– E detta ein SUV?!

Min kone tviler i første møte med Audi e-tron. Bakfra, på vei til å laste inn lørdagens småhandel, tar hun den for å være en stasjonsvogn.

Jeg synes hun nesten er i overkant fornøyd etter å ha installert seg i passasjersetet: Hun liker looken, hun synes setet er fullt på høyde med sportssetene våre og er også godt fornøyd med både sittehøyde og faktisk å få bekrefte at e-tron regnes som SUV. Den vante trusselen om at «du veit at eg likar slike bilar …» kom i dag også, raskt etterfulgt av hyttehinting.

For eventuelt nye lesere, skal jeg ile til med en slags advarsel: Jeg skal ikke bruke de to dagene jeg har e-tron til disposisjon på flest mulig rekkeviddetester, testing av reell ladefart, eller prøvelasting med banankasser. Alt det er helt fint, men det er ikke «min greie» – slikt finnes der ute allerede.

Jeg vil heller bruke tiden til å kjenne godt etter. Hvordan føles e-tron i forhold til min dieselstasjonsvogn? Blir jeg begeistret av å omgås bilen? Og passer den inn i min litt for overfylte garasje?

Målet med «føleriet» er å komme nærmere det som for meg er to store spørsmål: Er vi klare for helelektrisk bil? Og er jeg klar for en Audi?

Jeg liker utseendet, kanskje fordi også jeg synes den er betydelig mindre SUV-aktig enn for eksempel en X5. Og selv om også Audi kan kritiseres for å være konservative i sin designutvikling, kanskje så opptatt av familielikhet at det grenser til selvgodhet, plager det ikke meg.

For jeg, som aldri har hatt en bil med fire ringer, synes at dette både er friskt, og ikke minst dønn gjennomført og lekkert. Jeg ville riktignok ha valgt en e-tron med farge, men det er en helt annen diskusjon …

Det gode inntrykket står seg innvendig: Friskere og mer moderne enn min 530d, helt klart. Materialkvaliteten er Audi-typisk upåklagelig. I det hele gir det en god premiumfølelse å omgås bilen i ett og alt. Dører, bakluke og til og med den elektrisk betjente ladeluka – alt gir et høyverdig inntrykk.

Også ungene bidrar til Audi-hypen: Når de først har lagt merke til e-tron-lysene på bakken fra bakdørene, og når de finner ut at interiørbelysingen har vel så mye å by på av fiklemuligheter her, er veien kort til: «pappa, kan vi få sånn bil?»-spørsmålene.

«Vent litt, unger, la meg få tenke på det og så må jeg få kjørt bilen litt ordentlig først».

De er nemlig med på bilhenting denne gangen, og første prøvetur foregår derfor på akkurat samme måte, og på eksakt samme strekning, som vi akkurat kjørte dieselbil.

Jeg liker i utgangspunktet stillhet. Heller det en raklingen fra en kald dieselfirer, eller en direkteinnsprøytet og turbomatet bensinfirer, for den del. Men å erstatte seksersang med summing? Det blir den første lille nedturen.

El-motorene i e-tron er nemlig godt hørbare, spesielt i lav fart. Grunnen er trolig at all annen lyd enten er helt fraværende eller så godt dempet, at den svake summingen står tydelige ut her enn i for eksempel Jaguar iPace.

I løpet av de to dagene prøver jeg å heve meg over førsteinntrykksnedturen og tenker på hvordan dette ville bli å leve med. I daglig bruk venner man seg til mye, og med musikk på forsvinner nesten all elektrosumming. Men jeg vil aldri kunne fri meg helt fra at å bytte ut en motorlyd som gir det lille ekstra i hverdagen, med småirriterende summing, det er en dårlig deal …

Det andre som slår meg er styringen. Den er ikke så direkte som aktivstyringen i 530d-en, og følelsen er en helt annen. Mer distansert, mer isolert fra alle vibrasjoner. Mer Audi altså, akkurat slik jeg opplevde det i nye A6.

Denne bilen hadde progressiv styring, som endrer styreutvekslingen med farten. Audi leverer derimot ikke bakhjulsstyring til e-tron. Jeg, som er vant med den kanskje litt kameleonske oppførselen som firehjulsstyring gir, tar meg i å savne det her – og det går ikke over mot slutten av prøveperioden.

Jeg tar selvsagt en ekstratur etter at kone og barn er vel i hus. Ut igjen langs fjorden, på en ren simulering av singelkjøringen slik jeg pleier å nyte den i BMW-en.

Draget er formidabelt, ingen tvil om det. Når høyrefoten gir ordre til koppervindingene om å måke på med magnetfelt, da skjer det saker! Men hvorfor i alle dager har Audi montert en gammeldags kickdown-bryter i gulvet? Her er det jo ingen girkasse som skal gire ned, og for å mobilisere alt av kobberkveiler både foran og bak, burde det vel holde med informasjonen fra den elektroniske gasspedalen?

Jeg sette først an svingene med understellet i Auto. Helt ok, bilen er på ingen måte duvete, men både styring og gassrespons kan gjerne skjerpes litt.

Over i Dynamic. Ja, da er gassresponsen der den skal være til slik kjøring. Og styringen? Den er presis og fin, men ikke så direkte på turn-in som mitt dieseldyr, og den gir heller ikke den samme følelsen med underlaget.

