Følelsen av nettopp velbehag kommer sigende så snart jeg er ute på E18, retning vestover. Jeg ligger ikke og jager for å komme forbi, trafikken er for tett til at jeg engang tenker på å la de fire turboene «blåse på» for å kjenne på hva som bor i bilen.

Den gode følelsen er sammensatt av helt andre faktorer en ren fartsfortryllelse. Den herlige lyden har vært med meg helt siden starten i betonggarasjen: Når M Performance har gitt dieselsekseren siste touch, er det både hørbart og merkbart.

Til vanlig kjøring, slik som nå, er det gleden over små gasspådrag jeg setter pris på: Den lett arrogante følelsen av overlegenhet her jeg sitter, høyt oppe, og kjenner på at norsk motorveisfart er omtrent dorgetempo for en M50d.

Understellet er også helt etter min smak: En aning mer kontant enn min 530d, men det skulle egentlig bare mangle i en høybygget bil med M-ambisjoner, men ubehagelig? Ikke i nærheten, verken i lav fart, og spesielt ikke til motorveiscruising, slik som nå.

Dessuten setter jeg pris på lydbildet i bilen. Denne har tykkere frontrute og sideruter foran (Acoustic Glazing), og kombinert med piggfrie vinterdekk, gir det en fløyelsaktig lydkulisse, der fløyelskårdene jeg kjenner med fingertuppene nettopp er rekkesekserens malende sang.

En del av velbehaget jeg kjenner på er også vissheten om at jeg fortsatt er en stasjonsvognmann. Jeg har nemlig lenge prøvd å venne meg til X-verdenen, nærmest i et forsøk på å lære meg å like SUV, helt siden jeg kjørte forrige X5 i 40e-versjon.

Nå, med annonseringen av nye 45e, som jo får en reell elektrisk rekkevidde, begynner igjen plug-in-grillene å fyres opp i hodet mitt. De har tatt form som en slags bekymring: Kanskje jeg burde selge dieselstasjonsvogna når den kommer?

Men følelsen av å klyve opp i nye X5, og det formatet den også umiddelbart avslører fra førerplassen (jeg kom rett fra min egen bil), sier meg altså klart og tydelig: Vent heller på en eventuell G31 plug-in, du …

Det er derimot et par ting som skal vise seg å modifisere denne umiddelbare «X-aversjonen»: Jeg skal kjøre småveier fra Sande og sørover, og jeg har med et målebånd i veska.

Jeg avstår nemlig den lille fristelsen det tross alt er å la M50d-en strekke ut langs E18 når trafikken blir betydelig lettere etter Drammen. Jeg tar sikte på den lille 319-avstikkeren, den jeg brukte til intensiv finføling på nye M5.

Nå trenger jeg derimot ikke å bruke en hel formiddag på å finne ut av alle innstillingene bilen byr på. Selv om også denne kan konfigureres individuelt i sportsmodus, er jeg nå så vant med BMWs oppsett at jeg treffer blink på andre forsøk.

Først vanlig sportsmodus, med både motor og girkasse i Sport +: Da henger kassa unødig på høyt turtall, og det føles masete. Andre forsøk: Girkassa «bare» i Sport – og da skjønner bilen akkurat hvordan jeg vil kjøre på slike veier.

«Slike veier» betyr det som i gamledager ville blitt kalt 2. og 3. girssvinger, men med full gulstripebredde.

Jeg mater på oppover den lille åsen, og konstaterer at Nokian Hakkapeliitta-dekkene nok er blitt bedre i R3-versjon, men at piggfrie dekk er og blir en begrensning for en så tung bil på barmark. Mange velger faktisk piggdekk til X5 på grunn av dette (piggdekk har hardere gummiblanding).

Den lett svømmende følelsen gjennom de trangeste svingene blir litt som glattkjøring light. Men glattkjøring er jo interessant, det er jo i grenseland jeg virkelig kjenner på balansen i en bil, og her imponerer nye X5.

Det begynner med en symbolsk liten gest: Med det samme jeg aktiverer sportsmodus, strammes sidestøttene litt inn. Bilen sier fra – den er klar!

Den aktive styringen bidrar til at det føles som om bilen nærmest kryper litt sammen. Sammenlignet med forgjengeren, uten slik styretriksing, er mitt valg klokkeklart. I tillegg virker det som selve styrefølelsen har fått et løft, på akkurat samme måte som overgangen fra F10 til G30.

Slik svingkjøringen gir assosiasjoner til carvingski – selv om føret med piggfrie dekk altså er mer som påskeslush.

De aktive stabstagene (en del av Adaptive M Suspension Professional) gjør at bilen knapt krenger, nok en «må ha» på min virtuelle X5-bestillingsliste. All understellsteknikken bidrar også til å trylle bort mye av vekten, som tross alt er stolte 2,3 tonn. Massen merkes mest i nedoverbakke, ved innbremsing mot svingene, men selve bremsefølelsen er utsøkt.

Oppover blir jeg liggende å mate på såpass at jeg kjenner på den bakhjulsdrevne balansen også her. Selvsagt der den ikke like fortryllende som M5, men følelsen av nært slektskap er sterke enn jeg hadde trodd.

Det viktigste for meg er uansett at smaken av M-bil sitter i, også etter den friske turen over åsen. Når jeg nå ligger og kjører de siste milene i helt vanlig landeveistrafikk, er det med en fornøyelig følelse av å ratte noe spesielt. Jeg har virkelig sansen for M-Performance-touchen.

