Det er ikke alltid kjærlighet ved første blikk. Av og til må man la følelsene utvikle seg over tid – i alle fall er det slik når det gjelder meg og store SUV’er.

Mitt SUV-utgangspunkt var nemlig noe nær hatpreget. Mine aller innerste preferanser for bil og bilkjøring kan best oppsummeres med min gule Lotus Elise: liten, lett og lav – og gjerne med moderat motorisering (min Elise har 136 hk).

Jeg tok en slags konfrontasjon med meg selv på dette da jeg kjørte X5 40e, og måtte innrømme at jeg likte den. Nå flesker jeg til med M50d.

Og det er lov til å spørre: Hvorfor i alle dager kjøre en stor dunderdiesel når 2018 er inne i siste halvdel? Jeg skal forsøke å gi et noenlunde utfyllende svar underveis, men utgangspunktet var dette:

Jeg skal kjøre Jaguar I-Pace. Da er det bare sunt å ha noen solide fossilreferanser inne, tenker nå jeg.

Utviklingen av mine SUV-følelser heves opp et lite nivå allerede på parkeringsplassen. Med M-Performance-detaljer og 21-tommers hjul er X5 et «statement», som det heter. Min stasjonsvogn blir litt pinglete og business-aktig i forhold til denne.

Men i utgangspunktet følte jeg altså et behov for å distansere meg fra slike «statement». Slike biler kan jo lett oppfattes som brautende og breiale, en framtoning som i alle fall enkelte BMW-sjåfører ikke trenger fremheve noe mer, akkurat.

Nå er jeg ikke så sikker, kjenner jeg. Ikke det at jeg begynner å føle meg brautende og breial, men heller det at jeg virkelig er på gli til å akseptere denne fremtoningen.

Kanskje har det med utsiktene til en «plug-in-høydare» av den kommende X5’en: Som 45e kommer den med bensinrekkesekser og 75 km el-rekkevidde. Da vil jeg kunne kjøre veldig mye elektrisk i hverdagen, og samtidig dundre ubekymret til Italia på sommerferie.

Fantasiene om neste generasjon X5 kommer derimot med et relativt stort aber for min del. Jeg vet ikke helt om jeg liker fronten på den i M Sport-versjon, og jeg noterer at den blir hele 7 cm breiere (X7-tilpasning?).

Min svingiver kombinert med smale vestlandsveier, og den stadige trusselen om både bobiler og lastebiler med litt mangelfull praktisering av idealspor gjennom svingene, gjør de 7 centimeterne til en dårlig nyhet for min del.

Men igjen tar jeg meg i å ha hodet litt i fremtidsskyen. Neste modell, neste drivlinjeutvikling, neste, neste … Her og nå er det dagens X5 og diesel som gjelder.

Og den føles alt annet enn gammel når jeg klyver inn i førersetet med Merino-lær, og starter opp iDrive-systemet, som også er oppjustert til siste versjon, og dermed veldig likt jeg jeg har i min egen G31. Bare gesture control mangler.

Når jeg fyrer opp kommer den viktigste erfaringen å ha i ryggmargen i møte med I-Pace: Lyden. Den er noen hakk grovere i tonen enn i min 530d, men likevel sofistikert. Den passer rett og slett perfekt til inntrykket bilen gav meg fra utsiden.

Og den malemurrende dieselsekseren er en del av lydbildet hele tiden. Mellom gatehjørner og rundkjøringer, ikke minst i fri utfoldelse i forbikjøringer, eller litt inspirert svinkjøring i sportsmodus.

Selv om dette er den gamle M Performance-utgaven av trelitersdieselen, med «bare» tre turboer, 381 hk og 740 Nm dreiemoment, imponerer den i begge ender av turtallsskalaen.

2,5 tonn reell vekt håndteres som en badmintonhøne i lett medvind, og turtallsviljen, og den snerten som er oppover i registeret, smaker mye mer av sportsbil enn av tradisjonell dieseltraver.

Også følelsen på veien er en M Performance-bil verdig. Den er mer kontant enn min 530d, men aldri ukomfortabel. Og i Sport og Sport+-modus kryper den store bilen sammen på en måte som nesten virker litt surrealistisk. Den som skal henge på gjennom svingene med min Lotus skal virkelig vite hva han holder på med, for å si det sånn …

Når jeg bak pc’en finner ut at bilen også kan leveres med Adaptive Drive og aktiv styring, blir jeg nesten litt forundret. Ja, basert på erfaringene både fra egen stasjonsvogn og de M550d modellene jeg har kjørt (både med og uten Adaptive + aktiv styring), ville jeg nok valgt det. Både nettheten i lav fart og spennvidden i understellsegenskapene får et løft da.

Men hvordan i alle dager ville en X5 M50d oppleves da?

En slags mental modellering sier meg at jeg da må bite i meg den siste rest av SUV-aversjon. Da ville også X5 være en bil helt etter min smak.

Og ja, med dieselmotor. For når jeg kjører M50d-versjonen, så er det med en stadig sterkere følelse av at dette er en optimal motorisering i denne biltypen.

Ja, jeg vet at det også finnes store bensinmotorer i X5, også en med M-bokstav på bakluka. Men for min del blir dette akkurat som med M5 i stasjonsvognutgave: Hva er poenget, egentlig?

Spesielt etter å ha kjørt dieselversjonene signert M Performance, både som G31, og nå X5, er svaret opplagt for min del.

Plug-in er opplagt den største innvendingen mot en stor dieselmotor, men dagens versjon, med bensinfirer, er en helt annen tilnærming enn dette. Den nye utgaven med rekkesekser kombinert med elmotor virker i utgangspunktet forlokkende, men med så stort batteri blir den kanskje 3-400 kg tyngre.

Det vet jeg ikke helt om jeg er klar for. Kombinert med den økte bredden kan det ødelegge for mye av svinggleden i hverdagen for meg.

Så ja, denne versjonen av en utgående X5 oppleves som en Grand Finale i seg selv. Dieselmotoren, om nå den egentlig er på vei ut (den nye utgaven kommer nemlig med en 400 hk M50d), har definitivt også flagget til topps på vei mot solnedgangen.

For Blåhvitblogg blir dette også en avslutning. Neste søndag er det nemlig duket for Bergeblogg.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!