Lyden av stål som fråder mot asfalten, følelsen av å ødelegge både dekk og asfalt – jeg hater det. For selvsagt har jeg kjørt på piggdekk før, mange ganger, men alltid har lydbildet ødelagt opplevelsen for min del.

Like velkjent er den fordelen piggene gir når det er virkelig glatt, for den er uomtvistelig. Likevel – totalvurderingen min, i alle de 24 vintrene jeg har kjørt bil, har vært at piggfritt passer meg best.

Når jeg i høst byttet ut sponsede dekk med kjøpte, var også valget enkelt: Piggfrie Continental VikingContact 7. Men ut fra dialogen jeg har hatt med Continental Norge vet jeg at de har utviklet en ny pigg, FlexStud, som av og til omtales som «gummipigg», siden bare kjernen av piggen er i stål.

Poenget er både at piggen blir lettere, og at gummiinnfestingen flekser mot asfalten. Ifølge Continental gir det hele 20% mindre slitasje på asfalten, men også 7% bedre isgrep, siden den kvasse kanten på piggen da kommer i inngrep med isen (se illustrasjon).

I mitt hode betyr de tjue prosentene i redusert slitasje også betydelig mindre piggstøy. Og da, kombinert med Silent-skum i dekkene, blir det kanskje ikke så ille?

Når Continental var interessert i å la meg og Tommy Rustad prøve ut prototypedekk med FlexStud (produksjonsmodellen kommer først til høsten), var dette så spennende at det ville jeg være med på.

Siden jeg har hatt et samarbeid med Continental tidligere, vil jeg også være veldig tydelig på følgende: Her går det ingen kroner over eller under noen bord – piggprøvingen er en ren redaksjonell vurdering fra min side, selv om redaksjonsmøtet i b ergblogg selvsagt er en effektiv diskusjon mellom to ører.

Jeg var på nippet til å skrive «test» i avsnittet over, jeg må innrømme det. Men nei, med min bakgrunn får jeg meg ikke til å kalle vinterens piggdekklån noe annet enn «prøving».

Jeg gjorde faktisk et forsøk på å få til en noenlunde målbar sammenligning mellom mine piggfrie og de nye piggdekkene. Jeg ventet med omleggingen til vinteren kom for alvor også her vest, og jeg traff så godt med den timingen, at dekkene ble skiftet på en av de verste snøkaosdagene i Sør-Norge så langt i vinter.

Teststrekken var en lite trafikkert ås, der jeg viste om noen rettstrekk som var oversiktlige nok til bremseprøver. Jeg kjørte opp med de piggfrie dekkene først og kjente på følelsen etter hvert som føret skiftet på veien oppover.

Nedover, etter å ha sett meg ut en passelig brøytestikke å bremse fra, gjorde jeg en bremseprøve fra 50 km/h, og la merke stoppstedet i forhold til neste brøytestikke.

I løpet av den drøye timen det tok å få på piggdekkene var derimot forholdende så forandret at det ikke var noe poeng i noen sammenligning: Det hadde snødd kanskje 5 cm, plogen hadde tatt en tur, og det var blitt en del mildere også.

Det er en grunn til at dekkprodusentene bygger store innendørsbaner for å sikre like forhold under sine tester …

Men de subjektive inntrykkene jeg fikk av å gå rett fra det ene til det andre var interessant på en dag som dette. Selv med så mye snø og slaps på veien, ble følelsen i bilen en helt annen. Mer kontant, litt metallisk, nesten, spesielt der asfalten var bar.

Den første overraskelsen var forskjellen i å drenere den våte sørpeslushen i lavlandet. Dimensjonen på dekkene er lik, og 245-bredden er ikke akkurat en fordel på slikt føre, men piggdekket var rett og slett veldig mye bedre enn de piggfrie på dette.

Den eneste forklaringen jeg finner på det er et grovere og åpnere mønster (piggdekket har faktisk også litt mer mønsterdybde fra fabrikk), noe som tydeligvis hjelper på dreneringsevnen på slikt føre.

Den neste store forskjellen var ingen overraskelse. Med en gang snøen ble hardpakket og det begynte å danne seg is i sporene, merket jeg at pigger faktisk har sin misjon. Den kontante, lett metalliske følelsen fra barmark ble nærmest med over på holkeføret.

Og dette var en dag da føret virkelig var en utfordring for mange. Opp Halbrendslia fra Førde måtte jeg vente i over en time etter en krasj, noe som skapte lange køer i begge retninger. Men jeg hadde spikerfeste.

