Året er 1988. En nyutdannet norsk sivilingeniør på 25 år er i München, sammen med en god kompis. Han dresser seg opp, såpass at han blir mobbet av kammeraten: «Skal du i møte med BMW-ledelsen, eller?»

Nei, Arne Werge-Olsen skulle bare hente en bil. Men bilen var ikke bare, bare. Slett ikke i 1988, og kanskje enda mindre nå.

Den unge NTH-ingeniøren hadde selvsagt gjort grundig forarbeid: Finlest bilblader med sammenligningstester mot Mercedes 190E 2.3-16, satt seg inn i importprosedyrer (bruktimport var på ingen måte vanlig i 1988), og fått lån i banken – med brutalt høy senåttitallsrente …

Men det var ikke bare rasjonelle vurderinger som gjorde at unge Werge-Olsen la så mye innsats i å sikre seg en M3. Han var oppriktig betatt av bilen: – De skjermbreddene er jo nesten sensuelle, nesten kvinnelige i formene, minnes han den dag i dag.

– Selv om jeg hadde fått fast jobb ved Hydro Aluminium i Årdal, var en ny M3 alt for dyr til å bestille ny i Norge. Med utstyr snakker vi oppunder 600 000 1988-kroner. Med dagens kronekurs blir det godt over en million, altså omtrent som dagens M3. Men som nybrukt, importert fra Tyskland, kunne det kanskje la seg gjøre …

Dette var ikke en hobbybil eller et rent leketøy for Arne den gang. Dette var den eneste bilen hans de første årene i Årdal, og det var en spesiell følelse. Bilen vakte nemlig mye oppsikt . I 1988 var det visstnok bare fire M3-er i Norge.

– Bare jeg parkerte foran Coop-en, stimlet det sammen en ti-femten stykk for å se på. Jeg fikk nesten en smak av filmstjernestatus, men det var jo bilen de var interessert i, minnes Arne.

En knallrød E30 M3 virker fortsatt som et fluepapir på folk med spesiell bilinteresse. Harald Oppedal hos Bilpleiehallen kan fortelle om en liten valfart av guttunger med mobilkamera i den perioden de hadde bilen inne.

Raymond Vilnes er ingen guttunge, men også han hadde lenge vært på jakt etter en spesiell E30. Opprinnelig plan var å bygge en kabriolet med S54-motor, men når plan A skjærer seg, er det jo bra at plan B viser seg å bli betydelig bedre.

Etter at det viste seg vanskelig å få godkjent en E30 kabriolet med seksylindret M-motor, la Raymond ut en «Ønskes Kjøpt: Original E30 M3» på Finn. – Jeg hadde ikke regnet med å bli nedringt, akkurat, forteller Vilnes, men i slike sammenhenger kan jo en telefon være nok.

Den ene som ringte var nemlig Arnulf Stakkestad. Den entusiastiske bilsamleren hadde fått et luksusproblem: For mange biler. Derfor ville han undersøke hvem denne Raymond var.

Det ble en lang telefonsamtale, de to var umiddelbart på bølgelengde. Kanskje ikke så rart at folk med bensin i blodet finner tonen, men her var det noe mer: Interessen for originalitet, dokumentasjon, og det å ta vare på slike biler på en verdig måte.

Arnulf hadde aldri solgt denne bilen til en unggutt som spurte etter ekstra dekksett til burning, eller om han hadde noen coilovers liggende å slenge som han kunne få med, for å si det sånn.

– For meg var det avgjørende viktig at kjøperen verdsatte originaliteten og den norske historikken på bilen, og at han ønsket å beholde den slik. Dessuten er jo Raymond en trivelig kar, sier Arnulf.

Derfor blir denne bilhandelen mer som en tillatelse til å overta ansvaret for et klenodium enn en tradisjonell handel, selv om det selvsagt er en del kroner involvert. Beskrivende nok ble det gjort en muntlig avtale om gjenkjøp: Dersom Raymond mot formodning skulle finne på å ville selge bilen, skal han ringe Arnulf først.

Arne Werge-Olsen gjorde ett avgjørende grep da han brakte denne bilen til Norge. Han samlet all dokumentasjon i en rød perm, og denne ingeniørmessige tilnærmingen satte en standard for teknisk vedlikehold som nå nesten er verdt sin vekt i gull.

Dessuten var han heldig med den han solgte til. Det var en kar som stelte bilen med q-tips i de trangeste krokene, og brukte trykkluftpistol for å sikre at ventilasjonsdysene var helt frie for støv. Det satte en standard for kosmetisk vedlikehold på linje med det tekniske.

Og denne bilen har vært usedvanlig heldig med dem som har vært eiere av den siden. Den er blitt kjørt, for all del – den har over 225 000 km på telleverket, men spesielt de siste årene er den blitt en ren samlerbil for treff og utstillinger:

– Bilen har bare gått et par tusen kilometer de siste åtte årene, forteller Raymond.
Nå skal den kanskje få kjøre litt mer, men vi snakker kvalitetskilometer sommerstid, helst i godvær:

– Jeg hadde faktisk planer om å ta den over til Oslo Motorshow i år, men det skar seg på grunn av jobb. Til neste år, derimot … Og da satser jeg nok på noen treff også, sier Raymond.

Både E30 Meet og GS-treffet på Bud er aktuelle, for med to gutter i rette bilspirealderen, blir dette langt fra egotripper for familiefaren.

Men ungguttene får neppe kjøre så mye M3 før de er voksne nok, i alle fall ikke alene.

– Nei, vi sikter oss heller inn mot en 320i som vi kan skru på frem mot 18-årsdagen til yngstemann på 15. Og det er jo en bil det er greit å skifte motor i etter hvert …

Jeg møter Raymond hos Bilpleiehallen. Det første han gjorde etter å ha fått bilen hjem til Sunnfjord var nemlig å gi den fullpleie, både undersiden og lakken.

– Den var jo strøken, men jeg ville jo ha den helt klar til Oslo Motorshow … Og med Ditec Ceramic Ultra-behandlingen den nå har fått, kan jeg kjøre den på egne hjul på treff, med den gode følelsen at den også er godt beskyttet.
Det gir en litt andektig følelse å bivåne en slik bil: Lite kan slå glansen i nypolert rød lakk. Og når jeg åpner dørene, ser det ut som bilen kom ut fra fabrikken i går.

Motorrommet er selvsagt i utstillingsstand, og når jeg er med og parkerer bilen for vinterlagring hos Sunnfjord Veteranbilklubb, legger jeg i sidesynet merke til det som for min del blir den virkelige prikken over i-en:

Raymond letter på teppet i bagasjerommet for å koble fra batteriet. Lakken der er like rød og blank og rein som resten av bilen. Reservehjulet ser fabrikknytt ut. Med denne bilen er det ikke fusket med noe, heller ikke der man sjelden ser.

Og jeg har en sterk følelse av at det ikke blir fusket i fremtiden heller:

– Bilen fikk nye viskerblad hos Bilpleiehallen, det må jo inn i permen, forteller Raymond på vei ut døra.