Gradestokken viser to grader, snøen henger fortsatt langt nedover fjellsidene, og det er sludd i lufta. Jeg er på vei for å hente en BMW M3 30 Jahre Edition, på sommerdekk. Ikke akkurat drømmeforhold for 450 hk, tenker du sikkert, men jeg prøver å se det positive i det.

For kanskje er det like greit – så blir jeg tvunget til å besinne meg! Jeg vet nemlig litt om hvor glatte sportslige sommerdekk kan være når det er kaldt og vått, og bilen skal jo kjøres pent inn.

Den verste opplevelsen med kalde dekk har jeg fra Hockenheim. Det året jeg var med i BWW-racing og kjørte løp på Nordsløyfa, skulle vi ha en avsluttende demokjøring på Hockenheim, tenkt som en mulighet til å ta med sponsorer i bilen.

Siden vi var både selvskrudd og selvfinansiert, tok vi heller med venner og kjente. Jeg tok med kjæresten, hun som nå er min kone. Hun var mer enn skeptisk der hun ble spent fast i sekspunktsselen, men jeg lovet høyt og høytidelig å ta det med ro.

Og det gjorde jeg. Første runde skulle jo være oppvarming av både bil, sjåfør og ikke minst passasjer. Vi hadde bare trillet ut av depotet, gitt litt gass bortetter tribunestrekket etter Nord-kurven, før jeg satte an den litt skarpe inngangen til Parabolika. Og svupp – så snurret vi! I slow-motion-aktig fart, helt udramatisk, uten å være i nærheten av å treffe noe, men like fullt: rundt gikk det. Det har jeg fått høre noen ganger i ettertid, for å si det sånn …

Temperaturen den gang var vel omtrent som nå. Gatedekk er nok noen hakk bedre enn racingslicks i kulden, men nå er det til gjengjeld vått. Jeg leser en klar oppfordring til å ta det med ro i været jeg ser ut av vinduet denne morgenen i april. Når jeg har fått en så ærefult oppdrag, er det fullstendig uaktuelt å i det hele tatt være i nærheten av å bidra til at ett av de 500 jubileumseksemplarene avgår med døden.

En annen innkjøringsbuffer er at jeg må ha med meg guttungen på fire. Han er av typen som sa brum, brum lenge før han kunne si pappa, og favorittvuggesagen er «Ole har en liten bil». Men hvor godt det fungerer med en hel dag i en slik bil, ja det gjenstår å se …

Alle disse tankene surrer i hodet allerede før vi setter oss i bilen. I tillegg har jeg jo lest en del om M3 og M4, en liten oppvarmingssving med sistnevnte har jeg også hatt. Og BMW har faktisk fått en del tyn for strategien med F80/F82: For sivilisert, nesten snill, den gir ikke noe spesiell følelse bak rattet, slik har noe av klagesangen vært.

Vel, hvor spesiell en M3 av generasjon F80 er, kommer nok mest an på hvem som ser og opplever, tenker jeg. Utseende er enten eller: Enten ser du forskjellen, og forstår umiddelbart at dette er noe helt spesielt, et villdyr i diskret fremtoning. De som ser forskjellen vrir nesten nakken av seg når vi triller forbi. Resten, det store flertallet, ser bare en 3-serie sedan, og bryr seg selvsagt ikke.

Fra innsiden gjør de små 30 Jahre-detaljene at i alle fall jeg er i en litt spesiell modus. Denne dagen får modusen en ekstra dimensjon, siden jeg må montere barnesetene også. Er det ikke på grensen til helligbrøde å sette barneseter i en M3?

Nei, for min del viser det snarere noe av bilens aller største styrke. Plassen og tilkomsten til baksetet er jo akkurat like god som i min 320d touring. Om jeg hadde klart meg med den begrensede lukeåpningen kunne jeg altså brukt denne som familiebil, selv med to små barn. Superbiler med slike egenskaper er det langt mellom.

