Den største omstillingen i bilindustrien noen sinne blir det gjerne omtalt som. Og det er ikke bare miljøkrav og elektrifisering som er like rundt hjørnet: Noen spår at bildelingstrenden vil ta av, og selvkjørende biler kan bli en realitet om få år.

Trendanalytikere har stor tro på dette: At fremtidens urbane mennesker ikke vil ha noe ønske om å eie en bil, men heller leie gjennom en abonnementsordning. Da vil du for eksempel, via en mobilapp, om noen år kanskje kunne bestille en selvkjørende bil som kommer og henter deg ved døra, og du trenger ikke ofre den en tanke etter at den har kjørt deg dit du skal.

For mange virker dette sikkert både befriende og forlokkende. Men her jeg sitter og funderer, med egen nybil i bestilling, tenker jeg at slike «trendnisser» trolig forregner seg litt. Selv om bildeling og autonome biler sikkert vil være det mest rasjonelle, både på individ- og samfunnsnivå, er bil og bilkjøring også noe høyst personlig for veldig mange. Og personlige preferanser er som kjent alt annet enn rent rasjonelle …

Det er en grunn til at utstyrslistene til de såkalte premiumprodusentene er så lange at slike som meg bruker måneder på å jobbe seg gjennom dem. Og behovet for personlige tilpasninger, eller «customisering», minker ikke akkurat når bilene blir eldre og eierne yngre .

Så ja, bildeling kan sikkert bli en sterk trend i sentrale strøk. Men jeg tenker at det vil komme i tillegg til ønsket om å ha noe eget og helt personlig, ikke istedenfor. Per i dag er vi i alle fall nesten latterlig mange med et entusiastisk forhold til bil, og det vil være en grov banalisering å redusere vår bilkjøring til bare et forflytningsbehov. Og jeg nekter å tro at vi er en utdøende rase …

Den største elefanten i krystallkula har jeg skjøvet foran meg en stund nå: Selvkjørende biler. Da reiser nakkebustene seg, og en sitrende bølge av VIL IKKE skyller gjennom hele kroppen. Jeg har hatt et kladdutkast liggende med arbeidstittelen «Men rattet mitt får du aldri» , men har aldri helt funnet form og fasong på teksten.

Nå har jeg på en måte fått det litt i fleisen igjen. BMWs i Vision Dynamics er en smakebit på en kommende i5 som er ventet i 2021, og ja, den skal kunne være helt selvkjørende. Det mest nærliggende er likevel å relatere det til vurderingene jeg har vært nødt til å ta stilling til ved nybilbestilling.

Mitt utgangspunkt var enkelt da jeg satte meg ned med utstyrslista: Minst mulig assistentsystemer! Men så er utstyrspakkene sydd sammen slik at skal jeg for eksempel ha adaptiv cruisekontroll, da kan jeg like gjerne velge en pakke som inneholder «alt».

Mens jeg gjør slike vurderinger begynner jeg også å tenke «hva om». Nei, jeg er selvsagt ikke ufeilbarlig bak rattet (og ja, vi er to som skal kjøre bilen). At bilen har sikkerhetssystemer som kan ta over kommandoen og unngå kollisjon er selvsagt bra om en farlig situasjon skulle oppstå.

Og det ligger også slike gode intensjoner bak utviklingen av selvkjøringsteknologien, og store samarbeidsprosjekter på tvers av merker og bransjer er for lengst i full gang. BMW samarbeider for eksempel med prosessorprodusenten Intel, kameraprodusenten Mobile Eye og dekkprodusenten Continental for å utvikle selvkjøringsteknologien.

Hvordan et firma som Continental tenker kan faktisk være beskrivende for utviklingen. De har jobbet mye med sin «Vision Zero», en nullvisjon for skadde og drepte i trafikken. Denne visjonen når de selvsagt ikke bare ved å utvikle nye gummiblandinger til dekkene sine. De tenker nå på hele systemet bil, fører og vei – og da er det nok ingen vei utenom å legge en betydelig innsats i å forbedre det svakeste leddet i kjeden: Sjåføren …

Den juridiske tilnærmingen her blir viktig. Det er jo forsøksordninger på gang, både i Norge og Tyskland, med egne veier der autonom kjøring er tillatt. Men før selvkjørende biler kan slippes løs for fullt, er i alle fall min mening at teknologien må være så god at den også kan ta det fulle og hele juridiske ansvaret for kjøringen.

