Egentlig liker jeg følelsen av manuell bilpuss. Når jeg shiner en nyinnkjøpt bil for første gang, gir det en følelse av å bli bedre kjent med bilen. Jeg blir kjent med formene gjennom fingertuppene, bokstavelig talt.

Det var en sterk opplevelse første gang jeg tok den røde familiefrakteren for meg på verkstedgulvet. Spesielt sidene, med den skarpe skulderlinjen, og konveksiteten som går over i en liten konkav bølge nederst – alt står mye tydeligere frem etter en slik taktil utforsking.

Dessuten har jeg opparbeidet en slags aversjon mot poleringsmaskiner. Etter et av de tidlige tysklandsoppholdene min importerte jeg en Porsche 944. Med hybeltilværelse i Oslo var det små muligheter for å pusse selv, men Vi Menn brukte et bilpleiefirma noenlunde fast, så jeg fikk en ok pris på en «klar for salg-shine».

Den gamle 944’en ble fin den, men med to stygge skår i gleden: Klarlakken var sprukket i overkant av bakruta og på støtfangeren bak. Bilpleiemannen påsto at det måtte komme av skader som allerede var i lakken, så jeg kom ingen vei med mine klager. Men inntrykket jeg tok med meg var uansett: Poleringsmaskiner, det er farlig, det.

Og tenk bare på hva litt uforsiktig neglekrafsing gjør med området rundt dørhåndtakene. Hva vil ikke da et litt hardt støvkorn stelle til når paden freser over lakken med flere tusen omdreininger i minuttet? Nei, takke meg til manuell kontroll, det har fungert godt for min del i mer enn 20 år.

Men det er to ting som trekker meg i retning av å ta et oppgjør med frykten. I min veletablerte totrinnsbehandling er det jo poleringsjobben som er den mest tidkrevende, så kanskje ligger det en effektivisering i å gjøre dette maskinelt? Dessuten vet jeg jo at jeg må jobbe litt for å få fram godglansen når jeg polerer. Da er det vel noe mer å hente når maskina guffer på med mye mer gnukk?

Så her står jeg, med nyinnkjøpt Cocraft-maskin fra Clas Ohlson, etter tips fra bruker «einarhelge» i forumet detailersclub.no, klar til å øve meg på den gamle, svarte Thule-boksen. Jeg har hatt den med meg helt fra Ford Foucs-dagene, og den ser ganske ille ut i led-lys på nært hold. Mye å jobbe med altså, og ikke all verdens risiko om det skulle gå galt..
.
Jeg har selvsagt undersøkt litt på forhånd, sett videoer på YouTube, og lest meg opp på nettopp detailersclub.no. Det finnes mange gode råd og guider der ute, men det er nok som også de fleste proffene fremhever: Du må prøve deg litt frem, og finne ut hva som fungerer med ditt utsyr, med dine produkter, og på din lakk. Og for å faktisk lære noe, fungerer det jo sjelden bare å se og lese, man må gjøre selv …

Lyden i Cocraft-maskinen er ikke god. Den lyder litt billig og treskeverkaktig, med kanskje det skal være slik når de er en Dual Action-maskin (DA), som både roterer og oscillerer. Vibrasjonene når den drar i gang nører også godt oppunder frykten for slikt utstyr. Jeg må holde godt igjen for at den ikke skal danse av gårde når den sveiver seg opp mot minimumsturtallet.

Jeg kjører med medium pad og en medium polish/rub, så da nøyer jeg meg også med medium turtall på maskinen. Det går ganske greit, synes jeg, når jeg først er kommet i gang på et avgrenset område. DA-maskinen flyter lett nå, og virker allerede langt mindre skummel.

Takboksen har noen stygge skrapespor etter å ha tatt oppi ett eller annet en gang i tiden, så det blir en syretest for mitt første korrigeringsprosjekt. Og det blir betydelig bedre når jeg har latt maskinen jobbe litt målrettet frem og tilbake over problemområdet. Jeg har lest meg til at det hjelper med litt varmeutvikling for å få bukt med ripene, men det får da være måte med alt – jeg gir meg ved ca. 90% reduksjon av det verste partiet.

Når jeg kjenner etter er ikke lakken blitt nevneverdig lunken, så jeg er nok på den forsiktige siden, ja. Og, skal du virkelig få has på lakkskader – gjøre større «korrigeringer» som det heter på fagspråket, er nok også en rent roterende maskin det beste. Men da er det også mye større sjanse for å gjøre skade …

Runde nr. 2 er med en finere polish, og da kjører jeg turtallet opp. På maks blir det ganske voldsomt, synes jeg, da blir maskinen veldig følsom for ubalanse i paden også. Litt ned igjen, på trinn 5 av 6, så er både jeg og Cocraften mer i komfortsonen. Da er det også overraskende greit å bruke maskinen inn mot kantene rundt boksen, som jeg i utgangspunktet tenkte jeg måtte ta for hånd.