Faktisk er det verre for M4. Med en gang du dropper bakdører, blir konkurransen en litt annen. Nå er riktignok baksetet fullt brukbart der også, men pusten fra Porsche 911 og andre reinrasede sportsbiler blir betydelig sterkere med en gang du snevrer inn mot «2 seter + moms-tilnærmingen», tenker i alle fall jeg.

Guttungen får nok også en følelse av at dette er en litt spesiell bil med det samme han settes inn. For her får han ikke lov til å klatre inn selv, han må løftes. Og skoene må av med det samme. Ellers ville det være alt for fristende å sparke inn i åpningene i forseteryggene. Uten sko er jo det helt ok – og stor stas.

Første etappe er ren transport av typen hjem før middag. Jeg fikler ikke med de mange innstillingene av motor, styring, girkasse og understell, jeg bare triller med trafikken på E39. Giringen tar jeg derimot manuell kontroll over umiddelbart, akkurat slik jeg fant naturlig da jeg kjørte M2.

Det er jo heller ikke optimal innkjøring å la automatgiret holde turtallet konstant like over tomgang. Variert, lett belastning er best slik jeg er blitt skolert. Og det spanderer jeg på 30 Jahren’en, med stor glede.

For dermed blir det litt giring og gassing, og noen lyder både forfra og fra eksosen som vi ikke er vant med fra dieselfireren, akkurat. Guttungen legger også merke til forskjellen. – Fortere, pappa, fortere! kommer det fra baksetet.

Jeg kjenner på suget jeg også, men foreløpig er det ikke noe problem å stå imot. Jeg er fast bestemt på å kjøre i akkurat samme transportmodus hjem igjen som vi kjørte oppover med 320d’en, og heller kjenne godt på forskjellen.

Kombinasjonen av saktekjørende pensjonist og rett oversiktlig strekning er uansett lik forbikjøring i mitt hode, så vi triller forbi den første bilen allerede langs Langelandsvatnet. Og nettopp «trille» er mest beskrivende. Jeg putter i 5. gir, gir litt gass, og med et nesten arrogant kort ooohm har vi plutselig all den farten vi trenger for å komme sikkert forbi.

Fireåringen er godt vant med udramatiske forbikjøringer, det tør jeg påstå. Vanligvis foretrekker han ikke en mine når vi triller forbi saktegående trafikk. Men nå får han blod på tann. I det samme vi tar igjen neste bil, kommer det: – Du må forbi, pappa, vi må vinne!

Spørsmålet i mitt hodet er: Hvorfor det? Jeg kjører på akkurat samme måte som i familiebilen, men lydkulissen er en ganske annen. Og følelsen i bilen. Den er så fast og kontant i alle bevegelsene at det garantert merkes godt gjennom barnesetet også. Fireåringens tolkning er «Racerbil», og han er med ett over i Lynet McQueen-modus. Ikke en spesiell følelse bak rattet, sa noen? Yeah, right!

Det er dag nummer to vi skal kjøre langt, og med en slik co-pilot må det planlegges litt. Selv om det er onsdag, disker jeg opp med sjokoladepålegg til frokost. Jeg tenker som så at det er jo en spesiell dag, og har også en baktanke som skal vise seg å slå ut nesten bedre enn jeg kunne håpe på.

Guttungen gafler nemlig innpå tre brødskiver! Dermed er grunnlaget for langvarig godt humør lagt, så jeg starter opp rekkesekseren uten forstyrrende barnesanger eller eventyr. Så får vi se hvor lenge det holder …

Dekktemperaturen viser 0/1 grader ved start, så oppfordringen til å ta det med ro, slik jeg beskrev innledningsvis, er klokkeklar. Men nå må jeg kjenne litt mer på bilen. Både girkasse, demping, styring og gassrespons kan justeres i tre trinn med knapper ved girspaken, og det gir jo ikke mindre enn 81 ulike kombinasjoner.

