Jeg holder årskortet mot leseren, bommen går opp, og jeg gir på litt i første gir med ruta nede. Lyden av S50-motoren får en egen dimensjon når både innsug og eksos kommer inn uten filter. Inn med andre, men jeg drar ikke helt til rødmerkingen, bare nesten. Det er tross alt turistkjøring.

Det er søndag, etter en løpslørdag med BWW racing, så jeg er varm i nordsløyfetrøya. Akkurat denne helgen har jeg besøk av min søster og svoger, og Norvald sitter på. Denne runden, som passasjer i min M Coupé, er hans første møte med Nürburgring. Det skal vise seg å bli en hårete debut.

3. gir, vi forsvinner under brua. 4. gir, nå begynner det å gå alvorlig fort, vi har sikkert rundt 200 km/h før vi bremser inn mot svingene fram mot den gamle starten. Over starthaugen, og en kort, men heftig bremsing inn mot hårnålen som dropper kraftig i høyde. Forhjulene leter litt etter feste i inngangen, men med bestemt pådrag i 2. gir overtar bakhjulene kommandoen, og vi spinner og småsladder litt ut, ned bakken, der det igjen bare er å mate på så mye man våger.

Gjennom den åpne svingkombinasjonen Hazenbach danser vi i 3. gir. Styringen setter an, men gass og bakhjul har hovedkommandoen gjennom svingene. Dette er bilkjøring med brodd, og med hver nervefiber i kroppen i spenn.

Dette minnet begynner å demre allerede på vei ut av parkeringshuset på Fornebu. M2 gir et visuelt inntrykk som nærmest slår meg i mellomgulvet, selv der den står omgitt av BMWs pressebilpark. Den er mer kompakt, virker mer svulmende og ja – hissigere – i levende live enn på bilder. Jeg går noen runder og det første som slår meg er minnet om min gamle Turnschue – både farge og formspråk gir assosiasjoner til min gamle M Coupé!

Jeg fyrer opp, og motorstyringen drar turtallet oppunder 2000 o/min, før den justerer ned til en fortsatt høy tomgang. Garasjeanlegget fylles med en grov baryton, umiskjennelig rekkesekser, og med en akustisk bouquet av M Sport.

Vindu ned, og jeg gir nok litt mer gass en strengt tatt nødvendig for å flytte bilen bortetter det flate garasjegulvet. Og det er da, med den ufiltrerte lyden av innsug og eksos fra N55-motoren i M2 inn i kupeen, at møtet med utkjøringsbommen vekker til live akkurat denne nordsløyferunden fra langtidsminnet.

Men nei, når bommen går opp nå, tømmer jeg ikke girene på vei mot første rundkjøring. Ikke engang ute på E18 drar jeg på noe mer en middels. Varmkjøring av motor har jeg alltid vært bevisst på, og trafikal empati kommer vel med årene. I den rolige trafikkflyten vestover denne tidlige ettermiddagen får jeg heller tid til å ta inn over meg hverdagskvalitetene i M2.

Om dette er en bil jeg kunne ha levd med til daglig? Lett! Sammenlignet med min gamle referanse, er den nok mer komfortabel, bagasjeplassen helt ok, og baksetet er å betrakte som en ren bonus.

Litt lyd fra dekkene tåler jeg i en sportslig bil, og kontakt av den typen M2 formidler med underlaget er bare herlig. Den eneste lille nedturen er at M2 har et helt standard 2-seriedashbord, som ikke engang holder min vante 3-seriestandard. Men her er det ikke finfølingen på plastbitene som er det viktigste. Mest synd er det at oljetemperaturmåleren mangler. For å få fram kjølevannstemperaturen må du også bla deg fram i kjørecomputeren, i alle fall når navigasjonen er aktivert. Det synes jeg ikke er en M-modell verdig.

Jeg tar av utover mot Hurum. Fra biltestdagene husker jeg at det er noen fine veistubber der ute, i alle fall fra Tofte og utover. Men allerede over den lille åsen ut mot Nærsnes er jeg så heldig at jeg kan begynne å kjenne på bilen.

Selvsagt girer jeg manuelt, selv om også dette M2-eksemplaret har DSG-automat. Da har jeg i det minste en direkte kontakt med motorens turtallsregister, selv om venstrefoten savner litt den gamle direktekontakten med svinghjulet. Akkurat valget mellom manuell og dobbelkløtsjkasse ville være et av det vanskelige om jeg hadde vært i posisjon til å bestille en M2. Automatkassen er helt klart raskere, både til 100 km/h og ved banekjøring, men den manuelle gir en mer «old school»- følelse av å kjøre bil. Tanken på dette blir hengende i bakhodet mens jeg fortsetter utover.

