«Finere enn originalen!», var stikkordene som trigget min interesse. Praten gikk om hvem som hadde litt spesielle gamle BMW’er i nærområdet, og det var da navnet til Aleksander Grepstad og hans E30 M3 dukket opp. Nå er nærområdet riktignok strukket til Bergenstraktene, siden bilen er lagret der, og jeg er på vei for å se på vidunderet og snakke med Aleksander.

Følelsen av å være på bortebane sniker seg på idet jeg nærmer meg garasjeanlegget. Dette er en entusiastbule, med verkstedbåser i en avdeling, og en hall fylt opp av biler til vinterlagring i en annen. Det første som fanger interessen er en strøken Porsche 964, en bil jeg selv drømte om å ha en gang i tiden.

Men det er noe med å innse sine begrensninger. Skal du ha gammel bil må du enten være rik, eller så må du være god til å skru selv. Jeg er ingen av delene. Unnskyldningen kan være at jeg opp gjennom årene som journalist ble bortskjemt med tilgang på nye biler, og derfor også den gang hadde det som hovedfokus. Og nå er det nok for seint for min del å bli en skikkelig bilskruer.

Aleksander er derimot arvelig belastet med bilentusiasme av den seriøst skruende sorten. For farfar Harald Grepstad startet det med en Ford Mustang i 1974. Og på 80-tallet drog pappa Ståle eldstesønnen med på mange bilopplevelser, for eksempel da farfar kjøpte en Porsche 911.

Unge Aleksander fattet tidlig interesse for BMW E30. Hans første «bimmer» var en 325i, men selve drømmen hans har hele tilden vært selveste ur-M3’en, altså den som kom i 1986 og var basert nettopp på E30-generasjonen av 3-serien.

Prosjektet begynte å ta form i 2008. Å finne en original M3 viste seg å være vanskelig, så planen ble heller å bygge selv, med utgangspunkt i en 320i fra 1984. Der de fleste nok bare ville sett et vrak, så Aleksander et godt utgangspunkt. Bilen var allerede M3-breddet, så det var bare å gå i gang med å renske opp og gjøre klar til lakkering.

Bare og bare, tenker nå jeg. Kombinasjonen av teknisk utdannelse og årene med biljobbing har i det minste fått meg til å forstå at det å bygge en bil fra grunnen av ikke er gjort på en ettermiddag, akkurat: Innkjøp av deler, platearbeid, lakkering, all montasje og tilpasning, kabling og koplinger, og trekking av interiør. Plutselig fremstår det å bygge sitt eget hus som enkelt.

En titt innom byggetråden til Aleksander på bimmers.no viser at dette også i praksis er en omstendelig prosess, for å si det mildt: Nesten 1500 innlegg fordelt på 98 sider – over en tidsperiode på 7 år. De som måtte gå med tilsvarende byggeprosjekttanker finner en gullgruve av kunnskap og inspirasjon her.

Noen blir kanskje skremt også. Jeg var i alle fall forberedt på en historie med solide doser motgang og problemer da vi beveget oss innover i garasjeanlegget, mot en sort presenning som skjuler noe med gjenkjennelig M3-bakvinge.

Aleksander kommer spørsmålene mine i forkjøpet: – Det viktigste har hele tiden vært at det skal være moro, forteller han. Han sier dette med en slik troverdighet at jeg aner at det er mye av interesse her utover bilen som står foran oss.

E30-kompisen Knut Kristian Os er også med i garasjen denne kvelden. Sammen har de fartet land og strand rundt etter deler til prosjektet, og de anslår at et trettitals biler er blitt en del av det endelige resultatet. – Og jaggu har du brukt mange timer på dette, også, skyter Knut inn.

– For min del har bilprosjektet vært et pustehull, kontrer Aleksander. Han er utdannet byggingeniør, og arbeider som anleggsleder for LAB Entreprenør AS. Hverdagen kan være veldig travel. – Å bruke pausene til å tenke bil, og helgene til bilbygging, har vært en kjærkommen avkobling!

Praten oss imellom avslører også at vennskap som utvikles gjennom slike aktiviteter, er av den dype og langvarige sorten. Det tydelig at Knut og Aleksander har ubetalelige minner fra disse turene.

Og Aleksander har slett ikke ført noen timeliste på byggingen, ikke noe nøyaktig kroneregnskap heller. – Det er klart det har kostet, det ville sikkert vært billigere å lete opp en ferdigbygget bil.

Men da er det jo et godt spørsmål hvilken bil det skulle være. Ja, hadde Aleksander kjøpt en original M3 i 2008 kunne den økonomiske oppturen vært formidabel, den. De få strøkne eksemplarene som finnes omsettes etter hvert for latterlig høye summer. Problemet var nok at de ikke var helt gratis i 2008 heller.

En original M3 hadde også blitt en helt annen tilnærming. Da ville nok Aleksander aldri byttet ut S14-motoren, og sikkert strebet etter originalitet i hele restaureringen. Grepstaden, som han gjerne omtales som blant kompisene, er nemlig ikke en mann som gjør noe halvveis. Skal det gjøres, så skal det være ordentlig, så får det heller ta litt tid og koste litt penger.