Resultatet ble over all forventning, må jeg innrømme. Med led-lykten på ser jeg fortsatt hvor skadene er, men i normalbelysning fremstår den svarte Thule-boksen aldeles strålende etter to trinn polering. Og jeg er blitt akkurat nok trygg på prosessen til å våge meg på bilen.

Grundig vask er alltid en forutsetning før polering, men denne gangen er jeg nok ekstra grundig. Frykten for hva småpartikler som måtte sitte igjen kan stelle i stand har ikke sluppet taket, på langt nær, så vaskerunden avsluttes med en inspeksjon med fingertupper og led-lykt.

Lakktilstanden er slett ikke ille før jeg går i gang. Uten led-belysning vil nok de fleste betegnet den som «strøken» også før jeg begynner å polere. Men ved nærmere inspeksjon er det litt vaskeriper, ja (jeg har nok lagt merke til de også, når naturlyset har vært på sitt mest avslørende), og i løpet av vinteren har jeg fått to ganske stygge riper.

Den lille i hjørnet av bakluka visste jeg om, for det var en baklukeåpning som kom i nærkontakt med en garasjeport. Den litt lengre, helt i nedkant av venstre bakdør, var jeg derimot ikke klar over. Og dette er etter min mening mye av poenget med å ta en slik runde, helst to ganger i året: Du får full oversikt over nye småskader, både riper og steinsprut, og kan flikke i før det begynner å gro brunpest i sårene.

Siden jeg erfarte med takboksen at DA-maskinen ikke tar så hardt at en jobber bort riper med litt dybde, tar jeg en manuell runde med riperubb på disse to. Det fungerer så bra at jeg faktisk ikke ser noen grunn for min del til å investere i noe roterende maskineri bare for den jobben.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt bare raskt å dra over de mest synlige flatene med medium pad og polish, før jeg kjørte på med Sonax Premium forbehandlig før forsegling. Men, når jeg først er begynt å studere lakken med led-lykten, og når jeg ser hvor effektiv maskinen er på de irriterende små vaskeripene, så blir det til at jeg fortsetter – i praksis over hele bilen.

Der gikk den tidsbesparelsen, gitt. En full runde med maskinpolering tar nok ikke mindre tid enn hva jeg, med mine mer enn tjue års erfaring, bruker for hånd, snarere tvert om. Og så må jeg jo ta en runde til med finpolish.

Jeg bytter til en gul og finere pad, og gyver i gang med Sonax Premium Class polish. Kjører på med nesten full guffe så snart jeg har fordelt polishen på et lite område, akkurat slik jeg fant ut ved å prøve meg fram på takboksen.

Men dette er en polering som skal tørke litt før den pusses av, og som sikkert ikke er tilpasset maskinpolering. For nå støver det mer enn jeg liker. Det er veldig synlig på vinduene, men også nok til at jeg rett og lett må tørke støv av neste seksjon før jeg går i gang.

Microfibertørken må også gjøres i to trinn før jeg er fornøyd, men da blir også resultatet slående. Ja, det ble betydelig bedre enn bare manuell gnukk. Nå vil også lakkforseglingen ha de beste forutsetninger for å vare lenge.

Og det lover veldig bra, for første behandling med Sonax Premium Class holdt faktisk de lovede ni månedene uten problem, og nå har jeg faktisk strukket det til et helt år, uten at virkningen var helt borte på tak og panser.

Tidsbesparelse? Den utgikk, med relativt høye kneløft, ja. På min gamle Opel Combo tok jeg tilsvarende vårshine, inkludert hjulskift, på fire timer totaltid. Nå er jeg nok nærmere tolv …

Om innsatsen med poleringsmaskinen var verdt det? Ja, når det er litt «korrigering» å ta tak i, for min del de forhatte vaskeripene, så ja, da mener jeg faktisk det.

Men jeg håper virkelig jeg slipper å gå like grundig til verks hver gang. Strategien fremover blir å vaske så skånsomt som mulig: Mest mulig uten berøring (bare innskumming og spyling), ikke avfetting, og med en generell forsiktighet med bager og vesker og annen svinmakt som jo kan sette synlige spor i en rød bilside.

Da lever jeg i håpet om at det er nok med en tradisjonell totrinnsbehandling til høsten. Og da er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kommer til å kjøre maskin. Kanskje bare over de største flatene, og kanskje bare på minimum fart – som et forsøk på å få til litt effektivisering …

Takk VIP-medlem Øyvind G for god innføringsguide i maskinpolering på detailersclub.no