Det var nummeret før jeg snudde i porten. Da hadde jeg i så fall gått glipp av en glemt perle i BMW-historien, og møtet med en mann med en helt spesiell lidenskap for bil.

Jeg holdt nemlig på å få min egen (over)iver i fleisen. For å få mest mulig ut av blåhvitturen østover, kom jeg plutselig på at jeg hadde lest i Fahrfreude om en BMW-samler som holdt til ved Larvik. Og nå skulle jeg uansett en tur innom Sandefjord. Det var jo en stor mulighet til å få en alle tiders bilprat, tenkte jeg.

Da jeg ringte Baard Aasrum for å høre om han hadde anledning til en liten prat mot slutten av uka, møter jeg en høflig og hyggelig herremann, med holdningen «Her må vi jo få til noe!»

Torsdagen ringer jeg igjen, og formelig slenger ut en del ideer. Det virker som om Bård er bare sånn passelig begeistret for det, og jeg aner allerede da at publisitet slett ikke er grunnen til at han samler på biler …

Nå er det fredag ettermiddag, en av de siste fredagene før ferien setter inn for alvor. Jeg begynner å bli ganske så tung i toppen, og når jeg møter Baard bærer også han preg av å ha sovet dårlig. Det virker som om gentlemanshøfligheten kjemper mot en sterk lengsel etter sofaen.

Jeg vurderer derfor seriøst å si «unnskyld bryderiet, dette får vi ta igjen en gang senere». Min våte drøm om å fråtsefotografere hele den unike samlingen av todørs-BMW’er (Baard samler bare på coupé eller roadstere) biter jeg raskt i meg, og mitt lille håp om en kjøretur med hans Z1 eller Z8 nevner jeg ikke engang.

Men det er noe med måten Baard forteller om bilene sine på som får meg til å bli sittende. Jeg blir faktisk sittende så lenge at fredagsettermiddagen blir til kveld før jeg sier takk for meg.

Spesielt når jeg spør om hvilken av bilene han har sterkest forhold til kommer engasjementet tydelig fram. Han bruker litt tid, og er innom nesten hele samlingen, før han lander på en av de kanskje minst kjente bilene sine: 2000 CS.

– Jeg syntes nesten litt synd på’n, forteller Baard. Den blå 68-modellen stod nemlig til salgs hos MB Auto i Bergen en lang stund, og er ikke blant de klassiske BMW’ene som har tatt av i pris de siste årene heller. – Jeg mener den er undervurdert, jeg føler den er bedre enn bilens skjebne, fortsetter han.

Det er her ordet «forbarme» dukker opp i mitt hode. Dette er min tolkning av hvordan Baard handler bil. Flere av bilene hans var nemlig til salgs en stund før han slo til, og selv om han reiste helt til både Bergen og Ålesund for å se på dem, dro han i første omgang hjem uten å kjøpe.

Kanskje ville han ha litt mer tid til å bli kjent med bilens historie, og kanskje til å kjenne godt etter om dette var en bil «jeg må ha». Kanskje er dette også en god taktikk for å oppnå en god pris på spesielle eksemplarer.

Baard gjør nemlig flere ganger et poeng av at bilsamlingen ikke handler om pengeplassering. «Så god råd har jeg ikke …» blir flettet inn ved flere anledninger, både når det gjelder å kjøpe klassiske biler, og som en «unnskyldning» for at hverdagstransporten fortsatt gjøres med en velbrukt E39 523i.

Som nybil var derimot 2000 CS dyr. Jeg kom over en svensk nettside med en del tester fra 60-tallet. Den morsomste beskrivelsen finner jeg i FIB Aktuellt nr. 42, fra 17. oktober 1967. Her skriver Picko Troberg, svensk racinglegende med tilnavnet «Sveriges snabbaste mustasch»:

”Kärran er läcker, ser ut som en sådan där snäll liten lyxbil som man glider upp framför lyxhotell och teater med. Men så petar man lite på gaspedalen – och möter ett fullblodig sportåk!

Doble forgassere og 120 hk ga nemlig høyst respektable yteelser i en lett bil den gang, og jeg ser på ingen måte bort ifra at den er morsom å ratte den dag i dag. Teknikken er for øvring hentet fra ”Neue Klasse”. Det er et meget godt utgangspunkt, men kanskje også litt av bilens svøpe: Av mer nøkterne samtidsskribenter enn Picko ble den i alle fall vurdert som uforholdsmessig dyr i forhold til den vanlige sedanen.

For Bård er jo coupékarosseriet selve poenget, og dette er den første bilen i BMWs moderne tidsregning (som etter min mening starter med nettop ”Neue Klasse”) som er bygget som en coupé fra grunnen av. Hele den jobben ble satt ut til Karmann i Osnabrück. For alt jeg vet er kanskje også det noe av grunnen til at de mest puristiske BMW-samlerne ikke har gått helt av skaftet for å skaffe seg en 2000 CS – enda.

Uansett var 2000 CS en foregangsmodell for etterfølgende coupéer . Her var typiske trekk som fravær av B-stolpe på plass, og vinduene, også vippevinduene bak, har elektrisk betjening – begge deler helt klart tenkniske avantgardeløsninger på 1960-tallet.

Også fronten peker bokstavelig talt fremover. I Sverige fikk den raskt tilnavnet ”Hajnosen”, et kallenavn som kanskje er mest kjent på engelsk i forbindelse med den etterfølgende 6-serien.

Spesielt nå, når jeg ser igjen bildene jeg tok og gjør klar til publisering, skjønner jeg den sypatien Baard Aasrum har opparbeidet for 2000 CS. Den ser nesten litt småtrist ut (spesielt slik den stod parkert mellom de andre bilene i samlingen), men med en skjønnhet som vokser innpå en, i alle fall meg, jo mer jeg ser på den.

Etter noen timer med interssant bilprat fortrenges den tunge fredagsfølelsen: Min iver etter å lære BMW-historie av en mann som Aasrum trumfer en gryende skallebank. Og her er det mye mer å hente enn bare dette ene bilmøtet!

Baards geniune entusiasme virker også å fortrenge søvnmangelen. Spesielt når vi tar turen inn i det ”aller helligste”, et eget rom der han oppbevarer modellbiler og brosjyremateriell, skjønner jeg hvor stor del av livet hans dette faktisk er.

For det er det menneskelige som er det mest interessante, også for Bård. Spesielt ett bilde fra originalbrosjyren til 2000 CS har brent seg inn hos ham: En arbeider legger siste hånd på utformingen av treverket i dasjbordet. Her formidles håndverksglede og stolthet på en måte som nok hadde historisk sus allerede den gang.

Nei, Baard Aasrum kommer neppe noen gang til å selge noen av sine biler, i alle fall ikke 2000 CS’en. Det blir kanskje som å selge en del av seg selv.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke valgte å snu i porten den dagen. Slike møter med personlige bilhistorier er av uvurderlig verdi for en nybilmann som meg.

Og er jeg i nærheten av Larvik ved en senere anledning, da skal jeg definitivt slå på tråden til Bård, i god tid. Mer uthvilt, og med bedre tid – da blir det kanskje mulighet for å lufte en Z også …