Det er i grunnen en stor og vidløftig diskusjon, det, hvor mye man i det hele tatt kjenner gjennom rattet i moderne biler. Nå er det dessverre dårlig med vinterføre disse dagene, men bare den litt primitive ruglestripetesten tyder på at det jeg skriver her ikke bare er innbilning som bunner i gammel BMW-vane.

Når jeg med min bil legger ett hjul på den gule eller hvite ruglestripa, kjenner jeg vibrasjonene godt i rattet. I e-tron er rattet derimot helt rolig.

Fordel? Ja, kanskje, om du foretrekker det vibrasjonsfritt, og for meg virker det som et bevisst valg fra Audi å filtrere bort disse frekvensene. Jeg er derimot ikke i tvil om at nettopp disse vibrasjonene er viktige for min kjøreopplevelse.

Selve balansen i bilen er derimot en positiv overraskelse. Ja, den er tung, men tyngdepunktet er også merkbart lavt. Ikke minst så har e-tron en bakhjulsdrevet følelse med tunge pådrag ut av de skarpe svingene langs fjorden – det kan jeg like!

Vektfordelingen er ifølge Audi 50:50, men den virker nesten litt baktung. Kanskje er inntrykket hjulpet av at den bakre el-motoren faktisk er den kraftigste, og at det er primærmotoren. Forhjulene dras kun med ved behov – akkurat slik som i min xDrive, altså.

Lett oppildnet av en positiv kjøreopplevelse, må jeg spole litt i hukommelsen for referanser. Nei, den er kanskje ikke like nakkehårreisende fortryllende som en X5 M50d gjennom disse svingspassasjene – her kommer igjen lydkulissen inn. Men ville jeg kunne leve med dette til hverdags? Ja, så definitivt.

Etter ekstrakjøreturen måtte jeg bare innom containervekta. Hvor riktig den er skal jeg ikke garantere (toleransen er oppgitt til +/- 20 kg), men jeg innbiller meg at det gir en god pekepinn biler imellom i alle fall.

Referansen: Min bil har en vognkortvekt på 1805 kg, men veier stolte 2060 kg på containervekta. Audi e-tron er oppgitt å veie 2565 kg. Her, på displayet, står det nå 2680 kg … Det hadde jeg faktisk ikke trodd etter kjøreturen gjennom svingene på piggfrie dekk. Nesten 2,7 tonn.

Men jeg gjør meg selvsagt andre tanker når jeg låner bilen, også. De praktiske ulempene i forhold til 530d-en var jeg allerede klar over etter første prøvesitting: Mindre plass mellom barnesetene i baksetet, og et bagasjerom som vil være betydelig vanskeligere å feriepakke.

Men nei, bare overbevisningen og/eller begeistringen hadde vært sterk nok, ville jeg nok funnet en løsning på det.

Den store elefanten i elbilrommet er selvsagt hvor langt jeg reelt sett kommer med 95 kWh-batteriet. Svaret er litt nedslående. Jeg klarer å fintrille e-tron med et forbruk på flatmark rundt 25 kWh/ 100 km (2–5 grader og våt vei under prøvingen).

Med litt start og stopp, og dertil oppvarmingsbehov av både kupe og batteripakke, da tar det av. Like etter oppstart ser jeg både 80- og 90-tall på displayet, og blandet-forbruket mitt ligger i praksis godt oppe på 30-kWh/ 100km-tallet.

Du må gjerne beskylde meg for litt blyfotkjøring, men i så fall er jeg ikke alene. Langtidssnittet på kjørecomputeren i denne bilen (over siste 65 timer), lå på 32,6 kWh/ 100 km.

Ok, men hva betyr det for min del? I det daglige, og til og fra Førde – null problem. Men når dette publiseres, er jeg på vei til Oslo, en tur på rundt regnet 40 mil. Det betyr ladepause, sågar en ganske så lang en.

For det er fint at e-tron kan lades med 150 kW effekt, men det finnes foreløpig knapt i Norge. Hurtigladestasjonene jeg har vært innom har bare kunnet levere 50 kW, og da vil det ta nesten en time å toppe opp det jeg trenger som «mellomforing» på en slik tur.

Dessuten: Italiaferie. Ungene maser nemlig ikke bare om å bytte til e-tron, de vil gjerne til Italia i sommer også. Med tilsvarende regnemåte som jeg innførte da jeg sjekket ut iPace (kanskje skal jeg kalle det en Lidvar-spesial-rekkevidde?), blir feriekalkulasjonen for e-tron slik:

80% utnyttelse av 95 kWh-batteri gir 76 kWh som nyttbart mellom laddingene. Med et snittforbruk på 32 kWh/ 100 km, gir det en rekkevidde på ca. 230 km … Det hadde blitt en lang italiatur, gitt …

For å svare i klartekst på inngangsspørsmålene: Er jeg klar for en Audi? Ja, nesten. En e-tron har såpass mye å by på at jeg vil kunne vurdere å bite i meg litt summing, litt nummen styrefølelse og touchbetjening.

Men er vi er nok fortsatt ikke klare til å helelektrifisere familiebilen. Det ligger an til litt for mange jobbturer over fjellet. Og setter jeg det på spisen overfor ungene: e-tron, eller Italia?, er jeg ganske så sikker på svaret …

Takk til Berge & Co. i Førde for lån av bil!