Året er 1991. Kong Olav dør, Bush senior starter «Operation Desert Storm», Tyskland flytter hovedstaden fra Bonn til Berlin, Sovjetunionen oppløses og Bryan Adams topper listene med «I do it for you». BMW herjer i standardbilracingen med E30 M3, og en calypsorot BMW 850i ruller av samlebåndet i Bayern.

Litt senere, mot slutten av 90-tallet, er familien Kongsvik på biltur i Italia i en Mercedes W124 230TE. I baksetet sitter unge Stig sammen med søstrene, og akkurat på denne ferien skal han komme til å ta et valg som kanskje gjør han til et lite utskudd i Kongsvik-familien.

Kongsvik er nemlig et etablert bilnavn i Førde, med røtter mye lenger tilbake enn 90-tallet. Det begynte med at bestefar Knut solgte Ford. Pappa Bjart Roger startet hos Nissan/Datsun i 1982, og var også innom Ford, før han startet for seg selv, nettopp i 1991. Spesielt guttungen i baksetet har arvet bilinteressen, og en fast ferieaktivitet var å lete etter modellbiler.

Vi snakker modeller i metall, skala 1:18. Dette er ikke simple leketøy, men biler for gutter som er store nok til å ta vare på dem. De skal kjøres forsiktig, ikke krasjes utfor trapper eller verandagelender. De har absolutt ingen ting i en sandkasse å gjøre, de fortjener heller en staselig hylleparkering i småsøskensikker høyde.

Ved feriestedet i Italia finner Stig en slik butikk. Fra denne epoken kan et mulig utvalg av biler være Ford Escort RS Cosworth og Mercedes SL (R129), som jo ville være naturlig å velge ut fra familiehistorikken. Av lokale fristelser står trolig Ferrari Testarossa, Ferrari F40 og Lamborghini Diablo høyt i kurs.

Unge Stig må velge bare en, og klarer ikke å bestemme seg. Han kommer tilbake dag nummer to, og studerer utvalget på ny. Om det er dag nr. tre eller fire han tar beslutningen er litt uklart nå 20 år etter, men valget ble altså BMW 850i.

– Det var noe spesielt med den bilen, noe som appellerte til meg, forteller Stig når jeg første gang nevner at jeg gjerne vil gjøre et møte med ham og bilen. Kanskje sier dette noen om en guttunge med et spesielt øye for bil.

8-serien representerte mye nytt fra BMW da den ble lansert. Et helt nytt formspråk, teknikk fra absolutt øverste hylle, og en pris som posisjonerte den over 7-serien. Forhåndssalget var bra, og de første par årene rullet det en del 850i’er av samlebåndet. Men så slo 90-tallskonjukutrene litt beina under den dyre bilen, og da produksjonen ble innstilt i 1999 fikk den ingen etterfølger.

Kanskje var den forut for sin tid. Spesielt utseende, som var veldig futuristisk sammenlignet med for eksempel den samtidige 3-serien (E30), har tålt tiden ganske bemerkelsesverdig, tenker jeg når jeg nå får anledning til å studere den i virkeligheten.

Internkoden, E31, sladrer faktisk om hvor nær 8-serien er den ikoniske 3-serien i utviklingstid. Men mens en E30 nå fremstår som veldig tidstypisk for sin epoke, er det lite som minner meg om en bil som snart blir veteran når 8-serien står der, blant helt nye BMW’er, nå i 2017.

Og året 2017 er når Stig skal ta steget helt ut som BMW-mann. Han begynner som selger hos Biltreff, og han får tilbud om å kjøpe den calypsorøde 91-modellen. Da blusser den litt udefinerbare fascinasjonen fra guttedagene opp igjen.

Men det er jo ikke bare for en ansvarlig trebarnsfar å handle bil på impuls. Så ja, det ble noen runder nå også, tilsvarende turene frem og tilbake til lekebutikken i Italia. Og før 850i’en skiftet eier, ble en ny, stor, eggeformet hengestol installert på verandaen hos familien Kongsvik …

Den 26 år gamle bilen er i absolutt «mint condition», som det heter på det internasjonale gammelbilspråket, og har bare 95 000 km på telleren. Dette er altså et eksemplar som fortjener å tas godt vare på, noe som også er planen til Stig.

