NYANSER AV NYTELSE – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Audi A6 50 TDI C8

NYANSER AV NYTELSE

Publisert: 1. november 2018 Tema: Kjørt

Jeg liker ikke å prøve klær. Det er alltid noe uvant med det som er nytt. Nye farger, nye snitt og nye stoff – for ofte går det såpass tid mellom hver storhandel at utvalget er endret siden sist.

Likevel er jeg opptatt av at det jeg trekker på meg både ser bra ut, og ikke minst føles riktig. Derfor må jeg av og til ta den lille pinen det er å trå inn og ut av prøverom, for å finne akkurat det som passer en særing som meg.

Bil er jeg derimot glad i å prøve, og fra gammelt av er jeg også vant med å prøve nær sagt alt mulig. Men det var på vegne av andre. Nå, her på bloggen, gjør jeg det bare på vegne av meg selv. Derfor er det lenge siden jeg har vært innom en Audi-butikk.

Audi A6 50 TDI
Med direkte overgang fra min BMW 530d føles Audi-interiøret mer moderne. Kvalitetsfølelse? Det er i praksis et spørsmål om oppgraderinger. Jeg synes faktisk denne kunne trenge lærtrukket dashbord og øvre dørsider for å matche min bil.

Da jeg bestilte 530d-en var nemlig ikke den aldrende A6-en et reelt alternativ. Med den helt nye generasjonen på plass (C8), ville saken vært annerledes.

Akkurat nå er det to grunner til at jeg er interessert i å prøve den nye Audi A6. Først som en slags etterrasjonalisering – ville jeg valgt annerledes nå? – vel vitende om at jeg ikke vil ta meg råd til å bytte ut en ett år gammel dieselbil med en flunkende ny.

Men den bakenforliggende og mest tungtveiende grunnen til å kjøre nye A6, er snarere at jeg vil kjenne på den moderne Audi-følelsen med forbrenningsmotor, som en oppvarming til møte med E-tron.

Audi A6 50 TDI C8
Ett av de sentrale spørsmålene når jeg kjører nye A6: Er touch tingen?

Å sette seg inn i nye A6 føles for meg nettopp som å ta på seg en ny og uvant jakke. Setet er for stort, jeg hører en uvant antydning til dekkrumling på den grove asfalten i 50-sona på E39, og idet jeg setter an første rundkjøring har jeg i grunnen fått bekreftet at jeg har «verdens beste stasjonsvogn» – etter min smak, selvsagt.

Men det å prøve bil bør ikke være bare en sving rundt nærmeste rundkjøring, og så ferdig med det. Jeg trenger i alle fall å låne en bil over natta for å få den noenlunde i blodet. Bare det å starte den kald hjemme i egen garasje er en nyttig referanse.

Mye av min umiddelbare uffing kan også kjapt legges død. Setene i denne bilen var for eksempel standard S-line-stoler. Det betyr tysk businessize, uten mulighet til å stramme inn sidestøttene. Ved direkte overgang fra bil til bil, slik jeg og min kjære fikk anledning til nå, er det en betydelig nedtur.

Audi A6 50 TDI C8
Tysk businessize: Standardseteryggen blir for brei for meg … Men Audi har selvsagt også stoler med justerbar sidestøtte.

Men Audi kan selvsagt levere oppgraderte stoler, både som mer påkostede sportsstoler, og som komfortseter med både massasje og ventilasjon. Min konklusjon er uansett klar: I A6 måtte jeg hatt justerbar sidestøtte.

Dekksummingen er først og fremst en påminnelse om at noen goder er av enveistypen: Jeg har nå hatt ContiSilent-dekk, både vinter og sommer, på min 530d. Med den erfaringen, blir det aldri mer en bil uten skum i dekkene for min del.

OEM-dekkene på A6-en var til overmål Pirelli P Zero. Fine sportsdekk, men de lager en del lyd på nordisk asfalt. Også BMW-en ble levert med Pirelli fra fabrikk, og den gang kalte jeg det å trekke «svarteper» i OEM-lotteriet.

Audi A6 50 TDI C8 Pirelli
Dekkvalg er viktig, men originalmonterte dekk er i praksis et lotteri. Pirelli er ikke min favoritt på norsk asfalt.

Med denne infoen som justering av det subjektive inntrykket i Audien, blir konklusjonen at nye A6 trolig er mist like stillegående som min G31 (denne bilen hadde for øvrig også akustikkglass).

