Jeg fikk spørsmålet da jeg stod på kaia for å fotografere: Hvorfor i alle dager kjører du en X2? Det ærlige svaret er rett og slett at jeg er nysgjerrig på nyskapningen. Spesielt nå som blåhvitblogg begynner å bli litt hobbybusiness, er det viktig for meg å poengtere:

Ingen ber mer om å kjøre alt som måtte dukke opp av nye BMW-modeller, og for all del: Ingen betaler meg for det. Jeg er selvsagt privilegert som får låne biler kostnadsfritt av min lokale forhandler, Biltreff AS, men vårt samarbeid fungerer altså akkurat slik jeg her skisserer.

Og jeg er nå engang skrudd sammen slik, at så lenge jeg kjører BMW som dagligtransport, så har jeg en iboende nysgjerrighet etter å følge med på det som skjer.

Når det gjelder X2, må jeg innrømme at den virket litt kul på bildene også. Jeg er i utgangspunktet ingen X-entusiast, og de andre mellommodellene, altså X6 og X4, har jeg så langt styrt unna. Men denne var altså litt for pirrende, rent estetisk, til at jeg kunne ligge unna.

Vel vitende om det tekniske opphavet, og 5-seriebortskjemt som jeg er, hadde jeg nok forventet en litt enkel bil. Etter å ha lesset inn litt bagasje, montert barnestolene i baksetet, og stilt inn ratt og sete, må jeg innrømme: Der tok jeg feil.

Lyden i dørene, følelsen i interiøret – ja hele utstrålingen har noe høyverdig og kvalitetstungt over seg. Om det er de forutinntatte forventningene, eller om det rett og slett er den blå sømmen i skinnet (akkurat slik jeg har, nemlig) som spiller meg et puss, vet jeg ikke. Inntrykket av «ett trinn ned, ja …» er nesten mindre her enn det var da jeg satte meg i nye X3 for første gang.

Idyllen slår derimot sprekker i det samme jeg kommer i bevegelse. Hjulstøy?! Det er jo lenge siden sist jeg har hørt det, men her er den på plass, i fullt monn. Hvor ille det er kommer selvsagt an på vanen, men her var jeg i alle fall tilbake til F31 med Bridgestone runflat dekk og 19-tommers felger.

Jeg stopper for å sjekke hva som står på her: Pirelli P7, i dimensjon 225/45 R19, ganske likeverdig det jeg hadde på 320d’en, altså. Pirelli P7 var også dekkene min G31 ble levert med fra fabrikk. Basert på lyden jeg da kunne ane, og det jeg her hører nå, er jeg temmelig sikker i min sak:

Dette er svarteper i OEM-lotteriet. Her ville jeg absolutt prøvd å få byttet til dekk som er bedre egnet for grov skandinavisk asfalt.

Pirelli-dekkene er derimot presise og fine å kjøre på, så om du ikke har samme hjulstøyfobi som meg, er dekkene midt i blinken til en X2. Den føles nemlig utrolig tight og kontant i bevegelsene, og styringen i Comfort og i lav fart er betydelig mer vektet enn den var i min treserie med xDrive.

Kombinert med gode og stramme sportsstoler, siger den gode følelsen av nettopp sportslighet på. Og det er en følelse som ikke er avhengig av blyfot eller aggressiv ratting. Den er der, fra jeg triller ut fra parkeringen, hele veien mens jeg følger trafikkflyten langs E39, til jeg parkerer hjemme i oppkjørsla.

Når jeg senere får anledning til å kjenne litt skikkelig på sakene, må bildet derimot nyanseres. Jeg tar en sen kveldstur, med favorittsvingene langs fjorden i sikte. Temperaturen er fin, men det regner litt, og asfalten er blitt godt våt.

I sportsmodus kjennes det også her som om bilen kryper litt sammen – dette er også en bil som vil kjøres. Og, på samme måte som da jeg første gang kjørte 2-serie på UKL2-basis (tverrstilt motor og fwd), er det ikke tvil om at også denne tolkningen er full av BMW-DNA.

Problemet er bare at jeg fortsatt har min gamle F31 som referanse gjennom disse svingene. Og nei, X2 er ikke i samme liga når det virkelig kommer til stykket.

Når vi snakker sportslighet i veigrepets grenseland er det ikke til å unngå at den avslører sitt sitt fwd-opphav. Ikke som i «plogende understyrende», men heller som en manglende rotasjonsiver som svar på tung gassbruk ut av svingene.

Det som i lav fart også kunne tolkes som en bedre styring enn F31, må revurderes når jeg leker meg slik som nå. Var det ikke nettopp ved slik kjøring den ellers litt døde treseriestyringen våknet til live? Jo, det var det. I X2 er det motsatt: Den har sin styrke i «normalmodus».

Et reelt argument mot X2 er dette ikke. De finnes, derimot. Pris kan være ett av dem. Med X-briller på, er det slett ikke så ille. Påslaget i forhold til den rommeligere X1-utgaven er i kategorien ubetydelig, og avstanden opp til den atskillig større X3 er betryggende.

Skuler du til tradisjonelle stasjonsvogner, slik jeg gjerne gjør, blir derimot tallenes tale nådeløs: En F31 med xDrive og samme motorisering som jeg kjørte her (190 hk diesel) er 12 000 kroner billigere enn en X2.

Men så er det nå en gang slik at ikke alle trives med en «standard» stasjonsvogn. Nettopp fornuft kontra følelser er noe jeg kommer til å fundere litt på mot slutten av prøveperioden med X2.

Om man skulle være dønn fornuftig, vil de aller fleste nordmenn kunne klare seg med en standardisert folkebil. Den skulle ha vært slik: Stasjonsvogn i kompaktklassen med boksaktig design. Sølvgrå. Maks 150 hk, og 15-tommers felger.

Slike finnes, både fra Tsjekkia og Korea, men så lenge vi står fritt til å velge her i landet, vil aldri alle kjøpe det mest fornuftige. I mitt hode er bilvalg som en fornuftens styrtspiral. Du kan stå på toppen og se på den sølvgrå stasjonsvogna, men jeg har full forståelse for om du kaster deg ut derfra, og suser nedover.

Nei, en 530d er ikke langt oppe i denne spiralen – jeg tok mange omdreininger nedover før jeg fant mitt trivselsnivå. En F31 er heller ikke noe fornuftsvalg, det må ingen innbille seg. Så at noen velger å ta en runde til, og lander på X2, det har jeg full forståelse for.

Bonusen jeg kjenner på at du da får, er den gode følelsen av å kjøre noe spesielt. Bilen har en spesiell utstråling, den tar du inn over deg hver dag når du møter den i oppkjørsla og på parkeringsplasser. Og ja, den har også en kjørefølelse som står til utstrålingen.

I argumentene mot X2, er det derimot en elefant i vurderingsrommet: Elektrifisering. Så kul som X2 er, kunne den blitt en urban vinner, en regelrett hipsterbil. Det blir den ikke uten ladekabel. Det er ikke annonsert, men teknikken er jo klar. Den er jo allerede på markedet i BMW 225 xe og Mini Countryman All4.

Med mine navlebeskuende bloggbriller på er også konklusjonen klar: Om jeg skulle investere i en bil nr. 2, ville det selvsagt blitt en i3s, ikke en X2 …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!