Allerede i bunnen av bakken finner jeg mine valg: Det blir Sport og Sport +, over hele linja … Jeg mater mer og mer på, i 2. og 3. gir. Mindre turboforsinkelse? Ikke mulig å si noe fornuftig om, med ett år mellom kjøreturene. Mer turtallsiver?

BMW M2 Competition
Jeg liker den spesielle fargen Hockenheim Silver metallic. Det er i det hele mye å like ved det som kanskje er BMWs morsomste bil. Men medaljen har også en bakside …

Jo, sikkert. S-motoren har jo noen ekstra omdreininger dra på med, men selv med gode vinterdekk og tørr og fin vei, blir dette en øvelse der jeg sjelden moser gassen mot gulvteppet – det resulterer bare i irriterende gulblink (og, nei, det var ikke tid og sted for å skru av å kjøre sidelengs gjennom svingene).

Dessverre blir det også umulig å si noe relevant om forskjellen i kjøreegenskaper fra den opphavelige M2, til dagens Competition. Ett år er lang tid, men forskjellen dekkene utgjør vil alene overskygge det meste av endringer som BMW har gjort.

Fornøyelsen over åsen i år bunner mest i følelsen av presisjon og kontroll. Fronter styrer presist inn, og tåler store prøvelser uten å vise antydning til understyring. Balansen med gasspådrag er utsøkt, og både i 2. 3. og faktisk 4. gir har jeg alltid krefter nok til å utfordre bakhjulene.

BMW M2 Competition
Fortryllelsen: Det er langs slike veier, i 2. og 3. gir, min M2-glede er på topp.

Sammenlignet med nye M5, som jeg kjørte over akkurat samme ås, med samme dekk, i rwd-modus uten elektroniske krykker, føles årets tur likevel nesten som en udramatisk tur i parken.

Sammenligningen er både søkt og urettferdig, siden det tross alt skiller en fin dieselstasjonsvogn i pris, men likevel: Competition opplevelsen i år gir hakket mindre «old school»-assosiasjoner enn første møte med M2 gav.

Og for å være helt ærlig: I fjor var jeg på nippet til å ville søke med lys og lykter etter muligheter til å skaffe seg en slik «mimrebil», som jo minnet meg litt om min gamle Z3 M Coupé. I år tenker jeg ikke i det hele tatt i de baner.

Tøff bil: Men om Competition er hakket stiligere eller ikke? Det ble ikke mitt hovedfokus denne gangen.

Om det sier mest om endringene BMW har gjort med M2, eller om det kanskje heller beskriver egen utvikling, er jeg usikker på – men jeg heller nok til det siste.

I år legger jeg nemlig merke til forbruket. Det offisielle forbruket ved blandet kjøring (WLTP) ligger på literen med manuelt gir. (Og ja, om jeg hadde kjøpt M2, ville jeg faktisk bladd opp 18 800 kr ekstra for å kunne gire selv!)

Mitt forbruk, når jeg kjører slik jeg synes bilen legger opp til, og på sett og vis fortjener, ligger på stolte 1,5 liter per mil.

BMW M2 Competition
Puristene vil klage over at instrumentklokkene er hvite, og ikke BMW-oransje. Jeg henger meg heller opp i forbruket …

Selv om M2 er en fortryllende morsom bil, er det et tall som ikke har mye 2020 over seg, akkurat. Da vil jeg heller fortsette mine forbrenningsutskeielser med min 2007-modell Lotus Elise. Når den kjøres slik jeg synes den fortjener, ligger forbruket lavt på 0,7-tallet. Den veier jo omtrent halvparten av det en M2 gjør.

Det er der jeg er i dag – jeg kan nesten kalle det mitt gylne 0,7. 530d-en har nemlig også et forbruk som ligger i denne størrelsesorden, og om jeg skulle velge sportsbil i dag, med frie budsjettøyler, ville en i8 blitt mitt egovalg. Langtursforbruket over ca. 500 km uten lading lå også der på 0,7-tallet.

Jeg og denne formen for «old school»-forbrenningsfråtsing, med forbruk godt over literen, er altså i ferd med å slå opp. Det er nesten så jeg må ty til en kjærestebruddklisje: Det er ikke du som har forandret deg, det er jeg. Og her stemmer nok det …

BMW M2 Competition
Svulmende former liker jeg. De brede bakskjermene kan neste minne litt om min Z3 M Coupé
Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

HYTTEBIL JAKTEN PÅ GODFØLELSEN

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no