Styringen er også et interessant tema, og kanskje det jeg kjenner mest på i løpet av disse tre dagene. Det jeg legger merke til allerede gjennom første rundkjøring, er først og fremst fraværet av aktiv styring. Min bil har det, og selvsagt kan det også leveres til nye A6. Audis pris er derimot stiv: 25 200 kr – over det doble av BMW-oppgraderingen.

Da ville jeg nok helst prøvd den i praksis, før jeg huket av for det alternativet, ja, for Audi-styringen formidler uansett mindre informasjon gjennom rattet enn BMWs varianter (både med og uten aktiv styring).

Audi A6 50 TDI C8
Ja, nye A6 er en fornøyelse å ratte – men også å se på!

Men Audi-styringen er på ingen måte upresis. Etter å ha gitt den noen mil, slik at jeg kommer ut av aktiv-vanen, er den også direkte nok, synes jeg. Mitt største problem er Audis iver etter å filtrere bort alt som er av vibrasjoner.

I min bil kjenner jeg nemlig motorvibrasjonene i rattet, spesielt like etter kaldstart. Jeg kjenner også overgangen fra fin til grov asfalt – i håndflatene.

Audien er derimot stum. Mer klinisk, altså, og for noen er det sikkert bare et pluss. Den er likevel ikke helt død, og i landeveisfart, spesielt i dynamisk modus, er også A6-en en fornøyelse å ratte.

Audi A6 50 TDI C8
To batteri, begge bak for bedre vektfordeling. 48-voltsystemet gir litt starthjelp, men hovedpoenget er kanskje bedre mulighet til å regenerere energi ved gasslipp.

Det forutsetter at jeg har deaktivert filskiftvarslingen. Med alt aktivert er nemlig bilen en ordentlig masekråke langs vestlandsveier. Også på min 530d må jeg deaktivere dette, men da holder den også fred. Det gjør ikke Audien fullt og helt, så jeg mistenker at også pre sense-systemet (en utvidet nødbremsassistent) liker å gi små styreimpulser når det aner noe som kanskje kan bli skummelt.

En annen liten Audi-spesialitet: Den kiler meg rett som det er under høyrefoten, den vil at jeg skal lette på gassen – for det kommer også et grønt lette-på-gassen-symbol i head-up displayet. Også dette er garantert mulig å deaktivere, men den lille kilingen er såpass uskyldig at jeg avstår en egen utforsking av MMI-menyene for å finne ut av det.

Audis betjeningssystem krever nemlig litt tilvenning, og for min del er ikke tre dager nok. For mange funksjoner ligger for langt nede i menysystemet etter min smak, og touch er definitivt ikke tingen. Høyt plassert skjerm og vri- og trykkebryter er og blir min favorittbetjening.

Audi A6 50 TDI C8
V6-motoren har tilsvarende ytelser som rekkesekseren i 530d. Min erfaring var at også forbruket er tilsvarende – tross 48-volt mildhybridsystem: Jeg brukte 0,67 l/mil til Førde da jeg hentet A6-en, og kjørecomputeren viste 0,68 liter/mil da jeg var tilbake med Audien. Jeg anstrengte meg for mest mulig lik kjørestil, men A6-en var ikke innkjørt.

Kjøreprogramvalgene ligger heldigvis lett tilgjengelig, med egne knapper like fremfor det «fremre midtarmlenet» (girvelgeren). Denne A6-en hadde luftfjæring, og høydereguleringen alene ville være god nok grunn for min del til å velge det.

Dessuten gir Audis luftfjæring en god følelse på veien. Flyten i lav fart er luksusbilaktig, og selv med de støpte 20-tommerene som stod på her, er det ingen «tungfotstussing» å legge merke til i min referanserute i 30-sona rundt barnehagen.

De store karosseribevegelsene takles også fint. Jeg kjenner at også dette er en stor bil ved start og stopp, men antydningen til «storbilvaggingen» som min BMW har foran, over for eksempel kanten inn i garasjen, er bedre her.

Når dempingen strammes opp i dynamisk modus smeller det derimot litt mer over kvasse ujevnheter – men det kan like gjerne være forskjellen i felgvekt som bidrar til dette. Jeg har tross alt smidde 20-tommere på min, og det kan utgjøre 3-4 kg per hjul.