Aversjonen mot høy og tung bil glemte jeg visst en stakket stund – der og da husket jeg knapt hvor begeistret jeg var for G31 i M550d-versjon …

Jeg prøver derimot å huske tilbake til da jeg kjørte M50d av generasjon F15, for det er ikke så mange månedene siden. Også da var jeg imponert, selv uten aktiv styring eller stabstag (Adaptive Drive).

Det generasjonsskiftet BMW er inne i nå (F10/G30; F15/G05), føles som en evolusjon i eleganse. Et sitat fra Autocars utsendte til den første prøvekjøringen av G30 slår meg som treffende også når jeg kjører G05 (min frie oversettelse):

Den delikate følelsen i all betjening er med på å legge alt snikksnakket om manglende dynamikk dødt.

Det er nettopp slik jeg opplever det, også i en høyst dynamisk bamse som nye M50d. Det er den elegante, delikate følelsen av dynamikk som jeg setter mest pris på – ikke de mest brutale «full gass og slippgrense gjennom svingene»-egenskapene.

Evolusjonen i eleganse er kanskje mest merkbar i interiøret. iDrive i versjon 7 betyr nye menyer, større touchskjerm og heldigitale instrumenter, men selve vri- og trykkebryteren er heldigvis beholdt.

Overgangen fra min versjon 6 til denne blir en påminnelse om hvor mye vane betyr. Jeg liker ikke de nye menyene den første dagen. De store, vante menyflisene er borte, og erstattet av en liten venstremeny. Den todelte kjørecomputeren er også borte – en av mine svorne favoritter.

Jeg må derimot raskt medgi at den store skjermen med høyere oppløsning er et åpenbart fremskritt. At innholdet også kan velges veldig fritt, betyr at jeg nok ville blitt fornøyd i daglig bruk her også.

Det irriterer meg nesten litt, for slike reaksjoner viser vel bare at jeg er et konservativt vanedyr.

Når jeg tenker etter, opplevde jeg det på akkurat samme måte da jeg gikk fra F31 til G31. Også da var det nye iDrive-menyer, og jeg savnet den vante layouten litt i starten. Det gikk vel et par måneder før jeg i det hele skjønte poenget med touchskjerm …

Allerede på dag to begynner ting å stemme med iDrive 7. Til og med de nye instrumentene faller i smak. Mange er kritiske til at BMW dropper rundklokkedesignen, men for min del, som har digitale rundklokker i min bil, gir jeg gladelig slipp på det for å få større informasjonsfleksibilitet i displayet.

Det som isolert sett kan virke som litt merkelige former på speedometerskala og turteller, har jo bare samme formspråk som vi finner for eksempel i nyrer og ventilasjonsdyser. Gjennomført, altså – og det slår meg at de ansvarlige designerne her har atskillige år på skolebenken, også internt hos BMW. Det vises i de små detaljene, selv om helheten fortsatt er rimelig BMW-konservativ.

Og så godt som head-up displayet er nå (jeg kan for eksempel bestille turtallskala der i sportsmodus), er det nesten så BMW kunne ha droppet både speedometer og turteller på de opprinnelige plassene. De kunne ha hatt det som et visningsvalg, slik som Jaguar har.

Jeg funderer litt på hvilken informasjon som vises hvor i løpet av disse dagene. Hva er for eksempel poenget med kartvisningen sentralt på førerdisplayet, med så stor visning i head-up displayet?

Jo, det finnes noe mer der. Tunellvarsling, for eksempel. Hva i alle dager, tenker jeg først – hva er poenget med det, da? Så begynner vestlendingen i meg å våkne:

Om jeg hadde hatt X5 som dagligbil, ville jeg ha brukt mye av tiden i bilen til å ta telefoner. Det fungerer jo utmerket også i min 530d. Men når jeg sitter i en viktig samtale, er det jo greit å få varsling om hvor langt det er til neste tunell, for å kunne planlegge et stopp.

Det er kanskje bedre på Østlandet, men før alle tunellene på mine trakter får mobildekning, regner jeg med at hele bilparken for lengst er elektrifisert …

Så ja, jeg liker den nye iDrive-versjonen. Jeg har jo allerede slått fast at jeg liker betjeningen i min bil bedre enn i for eksempel Jaguar og Audi, og med denne oppgraderingen er det nær knockout i min vurdering.

Men bedre betjening vil neppe være grunnen til at jeg bytter bil, og slett ikke grunnen til at jeg blir lokket opp i høyden. iDrive 7 vil jo rulles ut i alle modeller etter hvert. Målebåndet, derimot, det kan ha betydning.

Nye X5 er nemlig blitt 6,6 cm bredere enn forgjengeren (riktignok bare 3,5 cm bredere mellom speiltuppene), og i forhold til min G31 snakker vi 7,2 cm, for å være nøyaktig. Det er selvsagt et tveegget mål:

Min kone vil neppe sette pris på dette formatet når hun møter busser og trailere og det som verre er på våre lokalveier uten gul stripe. Men hun vil elske den ekstra plassen mellom barnesetene neste gang vi skal til Italia!

Her snakker vi en gyllen halvmeter mellom Isofix-festene! Det er 10 cm mer enn nye Audi A6, 9 cm mer enn e-tron, og fire cm opp frå vår 530d.

En slik detalj kan i praksis være det som demper den nevnte X-aversjonen. Den andre er de indre småveiene i Vestfold.

Den gode følelsen ved aktiv landeveiskjøring i helt moderat tempo gjør nemlig at jeg jeg velger indreveier tilbake også, hele veien fra Sandefjord til Sande.

Der avslørte jeg meg – jeg liker visst nye X5 veldig godt …