Dette har også vært en av anklagene mot F80: Det er rett og slett for mange innstillingsmuligheter! Jeg tenker at det er å undervurdere de som faktisk kjøper slike biler. M3 er ikke en bil for snobber i snabelsko som skal vise seg fram, det er en kjøremaskin for folk som forstår seg på slikt. Og de vil nok, som meg, elske muligheten til å tilpasse bilen til enhver oppgave.

Det er lagt opp til og forhåndsinnstilt to hovedmoduser, M1 og M2, som du velger med knapper på rattet. Den logiske bruken av disse er M1 for all normalkjøring, og M2 for seriøse sportslige utskeielser. Fra fabrikken er M2 satt opp med alle justeringene på maks, og stabilitetskontrollen i M-mode, som tillater en del av både hjulspinn og sideforflytning.

Utforsking av M2 forutsetter både innkjørt maskineri og litt bedre forhold enn i dag. Helst lukket bane, er jeg redd. Målet mitt blir heller å finne min optimale M1-innstilling. For her er fabrikk-default komfort over hele linja …

Jeg begynner med girskiftene. I den mest aggressive modusen spytter kassa i girene med et lite klunk som du også kjenner i ryggen når du girer opp med pådrag, og gir mellomgass når du girer ned. Ved rolig gassbruk er likevel girskiftene mer enn komfortable nok for meg. Det blir max attack på giringen!

Innstillingen av gassresponsen blir gjort raskt og enkelt: Jeg ser ingen grunn til å strype en S-motor med elektronikken for å gjøre den «mer komfortabel». Likevel, virkelig å kjenne på forskjellen mellom normal og maksimal her vil innebære å bryte løftet om pen innkjøring, så det lar jeg være. Det blir medium her.

Valg av demperoppsett overrasker meg litt. Jeg er nemlig i utgangspunktet komfortorientert, jeg er glad i den storbilflyten som du finner i 5- og 7-serien. Men i M3 blir jeg mindre og mindre opptatt av komfortabel flyt jo lenger jeg kjører, og jo mer jeg prøver. Det er i og for seg imponerende hvor bra et M-understell med 20 tommers hjul kan sluke unna både små og store vestlandshumper i komfortmodus, men jeg velger å gi avkall på den luksusen.

Jeg velger heller den alltid tilstedeværende kontantheten jeg opplever i «Sport». Det har kanskje mest med at jeg vil at en M3 også skal føles som en spesiell bil, også når jeg kjører rolig. Og det gjør den med demperne i mellomstilling. Utforsking av den fasteste innstillingen blir igjen noe som må vente på bedre vær, for å si det sånn, men det er slett ikke sikkert at det er ønskelig med noe fastere demping på vestlandsveier i alle fall.

Styringen har allerede i komfortinnstilling litt mer motstand, og betydelig mer følelse med underlaget, enn min F31 xDrive, heldigvis. Men igjen: Jeg er ikke opptatt av at en M3 skal være spesielt lettkjørt, heller ikke når jeg triller gjennom byggefelt i 30 km/h. Jeg liker mye bedre den tunge følelsen som alltid er der i Sport, så sport blir det også her. (Og igjen: En utforsking av forskjellen mellom Sport og Sport + tenker jeg er best å gjøre på bane).

Min M1-innstilling blir dermed «Sport» over hele linja, bortsett fra girskiftene. Selvsagt har det med smak å gjøre. Det blir litt som med whisky for kjennere, tenker jeg. De foretrekker som regel single malt. Det er en whisky fra ett enkelt destilleri, gjerne med en sterk og karakteristisk smak. Å be om isbiter i en dyr single malt er nesten helligbrøde: Det døyver smaken!

Min favoritt single malt er Mortlach, fra et bittelite destilleri utenfor Dufftown, som bare er i salg på de britiske øyer. Det er ikke hvert år de selger selv, for dette er også smaksessensen i Johnny Walker Black Label – en dyr blendet whisky (blendet er rett og slett en miks av flere ulike brenninger fra flere destillerier). BMW M3 er en single malt-bil. Den nytes best uten is.