Audi A5 50 TDI C8
Stor dieselmotor passer fremdeles perfekt i en stor stasjonsvogn.

Med småfrisk kjøring gjennom svingene utover langs fjorden, setter jeg pris på både en kontant og fin følelse i bilen, og en fin balanse. Dagene da en Audi oppførte seg som en dartpil, er passé for lengst. De har jobbet målbevisst for å få motorene lenger bak i motorrommet, og mildhybridiseringen med eget 48-volts batteri hjelper også, for det er plassert under gulvet i bagasjerommet. Det finnes også et tradisjonelt 12V-batteri, men også det er plassert bak.

De viktigste forskjellene for slike små hverdagsnytelser blir at styringen formidler litt mindre nerve, altså mindre involvering, og at girkassen i sportsprogram ikke skjønner like godt som BMWs hva jeg til enhver tid vil. Av og til nøler den litt for lenge med å gire ned, og i tillegg opplever jeg et snev av den klassiske sportsmodus-syken: Den blir hengende igjen unødig på høye turtall.

Løsningen blir selvsagt å overta kommandoen manuelt. Da er også A6 50 TDI en fornøyelse å ratte på svingete vestlandsveier, men mer som et presisjonsinstrument enn en nytelsesmaskin.

Audi A6 50 TDI C8
Moderne, heldigitale instrumenter, der jeg langt på vei kan velge visning selv.

Et av de første spørsmålene jeg fikk da en bilinteressert kjenning hadde sett meg i Audien, var: – Går den noe bedre enn 530-en, da?

Sant og si så vet jeg ikke, for bilen hadde bare gått 156 km da jeg overtok den. Slikt har jeg respekt for. Og skal jeg være helt ærlig, så er de rene ytelsene ganske så underordnet i denne bilklassen. Her har jeg uansett «tilstrekkelig».

De fleste tekniske data er også helt jevnbyrdige: 0–100 km/h: 5,7s (mot 5,6 s). Motorene har samme dreiemoment (620 Nm), men Audien har med 286 hk 21 hester ekstra. Den beholder holder altså maksimaltdreiemomentet på litt høyere turtall (det forklarer den økte effekten), og burde derfor på papiret kunne være litt livligere å dra ut på girene.

Audi A6 50 TDI C8
Touch-skjermer i praksis: Mikrofiber og spray ville vært standardutstyr i min bil …

Men det prøvde jeg altså ikke med en sprellfersk bil. Jeg hørte heller på lyden.

Her snakker vi nyanser av nytelse. Begge har en fin sekserklang til å være diesel. Min rekkesekser er faktisk litt mer tilstede i lydbildet, spesielt i lav fart, og det er bare et pluss i min protokoll. Når jeg lar den få litt turtall, kvitterer den med et katteaktig «oooom», som en litt lys tenor.

En V6-motor skal rent teoretisk ha litt mer vibrasjoner enn når sylindrene er stablet i rekke, men i A6 er det ingen ting å spore av den slags – det er i alle fall ingen ting som når inn til meg som fører gjennom fotbrønn eller ratt. Lyden ved pådrag er mer som «mmmmh» – mer barytonaktig, kanskje.

Så, ja, jeg liker rekkesekseren hakket bedre, jeg setter pris på BMW-styringen, og jeg trives best i BMW-interiøret. Det overordnede spørsmålet for min del er om noen av disse nyansene ville vært en «dealbreaker» om C8 hadde vært tilgjengelig da jeg bestilte min G31.

Audi A6 50 TDI C8
Lenger, men smalere, med likeverdig volum som i min bil. I praksis vil derimot bakrutevinkel og manglende åpning av denne bety en hel del.

Svaret er nei. Grunnen er ganske enkelt at nye A6 Avant er griselekker.

Denne svarte Avanten ga meg i grunn en god påminnelse på hvorfor jeg liker stasjonsvogner. Min familiebil er jo først og fremst et nyttekjøretøy. Folk skal fraktes, feriepikkpakk skal få plass og hytteveien skal forseres.

Med slike krav, og slik bilverden ser ut nå, har jeg selvsagt leflet med SUV-tanker. Men måten Audi klarer på pakke inn et stort «nyttekjøretøy» på, virker på meg som den reneste SUV-vaksine: En lavbygget og langstrakt bil er da vel uendelig mye vakrere!