Ja, jeg viste jo at pigger gir fordeler, men så mye? Det var førsteinntrykket de første milene etter omleggingen.

Allerede på turen til Høyanger begynte jeg derfor å fundere: Er det kanskje slike dekk jeg må kjøpe neste gang?

Men jeg hopper ikke så raskt til konklusjoner. Denne dagen skulle jeg helt til Oslo, og min endelige vurdering av dekkene kommer først etter at de er vrengt av felgene igjen til våren.

Jeg plukker opp min kjære og guttungen og retter frontlyktene østover. Dekkskiftet prøver jeg å gjøre minst mulig utav, men spør litt forsiktig etter hvert: merker du noen forskjell? – Ja, det e no litt meir lyd …

Når vi kommer opp i normal landeveisfart, lurer fruen på ett tidspunkt på om det er et vindu som står på glipp.

Det er ikke piggklakking slik jeg kjenner det fra andre biler/dekk, men en svak susing, litt som om takboksen hadde vært på. Hadde vi kommet fra en annen bil, ville det nesten garantert vært umulig å gjette at det var piggdekk på bilen, men sammenlignet med våre piggfrie, som jo er eksepsjonelt stillegående (også de har Silent-skum), så er det en merkbar forskjell.

Mest merkbar er forskjellen når jeg kjører litt til og fra i Oslo. I lav fart, spesielt inne i parkeringshus, høres piggene mot underlaget, det kan hverken piggfleksingen eller støydempingsskummet trylle bort.

Jeg var selvsagt i finfølemodus på dekkfølelse og dekklyd hele denne turen. En liten episode kan være beskrivende for hvor høy/hørbar pigglyden i FlexStud-dekkene er:

Da jeg plukket opp en X4 M40d hos BMW Norge, så jeg ikke så nøye på dekkene, bare at det var Michelin. Like etter henting, på vei gjennom byen, hører jeg pigglyd, omtrent av samme intensitet som i min egen bil.

Hm, har kanskje Michelin like støysvake piggdekk, tenkte jeg noen få sekunder før det slo meg: Men det var jo ingen pigglyd inne i parkeringshuset? Her er det noe som ikke stemmer … Så ser jeg i speilet: Det blinker blankt i dekkene til Range Roveren bak meg …

Det var altså piggfrie dekk på X4’en, men pigglyden inn mot kryss fra bilen bak meg, var tilsvarende den i min egen bil med FlexStud og støydempingsskum.

Turen tilbake over fjellet var også en dag med mye godt vinterføre, og det var en nytelse. Det var nesten så jeg satt og håpet på at det skulle bli litt glattere! Og den svake susingen? Den var allerede blitt en vane.

Helt mot slutten av turen skulle det gå troll i tanker: På veien fra Balestrand mot Høyanger slo snøværet om til regn. Og regn på allerede hardpakket snøføre, det blir litt guffent, det.

Det er ikke det jeg ønsker meg akkurat, når klokka har bikket 01.00 natt til lørdag. Da var både sørpedreneringen og piggbittet mot de blanke ispartiene en velsignelse.

De siste turene fram og tilbake i bygda, og en liten avstikker til fjells nå i dag, har i grunnen oppsummert innrykket så langt:

Piggene er hørbare i lav fart, spesielt dersom noe nær veien – for eksempel brøytekanter – reflekterer lyden tilbake. Som opplevelsen i Oslo jo bekreftet: med FlexStud og Silent-skum er det lyden utvendig jeg hører, ikke den som forplanter seg fra dekkene og gjennom bilen.

Spesielt på den tynne ishinna som i dag var i hjulsporene gjennom sentrum kunne jeg høre piggene knatre mot underlaget, og med oppbremsing var frådingen også hørbar. Men det virker jo også, dekkene biter som bare juling når piggene er i «frådemodus».

Selv om jeg i utgangspunktet har vært noe nær en piggdekkhater, er jeg altså på god glid allerede. Vintergrepet er betydelig bedre, barmarksegenskapene egentlig også (bedre styrefølelse og mer stabilitet i svinger).

Så er spørsmålet bare om inntrykket holder seg også til vårsola begynner å varme? Tåler piggene min kjøreiver? Er lyden ok også når det blir adskillig mer barmarkskjøring enn nå?

Dette vil jeg svare på når dekkprøveperioden er over. Nå kan jeg bare konstatere at inntrykket så langt er nesten uforskammet bra …