Helt selvkjørende biler åpner også selvsagt for kreative muligheter som for eksempel fyllekjøring. Men det viktigste poenget er at en halvveisløsning, der mennesket skal være ansvarlig for en selvkjørende bil, er et farlig alternativ. Om autopiloten skulle svikte, vil en «sjåfør» som sitter vendt mot baksetet og snakker med barna, eller kanskje skriver en melding på telefonen, være en elendig backup, med håpløst lang reaksjonstid.

Min konklusjon blir altså at maskinell sikkerhetsbackup av mennesker er bra. Det har jeg allerede i treserien som er på vei ut porten i form av kollisjonsvarsling, og det blir tatt et solid steg videre i min neste bil (G31). Men hovedpoenget mitt er at om bilene skal bli selvkjørende, må de også være helt uavhengig av menneskelig inngripen.

Det dystreste scenarioet da er at det å kjøre selv, «manuelt», bare blir tillatt på lukket område; at alle biler på offentlig vei må være selvkjørende. Det er heldigvis svært vanskelig å se for seg hvordan en så dramatisk omlegging av veinettet skulle kunne gjennomføres i praksis.

Spesielt ville det blitt en utfordring her i Skandinavia, med store skiftninger i vei og kjøreforhold og med snø og is vinterstid. Varierende friksjon er et stort problem for selvkjøringsteknologien, og bare det at snø og slaps fort kan dekke til sensorene vil være en praktisk utfordring ved nordisk vinterkjøring. Min F31 melder for eksempel fra om at kollisjonsvarselet er deaktivert rett som det er om vinteren. Årsak? Radaren i fronten er dekket av slaps …

Så lenge det finnes offentlige selvkjøringsveier, er det håp om at kjøregleden overlever. Og kanskje ligger nettopp håpet for oss kjøreentusiaster i den juridiske ansvarsplasseringen. Et autonomt system vil selvsagt følge fartsgrensene, men også trolig begrense seg til anbefalt hastighet på Autobahn, altså 130 km/h. I en god bil og med normal, lett trafikk er det slett ikke fort der nede …

Kanskje åpner det for at vi også i fremtiden kan ta ansvaret selv, og kjøre akkurat så fort som vi finner forsvarlig. Jeg er nemlig en ideologisk tilhenger av fri fart, siden det er den absolutte ansvarliggjøring av sjåføren. Det fungerer forbausende godt i praksis også, og i Tyskland er den høyeste ulykkesraten på tofeltsvei med 70-sone og mye trafikk, ikke på Autobahn.

Spesielt i sommer tenkte jeg en del på dette, da kjørte jeg jo en del tusen kilometer gjennom Tyskland med to små barn i baksetet. Ja, jeg kjører fortere enn de fleste, jeg er nok i den øvre 10% med mye tid i venstrefila. Men: Ikke ett millisekund i løpet av disse høyfartsetappene glemmer jeg mitt ansvar. Jeg, og bare jeg som holder i rattet, er ansvarlig for familiens sikkerhet.

Oppsummert er dette svært enkelt for meg: Jo fortere det går, jo mer intens er min bevissthet om det å kjøre bil og farene forbundet ved det. Den farligste kjøringen jeg bedriver (og mange med meg, skulle jeg mene), er når jeg er låst i tett trafikk langs tofeltsvei. Da forsvinner fokus. Det er lett å henfalle til å skifte radiokanal eller musikk – eller det verste: sjekke mobilen …

Akkurat slike trafikksituasjoner er det verste jeg vet. Så når en fullgod autopilot blir et reelt alternativ for min del, kanskje som et tilleggsvalg i en BMW i5 årsmodell 2021, er jeg redd det kan bli aktuelt å huke av for det, også for min del når jeg sitter der med utstyrslista. (Om det faktisk blir tillatt brukt på tofeltsvei er en helt annen sak …)

Men jeg lever altså i håp om en Ole Brum-fremtid: Ja, det er selvsagt fint at teknikken kan gripe inn og hindre ulykker. Og ja, det vil være situasjoner der også jeg vil være komfortabel med å koble inn en autopilot. Men ellers? Da kjører jeg selvsagt selv.