I år skal ribba langtidsstekes. I 7 timer skal den få stå og putre på lav varme. Den blir nemlig ekstra saftig når fettet får tid til å trekke inn i kjøttet; den blir så mør at kjøttfibrene nærmest faller fra hverandre bare du pirker borti med gaffelen.

Slik er det kanskje med bilbygging også? Aleksander Grepstad brukte i alle fall 7 år på å bygge sin E30 «M3», med utgangspunkt i en 320i fra 1984. Det er en historie om mer enn bil. Det handler like mye om utvikling av vennskap og kontakt mellom generasjoner.

Dette er også en av de historiene jeg har kommet over i løpet av mitt første bloggår som jeg selv er aller mest glad i. Derfor var jeg ikke vanskelig å be da muligheten til å bli med på en luftetur bød seg.

Å høre S50’en starte inne i betonggarasjen gir gåsehud, og det visuelle inntrykket av en strøken E30 i M3-trimm, lakkert i den spesielle oransje fargen, savner sidestykke. Den er rett og slett unik. Det er kanskje også litt av poenget med å bygge sin egen bil: Da får du den akkurat slik du vil ha den. Ingen har helt maken.

Vi diskuterer litt hvor vi skal ta turen. Rundt lagringsgarasjen utenfor Åsane er det mest byggefelt og kjedelige hovedveier. Hva med Fanafjellet? – Det tar jo litt tid å komme seg dit, har du tid til det, da? spør Aleksander.

Ja, jeg for min del tar meg gjerne tid til å oppleve en slik bil. Også garasjekompisen Christian Djupevik tar seg tid til å bli med, slik at vi får tatt litt kjørebilder.

Å se denne bilen på E39 gjennom Bergen er nesten surrealistisk. Blant høybygde og store, gjerne grå og svarte hverdagsdoninger, skiller den seg ut som sendt fra en annen galakse. En galakse der bilene fortsatt er små, lave og lette – og der sterke farger er en selvfølge.

Både på vei og parkeringsplass er den en oppmerksomhetsmagnet. Når vi parkerer for å rådslå litt ved et av friluftsområdene, blir en godt voksen mann hengende fast, først med blikket, så med snakketøyet. Også han har vært innom E30 i ungdommen, og M3 var selve drømmen.

Noen biler inviterer til en god prat, og denne E30’en er definitivt en av dem. For min del blir det som en slags pyramide av bilopplevelse. Bunnen, eller basisen om du vil, i pyramiden er utseende og teknikk, en opplevelse du kan ta inn over deg når bilen er parkert.

Neste nivå er bil i bevegelse. For min del må jeg faktisk opp på det nivået før jeg finner det interessant. Kanskje er det derfor jeg helst vil ta bilder av bil i fart også, at jeg nesten bare motvillig fotograferer parkerte biler?

Men toppen av bilopplevelsespyramiden er å snakke med andre om bil, og da gjerne folk som virkelig har et forhold til materien. Som biljournalist var det muligheten til å snakke med ingeniører eller testførere, og på den måten få formidlet mye mer enn hva som var mulig gjennom tørt pressemateriell, som gav en smak av dette nivået.

Når jeg nå får en hel dag med mannen som har bygget hele bilen, og det ikke er jobb, men et personlig langtidsprosjekt, ja, da blir den mest interessante delen praten om og rundt det hele.

Jeg tenkte i utgangspunktet «Belønningen» som tittel på denne saken, siden bilen nå er ferdig og kan nytes. Men Aleksanders opplevelse er ikke å ha stampet sju år oppover en bratt bakke, for så å sette seg på toppen og nyte utsikten.

– For min del er fortsatt byggingen høydepunktet. Alt jeg lærte underveis, alle timene med kompisene, og kanskje aller kjærest er timene i garasjen med bestefar, forteller Aleksander.

Selvsagt er det fortsatt stas med turene i garasjen. Bare en tur innom og lette litt på trekket bringer tilbake minner fra byggeperioden. Men 2017 har blitt et år med mye jobb og husbygging, så all verdens mye kjøring med E30’en har det ikke blitt.

– Jeg sitter jo igjen med en bil som er veldig strøken, men å bruke den har vært en tilvenning, innrømmer Aleksander. Det har også vært noen små innkjøringsproblemer å justere inn i løpet av første fulle sesong på veien.

Håpet er at det blir mer tid til kvalitetskjøring i 2018, kanskje også et treff eller to. – Det er fortsatt slik at jeg ser fram til å bli ordentlig kjent med bilen, at jeg også kjøremessig får den helt under huden, forklarer Aleksander.

En siste brikke i det puslespillet er understellet. Aleksander er ikke helt fornøyd med oppsettet slik det er nå, så det vil bli byttet til 2018 sesongen.

Da skal du ikke se bort fra at jeg vil prøve å få til en bergenstur til. Ikke bare for å se, høre og oppleve bilen på veien. Finføling på nytt understell er interessant, det, men like viktig for meg vil det være å få til en ny dag med bilopplevelse helt til topps på pyramiden – å kunne prate mer med Aleksander og kompisene om bil.