Det snør på Golsfjellet. Intervjuavtalen i Øvre Årdal er bare to og en halv time unna. Kanskje burde jeg ha beregnet bedre tid? Kanskje må jeg kjøre om Lærdal for å unngå trøbbel på RV 53 over Tyin?

Jeg sjekker både Yr og 175.no. Nei, det ser bra ut – det bør gå fint. Ingen fare for at fjellet stenger, men blir det for mye snø bør det også gå fint å ta turen om Lærdal – det er bare 13 km lenger, men bedre vei.

Bakgrunnen for både dobbeltsjekken, og troen på at dette skal gå helt fint, er turen til Golsfjellet. Da gjorde jeg nemlig en stor tabbe: Jeg stolte på Google, og valgte den korteste ruten Maps anbefalte –uten å bry meg om at navigasjonssystemet i bilen nektet.

Det hele endte med sightseeing i et hyttefelt (etter å ha betalt bomavgiften som jeg lettsindig antok at var grunnen til at bilnavigasjonen ikke ville ta denne ruten), før jeg måtte snu der hytteveien gikk over til å bli skiløype.

Tabben betydde en omvei på fire mil for å finne en farbar vei over fra Valdres til Hallingdal, og at jeg måtte ringe og annonsere sein ankomst. Men også at jeg fikk en påtvunget mulighet til å kjenne på 2,1 tonn SUV i Sportsmodus på snøføre.

Og den følelsen likte jeg, nesten overraskende godt. Å kjøre sikkert på snø forutsetter jo god følelse med underlaget. Da er hverken formatet eller luftfjæringen det beste utgangpunktet, fryktet jeg.

Og inn og ut av parkeringsplasser, rundkjøringer og i utålmodig forsering av 90-gradere i 50-sona, er ikke nye X5 med luftfjæring spesielt kontant. Da er det lett å ønske seg tilbake til følelsen i M Performance-utgaven M50d jeg kjørte før jul.

Men i frisk landeveisfart virker både fjæring og demping strammere. Dempingen strammes opp, det vet jeg, men om også fjærstivheten endres i den adaptive luftfjæringen i nye X5, er jeg i skrivende stund usikker på.

Når det skal kjøres friskt og effektivt, som etter skiløypesightseeingen, da er det Sportsmodus som gjelder.

Det gir en litt tyngre styring, noe som egentlig ikke er noe poeng i seg selv. Det viktige er at jeg kjenner om det er is eller snø eller kanskje en flekk bar asfalt under forhjulene. Og det gjør jeg.

På samme måte må understellet formidle tilsvarende informasjon til ryggmargen: Er det så glatt at hekken begynner å leve ut av svingene? Det skal jeg kjenne som en gryende følelse før bilen begynner å danse og den gule lampa blinker.

Og heldigvis kjenner jeg det også. De fire friske milene slår tydelig fast: Nye X5 er fascinerende kjørbare og følsom, uten at det på noe som helst vis blir ukomfortabelt på ruglete vinterveier. Det er nesten så jeg ville vurdert å få kodet om min X5 til å stå i Sportsmodus som standard …

Nettopp luft eller ikke luft er ett av de store spørsmålene i hodet mitt på denne turen. Ja, jeg liker nok kjørefølelsen i M Performance-understellet med stålfjærer bedre, men hvor viktig er egentlig det opp mot høydejusteringen og superkomforten jeg får med luft?

Det er jo familiebilspekulering jeg driver med her, jeg ser ikke på en X5 som en erstatter av leketøy i Lotus Elise-format, akkurat, uansett hvor mye M Sport måtte ha fått lov til å tukle med den.

Men ironisk nok er det i stasjonsvogna jeg ville ha mest bruk for høydejusteringen luftfjæringen gir. Det ville jo vært svaret både på mine senkefantasier, men også en kjærkommen redning den siste kneika opp mot hytta.

I en X5, derimot, er heving og senking langt fra så sentralt – her kunne jeg fint ha klart meg med en fast høyde. På den andre siden: Det er i en stasjonsvogn jeg virkelig skulle ønske å ha M Peformance-følelsen i understellet …

Foreløpig konklusjon etter ca. 700 vinterkilometer i nye X5: Om jeg skulle ta steget opp i SUV-høyden, ville jeg kanskje ha nøyet meg med en xLine – med luftfjæring – og gått 100% over i familie- og hyttemodus.

Men om for eksempel en sprek plug-in drivlinje kommer i G31 til LCI, da håper jeg den kan leveres med adaptivt M understell …

Men det er også andre spørsmål enn bare luftunderstell å kjenne på i denne sammenhengen. iDrive 7, for eksempel, som i alle fall med digitalinstrumenter høster en del pepper fra de klassiske BMW-entusiastene.

Nå, etter et møte nr. 2, over fire dager, er jeg overbevist: Dette er den beste bilbetjeningen jeg har vært borti. Punktum. Kombinasjonen av de tre visningsflatene (head-up, instrumenter og den store infoskjermen) fungerer helt strålende i praksis.

Og ikke minst: Kombinasjonen av brytere på rattet, gesture control, touch skjerm, velvalgte og velplasserte fysiske knapper til sentrale funksjoner, og vri og trykkebryteren som hovednavigasjonsverktøy i fart, utgjør en helhet der jeg ikke ville ha vært noen av delene foruten.

Idet jeg nærmer meg Borgundkrysset og dermed veivalget Lærdal eller RV53 over Sletterust, sjekker jeg været en siste gang. Nå rent visuelt: Hvor mørkt og tungt ser det ut mot vest?

Ok, dette er innafor. Turen over Hemsedalsfjellet har også gått så greit at jeg har litt tidsmargin nå. Da tåler jeg litt snøfokk over Sletterust. Heller det, enn den kjedelige omveien langs stamveien til Kjell Opseth.

Men litt snødrev er det, og det ligger en del løssnø innover i veien fra brøytekantene. Likevel – X5-en går som på skinner, og sant og si liker jeg høyden og oversikten her oppe. Det har sine sider å sitte høyt og kjøre SUV, jeg må innrømme det.

Jeg blir knapt sinket av snødrevet, og rekker fram til avtalen i Øvre Årdal med så god margin at jeg kan kjøre innom bensinstasjonen og kjøpe en kaffe først, som ren bonus.

For jeg er ikke spesielt surrete og sliten i hodet etter å ha hatt full dag med BMW Winter Experience på Golsfjellet, og så en kjøretur på 141 km over tre fjell.

Nei, som effektiv, komfortabel businesskyss må jeg innrømme at nye X5 faktisk overgår min G31 på enkelte områder. Ikke minst, så gir den en litt udefinerbar følelse av noe ekstra – kall det gjerne en «kongen på haugen»-følelse.

Så ja, høydetrening virker, jeg merker det. Spørsmålet er bare hvordan dette slår ut på valgene i lavlandet, når nye, elektrifiserte drivlinjer lanseres i både X5 og 5-serien.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!