– Denne kommer jeg ikke til å selge, nei! Det er ikke sikkert den blir så mye kjørt heller. Det viktigste er faktisk å vite at jeg har den, og har mulighet til stelle og dulle med den innimellom.

Det er nemlig ingen store ting som må gjøres med bilen med det første. Da er det lov til å prioritere oppgaver som polering og lærpleie, og å kjenne på den gode følelsen av å ta vare på et strøkent eksemplar av en spesiell bil.

Det ble riktignok produsert rundt 20 000 850i’er totalt, men svært få av disse har funnet veien til Norge. For min del er det også første gang jeg har nærkontakt med en, og i tillegg til det visuelle er lyden av V12’en det som gir det sterkeste førsteinntrykket.

På 80-tallet fremstod det som en vill ide av BMW å slå sammen to rekkeseksere til en V12. Da denne motoren debuterte i 7-serien i 1987, hadde ikke Mercedes en V12 i sortimentet. Tidlig på 90-tallet var M70-motoren med fem liters slagvolum og like oppunder 300 hk tidsriktig.

Nå fremstår den som luksus fra en svunnen tid. Når V12’en synger med silkemyk, men likevel fyldig klang, er det nesten så du hører dragsuget i bensintanken også. Den tilstedeværelsen i lydbildet som en slik motor har, er det ingen moderne direkteinnsprøytede turbomotorer med nedskalert slagvolum som er i nærheten av.

Kombinert med en firetrinns automatgirkasse er 850i absolutt en cruiser. Den er raskt, men på en måte som er mer sofistikert enn dramatisk.

Auto motor und sport-journalist Götz Leyrer skrev i sin nybiltest den gang: «Samspillet av kjøresikkerhet, handling og komfort representerer det maksimale av hva en kan oppnå i dag». Her bør det nevnes at 850i kunne leveres med elektronisk demperkontroll (EDC), og da toppversjonen CSi ble lansert, kunne den også levers med bakhjulsstyring.

Slike utstyrsfinesser er fortsatt noe de som bestiller ny BMW i dag vurderer om det er verdt å koste på seg som ekstrautstyr. Så ja, 8-serien var også teknisk forut sin tid.

Dette eksemplaret har ikke EDC , men et sportsunderstell fra H&R. Min opplevelse er likevel at det kler bilen godt. Den er utrolig presis og kontant gjennom svingene, samtidig som den har en komfort som gir meg lyst til å legge ut på langtur.

Kontant cruising, er et begrep som dukker opp i hodet mitt når jeg er så heldig å få kjøre den. Hvor rask den er, både rett frem og gjennom svinger, er egentlig ikke så interessant. Det viktige er at jeg sitter med følelsen av å ha muligheten til å kjøre nådeløst effektivt, om jeg skulle ønske det.

Biler av en karakter som denne er noe veldig personlig, mye mer personlig enn hverdagslige transportmiddel. For Stig er det av åpenbar betydning å kunne følge opp fascinasjonen for en modellbil fra barndommen i voksen alder, for på den måten kanskje å puste liv i gode minner.

Jeg mistenker også at han er i ferd med å bygge opp en liten samling av biler som betyr noe for ham. Modellbilen er jo en del av en større samling, og alle sammen er tatt godt vare på. Og han har fra før også en annen godbit i fullskala på lur: En Datsun 260 Z fra 1976. Den kjøpte faren allerede i 1981, og restaurerte den fullstendig til 18-årsdagen til Stig.

Og slik sett er Stig alt annet enn et «utskudd» i Kongsvik-familien. Pappa Bjart Roger har nemlig en ganske så rikholdig bilsamling, men med en preferanse for Mercedes. Det er kanskje heller slik at Stig utvider familieperspektivet til også å inkludere BMW.