Og alt dette kan jeg kjenne på og fabulere over av denne enkle grunn: Skivene med sjokoladepålegg virker fortsatt! Det holder helt fram til ferja fra Dragsvik uten så mye som et pip om musikk eller eventyr, og det er en tur på ca. tre kvarter. For guttungens del er det ny pers, med god margin.

Vi har «pole position» ut fra ferja, så vi trenger slett ikke mase for å kommer fremover i køen. Likevel: Nå er motoren godt varm, jeg har funnet min M1-innstilling, så ja, jeg gir på litt opp den bratte bakken ut fra ferjekaia på Hella.

Men nei, ikke full gass, slett ikke – kanskje rundt halvt pådrag, tenker jeg. I 3. gir opp bakken er det antydning til at hjulene drar løs likevel …

Turtallet er heller ikke høyt, selv om grensen ved innkjøring ligger såpass høyt som 5500 o/min. Jeg girer vel ved en plass mellom 3- og 4000 o/min, og det er mer enn nok på dagens føre.

Det er nesten så jeg bryter ut i latter opp bakken mens jeg klunker inn gir etter gir i rask rekkefølge. Det er jo egentlig fullstendig likegyldig hvilket gir som ligger inne – dreiemomentet i dette beistet er uansett nok til å utnytte det lille av friksjon som aprilsleipe veier kan by på.

Selv om jeg altså ligger først i køen innover det svingete partiet fra Hella mot Leikanger, kjører jeg ikke aggressivt. Jeg mener å kjøre omtrent akkurat like fort som jeg ville gjort med dieselbilen, bare litt mer aktivt med gir og gass.

Den store forskjellen er gleden det gir meg. Ja, jeg liker godt å kjøre langt med min familiefrakter, men følelsen nå, i M3, blir litt som den jeg satt med etter å ha kjørt M2: Å, er det dette som er bilkjøring! Det manifesterer seg i en glede ved å sette an hver sving, en fornøyelse i hvert gasspådrag, og en varm følelse av fornøyelse som brer seg i hele kroppen.

På veien tilbake er jeg også heldig med trafikken på den fornøyelige veistubben ut mot Hella. Og nå byr april på solgløtt. Lufttemperaturen viser 7 grader, og jeg runder etter hvert 20 grader i dekkene.

Nå mater jeg på litt mer. Og du verden som det kan mates! Motoren i innkjøringsmodus er absolutt ingen hindring, her er det bare å skyve forsiktig på høyrefoten, så er den forlokkende følelsen av å kjøre en motorsterk bakhjulsdrevet bil på plass. Ut av svingene kjenner jeg nemlig drivkreftene i korsryggen. Bakhjulene vil både ut og fram.

Fireåringen i baksetet synes også det er stas. Igjen er underholdningen fra stereoanlegget av. Men nå forteller han eventyr selv, hele veien, og er så ivrig når vi stopper at han må ut og springe litt. Og god tid til ferja, ja det fikk vi visst også …

Om jeg klarte å holde meg i tøylene gjennom alle de 500 kilometerne jeg disponerte denne M3 30 Jahre Edition? Ja, med overraskende små problemer, faktisk. Jeg kan love den heldige fremtidige eier av dette eksemplaret at den ble godt behandlet på min vakt.

Det er ikke det at jeg er noe unikum av selvdisiplin. Den sterkeste disiplinerende faktoren var nok at fireåringen var med, da var det aldri aktuelt å tøye noen grenser. Den beste nyheten er derfor at opplevelsen av bilen, selv ved moderate bevegelser med høyrefoten, er så intens at det holder lenge.

Foreløpig, i alle fall. For drømmen om, og forventningen til, det uutforskede området opp mot 7000 o/min. har fått mye næring disse dagene. Det er nesten litt skummelt. Hva i alle dager er det som venter der oppe?

Det spørsmålet tenker jeg å komme tilbake til så snart bilen har fått sin 2000 km service.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!