Du skjønner at en mann har et spesielt forhold til bilene sine når garasjevinduet er større enn mange stuevindu. 300×180 cm, for å være nøyaktig, men selvsagt ikke mot den siden som vender mot gata eller naboen. Nei, innsynsvinduet er mot egen hage og veranda, langs veien til inngangsdøra.

Dobbelgarasjen har grunnflate som et lite hus, og er i ferd med å bli ferdigstilt som en ekte bilhobbybule. Gipshimlingen har spottbelysing og skal sparkles helt slett, det skal bli fliser på gulvet, og i den indre avdelingen, bak de to bilene, er det plass til å bygge bar.

Når jeg og guttungen har tatt turen innover til Årdal for å oppleve årgangsfirere viser april sin heller sure side. To grader og regn er ikke akkurat været vi hadde bestilt for å kjøre en original M3 kabriolet. Men garasjen til Stian Kivikoski inneholder også en rød bil med tak.

Utgangspunktet mitt var en jakt på den originale M3-motoren: Finnes det en S14 innenfor en dagsreises radius? Spørsmålet dukket opp da jeg fikk tilbud om å hjelpe til med innkjøringen av en M3 30 Jahre Edition. Litt beskjemmet måtte jeg innrømme for meg selv, at selve ur-M3’en, den hadde jeg ikke hatt personlig nærkontakt med.

Facebook kan brukes til det meste, og samme kveld som spørsmålet var postet, kom tipset om Stian Kivikoski. Og noe av det første Stian sendte meg var bildet av de to røde gjennom garasjevinduet. Er det rart at jeg heiv meg rundt og tok turen innover, selv om guttungen på fire måtte være med?

Oppfølgingsspørsmålet mitt var selvsagt om også E36’en i bakgrunnen var en M. «Class II» var det knappe svaret. Jeg skjønte jo umiddelbart at det betydde «nei», men hva som egentlig skjulte seg bak betegnelsen, det må jeg være ærlig å innrømme at jeg måtte søke opp.

Å, ja – en 318iS! Class II var en spesialversjon bygget i bare 2500 eksemplarer for å homologere den for standardbilracing. Johnny Cecotto vant den første utgaven av ADAC Super Touren Wagen Cup (STW) i 1994 med en slik en.

Dermed er det også en helt klar sammenheng i garasjen til Stian, utover det at han har «to røde biler». Begge er nemlig også firesylindrede, og begge har klare røtter i motorsport.

Den originale M3’en var jo også bygget som en homologering for å delta i racing. Dermed vil det for noen være nesten ironisk å kappe taket av den – det mest naturlige vil jo være å sette inn et bur og sette på startnummer.

Kanskje er det grunnen til at en hel del av de bare 786 eksemplarene som ble bygget i en periode ble brukt som delebiler for ombyggingsprosjekter. En sjelden bil ble dermed enda mer eksklusiv. Prisene for originale eksemplarer har gått rett til himmels …

Stians eksemplar er fra 1990. Det betyr 215 hk-utgaven av S14-motoren. Med minimale unntak er bilen i originalstand. Patinert lær med innsydde M Sport-striper (en kabriolet-spesial), det trange og sterkt førerorienterte E30-interøret – alt vekker en spesiell følelse.

Bare så synd at den følelsen bør følges opp av tosifret antall varmegrader og oppholdsvær. – Eg kan fyra ho opp, men det blir ikkje noko køyretur i dag, nei, slår Stian fast omtrent i det samme som vi hilser på i garasjeåpningen.

Og det har jeg all mulig forståelse for. Ho – som har fått navnet Emma – har knapt vært ute i regnvær i løpet av de 14 årene Stian har eid henne. – Ho har kanskje fått regn på seg eit par tre gonger, men da har eg vore ut på tur og det har begynt å regne, forklarer han.

Men fyre opp, det må vi. S14-motoren starter fortsatt lett, og effektanlegget fyller garasjen med en varm, dyp og fyldig firerklang. Det er nok opphold mellom regnbygene til at Stian triller Emma ut, og lar henne få litt lunk i motoroljen.

Snerret når han gir litt gass, og selve klangen – ja, begge deler mistenker jeg har vært inspirasjon for dagens sekssylindrede 450 hk M3 med Competition Pack. Det er noe med råskapen som føles felles, tross disse tett på 30 årene, og tross de, i BMW-kretser ekstremt mye omdiskuterte, to sylindrene.

– Men me kan no ta ein tur med Class II’en da, foreslår Stian. Det er et tilbud som er umulig å takke nei til. Jeg hadde en av mine første, store BMW-opplevelser i en 318iS rundt Byneset utenfor Trondheim i studietida, noe jeg mimret om da jeg skrev bakgrunnsstoffet for bloggen.

Allerede lyden vekker minner. De gamle, selvpustende BMW-motorene hadde en mye mykere og varmere klang enn dagens direkteinnsprøytere. Og selv om dette er en bil som fyller 23 år i år, og har rundet 134 000 km, føles betjeningen tight og fin når vi triller ned mot sentrum i Årdal.

Vi tar av opp mot Hjelle. Dette er en veistubb jeg har kjørt utallige ganger, helt fra de første lærekjøringsturene. Class II’en føles omtrent like lettbeint som jeg husker den fra 20 år tilbake, og den klassiske hydrauliske styringen gir næring til noe jeg har hatt i bakhodet en stund: En teknikksak om styrefølelse (den kommer nok snart …)

Fireren med 140 hk er fortryllende smidig. Den er selvsagt ikke spesielt kraftfull fra lave turtall etter moderne standard, men den har til gjengjeld noe de fleste moderne motorer mangler: En oppriktig turtallsglede!

En bil med slik motorisering må du jobbe litt med for å kjøre effektivt. Velge riktig gir, la den dra ut, gjerne over 6000 o/min. Den snerten og det snerret som er der i toppen er nesten ubetalelig. Jeg var plutselig helt tilbake til den minnerike turen rundt Byneset …

Min påstand er at en 318iS er en bil for kjennere, slike som Stian. Han visste umiddelbart at «den skal jeg ha» da han så den annonsert, og kjøpte den både usett og uprøvd. Det er allerede noen år siden, men slik jeg forstår det, blir heller ikke denne bilen til salgs med det første.

Det er kanskje noe med utsikten han har fra verandaen, og til og fra inngangsdøra si. Det virker så harmonisk, nærmest perfekt, med de to røde der inne.

Jeg vet allerede at hit må jeg tilbake. Når det blir varmere i været, og Emma får lov til å være med ut på tur.