Nettopp turtallsregisteret er en åpenbar forskjell til min gamle M. Her skylles jeg av gårde på en kraftig bølge av dreiemoment, nær sagt uansett hvilket gir som ligger i. N55-motoren kan kjøres som en diesel, om du det vil. Det vil jeg slett ikke, og lar den strekke seg lenger og lenger oppover i turtallsregisteret. Gassresponsen og den vante M-spruten er der, for eventuelle turbohatere kan godt BMWs moderne M-motorer skrives ut på blå resept.

Samtidig siger en følelse inn over meg: Er den ikke litt snillere, litt mer sivilisert, enn mitt gamle «M-beist?». Mens jeg sitter og funderer på dette, kjenner etter på innstyring i svingene, gassrespons og hvordan hekken etter hvert blir med på leken, går det opp ett lite lys for meg. Idiot! Du kjører jo fortsatt i Comfort!

Over i Sport. Lyden blir langt råere, gassresponsen nesten racingaktig, og girskiftene mer kontante. Sivilisert meg en viss plass! M2 i full utfoldelse er en bil som kan få fram rampen i selv småsedate førtiåringer, en barnslig lyst til å slå av all elektronikk og kjøre ordentlig brett.

Jeg gjør ikke det, det holder med Sport + for min del. Det er tross alt offentlig vei, og helt alene er jeg heller ikke, selv om jeg nå er omtrent ytterst på Hurumlandet. Men bilen lever, den snakker til meg, og jeg smiler bredere enn jeg har gjort bak et ratt på mange, mange år.

En varebil foran gjør at jeg roer tempoet etter en intensiv svingpassasje, og da siger nye minner fra Nürburgring med svoger Norvald på. Jeg var som sagt godt inne i nordsløyfa den gang, og dunket nok gjennom Fuchsröhre i over 200 km/h. Idet trykket fra kompresjonen gir seg, gjelder det å roe målrettet ned mot s-passasjen over Adenauer Forst.

Jeg er nok litt ivrig på denne runden. Bremser litt sent, og blir nok litt bakpå med nedgiringen til 2. gir før svingen. For, omtrent i det samme jeg setter an inn mot apex, kommer hekken. Brått og brett. Norvald er der og da helt sikker på at dette ikke går bra, men joda, også den litt kvasse kontrasladden passer heldigvis noenlunde med utgangen av høyresvingen.

Så jeg taper bare litt fart, for publikum ute i skogen kunne det nesten se planlagt ut, før jeg kan mate på videre. Og det gjør jeg, også utover mot Holmsbu, så snart jeg kan smette forbi varebilen.

Men akkurat i denne typen oppførsel er det betydelig forskjell på gammel og ny M. Min Z3 Coupé hadde jo skrålenkerakselen fra E30. Det gjorde den villig til å vifte med hekken, både ved pådrag, men også ved gasslipp inn i svingene slik som den gang over Adenauer Forst. Litt kantete i bevegelsene var den også, litt for glad i å slå kontra.

Slike unoter er plukket vekk nå. Multilinkbakaksel er en annen verden av stabilitet, og jeg mistenker også at motorstyringen gir litt støttegass for å unngå den kritiske bakhjulsbremsen jeg opplevde den gang. Likevel tenker jeg at disse to bilene, selv med 17 års forskjell i byggeår, er veldig nære i ånden.

Min gamle standard M Coupé var strengt tatt ikke noen banebil. I tillegg til den litt giftige lastvekselreaksjonen jeg har mimret om nå, var også bremsene en klar begrensing om iveren ble for stor. Dette var nemlig fra den tid BMW var litt kjipe akkurat på bremsedimensjonering, og jeg knakk et sett skiver på min nordsløyfeiver den gang.

Inntrykket av M2 er tilsvarende. Skal du raskest mulig rundt en asfaltert sløyfe, er nok M3/ M4 bedre valg. Men følelsen M2 gir når du kjører aktivt er nesten bedre. Den har nemlig noe «old school» over seg. Du trenger ikke engang kjøre spesielt fort for å kjenne på dette. Det holder nettopp at du kjører aktivt: Girer selv, gasser bevisst, og skrur av radio og annet fjas og heller hører på bilen. Nettopp derfor ville jeg nok landet på manuelt i gir i min M2-bestilling.

På vei tilbake til byen etter en alt for kort ettermiddagstur får jeg av alle ting et flashback til opera-sendingen i Stjernekamp, høsten 2013. Flere av deltakerne hadde gjort hederlige forsøk på å synge opera, før Eli Kristin Hanssveen avsluttet showet. Hele salen satt som fjetret, og det første dommer Mona B. Riise utbrøt var: «Å, det er dette som er opera!»

Ja, det finnes mange fine biler, mange som gjør en hederlig jobb som kjøremaskin også. Men for min del blir møtet med M2 en tilsvarende a-ha-opplevelse: «Å, det er dette som er bilkjøring!»