Min Audi-begeistring er på ingen måte opplagt, for jeg har lenge vært litt negativ til Audis store trapesgrill. Men nå, i S-line utførelse uten chrom, virker den omsider helt riktig. Jeg liker også de kvasse platebrettene som løper i hele bilens lengde, og ikke minst: Hekken, spesielt draget over hjulhusene, er mye mer elegant enn på min BMW.

Audi A6 50 TDI C8
Mitt favorittblikk på nye A6 Avant: Markeringen av senterlinja og hjulhusene

Tittelen «nabolagets fineste stasjonsvogn» har jeg for øvrig tapt for lengst. Det står nemlig en svart Volvo V90 (selvsagt plug-in) rett rundt svingen, og også den har et freshere og mer moderne drag over seg enn min konservative bimmer. Men etter min mening overgår Audien også denne.

Problemet er bare at skjønnheten også har en pris. Om jeg skulle ha valgt bil på nytt nå, var det faktisk de kjedelige, praktiske hensynene som ville blitt en «dealbreaker».

Vi vil jo ha muligheten til å sette svigermor mellom barnesetene når vi skal på ferie. For det første er selve innsteget i baksetet trangere i A6-en. Det blir ikke akkurat bedre av Audis førerhjelp: Istedenfor å kjøre rattet opp, slik min BMW gjør, kjører Audi førersetet bakover for å gi føreren mer plass.

Audi A6 50 TDI C8
«Dealbreaker»? Plassen mellom to barnestoler i baksetet er mindre enn i min 530d.

Om da svigermor samtidig prøver å klyve over et bareste med barn (ungene insisterer selvsagt på «først inn»), da blir det mer som en akrobatisk øvelse. Og når hun omsider kommer på plass, er konklusjonen klar: – Her va da mykje trångare enn i dan blaoe!

Bagasjerommene er på papiret helt likeverdige, fem fattige liter skiller. Audi har litt mer lengde i lasterommet, BMW litt mer bredde. Men til treukers feriestunt med to små og svigermor vil kombinasjonen av Avant-vinkelen på D-stolpen, og ikke minst den faste ruta i bakluka, gjøre finpakkingen betydelig mer krevende i en A6.

Med lukeåpningen til BMW kan jeg nemlig utnytte plassen helt bakover med lukket luke, og i det volumet som er bakerst og øverst opp mot bakruta, går det uante mengder i en tilsynelatende fullpakket bil. Hvorfor ikke Audi og andre kopierer dette supertrikset, fatter jeg ikke.

BMW 520d xDrive G31 touring
Genial BMW-spesial: Separat åpning av bakruta.

Tankene om klær som et bilde på forskjellen på biler kom til meg da jeg var på vei tilbake fra Berge & Co. Å sette seg tilbake i min 530d kjentes som å kle på seg den gamle favorittjakka.

I overgangen mellom to dunderdieseler som dette, snakker vi vel mer om forskjellige fabrikat av oilskinn. Begge er meget gode, men noen kler den ene bedre enn den andre. For min del gir dette faktisk mer mening enn å påstå at den ene bilen er best, slik man jo gjør i tester.

En liten digresjon for å utbrodere jakkemetaforen: Jeg likte helt andre jakker i begynnelsen av 20-årene. Men om jeg hadde insistert på å bruke «den kule skinnjakka» fortsatt, ville jeg selvsagt både se ut og føle meg som en dust.

Audi A6 50 TDI C8
Olje er på vei ut, elektrisiteten kommer og tar oss. Men også Audi A6 50 TDI vil være en verdig feiring av forbrenningsæraen.

For en familiefar i førtiårene, bosatt i en bygd, er det altså oilskin som gjelder en stund til. Men det blir selvsagt fullstendig meningsløst å bruke masse penger på en ny oilskinnjakke nå, bare fordi den ser litt bedre ut – i alle fall når den gamle føles bedre på.

Nå lanseres det jo helt nye jakkematerialer, og da blir saken en annen. Med de klimautfordringene vi står midt oppi, er både skinn og oilskin på vei ut. Fremover er det teknisk skallbekledning som gjelder.

Da må jeg ta meg litt ekstra tid i prøverommene, i alle aktuelle butikker. Audi E-tron er først på lista.

Takk til Berge & Co for lån av bil.

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

ER VI KLARE FOR SPRANGET? GRAND FINALE?

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no