Ledesnoren i denne bilbyggingen har derfor ikke vært 100% originalitet, men heller 100% riktig – for Aleksander. Derfor var det første han gjorte å skifte tak for å få inn vippetakluke, siden det var en viktig del av E30-estetikken for ham.

Protestene blant enkelte M3-purister, for eksempel bimmers-brukeren «M3 Yngve», som faktisk var den som solgte 320-skallet til Aleksander i 2008, var høylytte i starten: En M3 skal jo være så lett som mulig, og i alle fall ikke ha 25 kg ekstra i taket! Men, for Aleksander var vippeluke så viktig at han holdt ut «takluke-Johnny»-mobbingen, og stod på sitt.

Planen var heller aldri å bygge en banebil. Det hadde også vært en helt annen tilnærming, der nettopp vekt trumfer estetikk. Nei, her har estetikk og detaljer hatt førsteprioritet hele veien. Aleksander hadde for eksempel lagt mye både tid og penger i ett sett OZ-felger, helt til han kom over drømmefelgene: BBS RS. Så da var det plutselig et sett nydelige OZ’er til salgs, og ny restaureringsrunde med BBS’ene.

Et annet godt eksempelet på Aleksanders tilnærming til byggingen finner jeg i detaljer som speilene. Originale M3-speil var aldri førstevalget. I første omgang fikk han tak i noen tilsynelatende lekre karbonkopier av AC Schnitzer-speil, og organiserte frakt fra USA med en kompis. Men når han kom over originale AC-speil i Tyskland, ble kopiene raskt skyflet videre. Tidslinja her var vel sånn ca. 2009 – 2012.

Siden utgangspunktet for byggingen var en 320i, har planen hele tiden vært sekssylindret motor. En M50 fra en 325i var på plass i garasjen, men ble aldri montert. Den våteste drømmen var nemlig S50-motoren på 321 hk fra E36 M3. Og da de nye ombyggingsreglene fra 2011 åpnet for muligheten for faktisk å få godkjent så mye effekt i en E30, ble den grepet med begge hender.

Slike motorperler finnes ikke akkurat under annenhver busk i Sunnfjord, så Grepstaden måtte til Sverige for å finne sin S-motor. Reisefølget var bestefar. Og nettopp de familiære minnene har vært en viktig del av byggeprosjektet, det merker jeg mer og mer etter hvert som Aleksander forteller.

– Bilen ble jo bygget hos bestefar, i Førde. Det var utrolig kjekt å komme hjem i helgene til garasjen hans. Her kunne det bli en Cognac og mange gode historier på lørdagskveldene!

Det er noe med innlevelsen i stemmen til Aleksander når han forteller dette, og akkurat da går det opp for meg hvor mye et slikt byggeprosjekt har betydd, for flere generasjoner Grepstad. Nå blir bestefar 90 år i år. Når den dagen kommer, at Aleksander må fylle tiden i garasjen uten bestefar Harald, vil minnene de har skapt sammen gjennom alle disse årene med bilbygging leve videre gjennom bilen.

Det foreløpig yngste bladet Grepstad som har vært involvert i M3’en til Aleksander, er lillebror Frede. Etter flere år med utsettelse – leilighetskjøp og oppussing, ja det vanlige livet, rett og slett – blir innspurten på M3 prosjektet gjort våren 2015. Da går turen til E30 Meet på Rudskogen, og 16 år gamle Frede er med.

Jeg kjenner min egen lillebrorfølelse bli vekket til live når Aleksander forteller dette, for jeg ble nemlig dratt inn i bilentusiasmen av min fire år eldre bror. Han badet i bilblader, og tok lappen på 18-årsdagen, selv om det var på selveste julaften. Så ja, å bli tatt med på slikt som 16-åring vil sette dype spor, det er jeg sikker på.

Og når jeg spør Aleksander om hva som var det mest emosjonelle øyeblikket i prosessen, kommer minnene fra Foto Meet på stripa på Rudskogen i fram, også nå med en liten klump i halsen.

Det er nok kombinasjonen som blir så sterk, tenker jeg: Å ha lagt sjela si i et byggeprosjekt i sju år, og så endelig kunne stå der med det endelige resultatet. Oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre med peiling (Aleksanders M3 fikk 2. plass i kåringen av «Beste M»). Men sterkest av alt er kanskje å oppleve dette sammen med noen. Sammen med gode kompiser som har fulgt med på byggeprosjektet hele veien. Og sammen med lillebror. Da kan jeg forstå at også store, tøffe gutter feller en tåre.

Jeg har jo ikke peiling på bilbygging på det nivået som Aleksander og E30-kompisene er, men jeg tør påstå at jeg alle fall har nok bilinnsikt til å skjønne at det vi står foran her, i garasjen utenfor Bergen, er en bilbyggebragd utenom det vanlige.

Vi avslutter bilmøtet med å snakke om en kjøretur til våren. Skiltene kom på bilen bare tre dager før den ble satt vekk, og jeg tenker nok Aleksander allerede legger planer for årets sesong. Jeg håper å kunne bli med – i så fall blir det et nytt bilmøte med den oransje M3’en på veien!