Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.
«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2
Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?
Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen
Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!
Året er 1991. Jeg vet knapt hva en mobiltelefon er, og har aldri hørt om Internett. Kanskje nettopp derfor ligger jeg ofte på rommet til min fire år eldre bror, på magen på gulvet, og leser svenske bilblader.
Teknikens Värld kjørte en stor internsammenligning av BMW treserie av generasjon E30 omtrent på denne tiden. Dette husker jeg godt, for slikt gjorde inntrykk på en bilinteressert konfirmant.
Svenskene ga de ulike versjonene karakterer fra kortstokken: Jokeren i leken var selvsagt M3, den var og er i en kategori for seg selv. Men i tillegg fantes det to ess i stokken: 325i og 318iS.
316i var en «trevlig dam», jeg mener det var spardame-kortet som ble brukt som illustrasjon på denne. En 320i med M-Tech understell var også med, men den ble ikke engang gitt et rosekort: kløver åtte, fikk den vel.
De fleste bildrømmene mine den gang hadde et klart mål: 18-årsdagen. Jeg spekulerte mye i hva som, noenlunde realistisk, kunne bli min første bil. M3 var ikke tema. Også en 325i var urealistisk –den var jo den gang en dyr jappebil som tiden var i ferd med å renne fra. 318iS, derimot, det kunne jo kanskje, kanskje bli mulig en dag.
Ja, denne «mini-M3’en» var min store drømmebil, helt fra jeg leste denne testen, til jeg omsider kom i posisjon til å kjøpe noe i denne retningen. Det var i Tyskland, i studietiden. Da måtte en allerede aldrende E30 vike for en E36 325i coupé.
Det jeg derimot ikke husker, er at jeg i tillegg til slike våte bensinhuedrømmer, også hadde en høyst rasjonell side. Dieseloptimisme, allerede i 1991? Ja, jeg hadde visst det. Tro på elbil? Ja, det også! Dette hadde jeg fortrengt …
Dessuten er dette en påminnelse om at klimaproblematikken ikke er av ny dato. Dette var velkjent på 80-tallet, og tydeligvis også del av en bilinteressert guttunges bevissthet i 1991.
Disse påminnelsene kom da barndomshjemmet skulle tømmes, og gamle skolestiler dukket opp. Jeg synes det er litt rart å lese dette nå, men siden bloggen jo er et personlig prosjekt, så velger jeg å dele det jeg tenkte som fjortenåring.
Jeg skrev mye feil den gang (også …), så rettelsene læreren kom med er tatt til følge i transkripsjonen, for lesbarhetens skyld. Setningsbygning og språk er derimot uberørt – noen annet ville være feigt.
Forurensningen truer kloden vår. Drivhuseffekten varmer stadig opp atmosfæren, og havet begynner å stige. Hva kan vi gjøre for å stanse denne utviklingen?
Mange klager på bilen. Folk må slutte å kjøre bil, sier de, men er det noen som tror at kloden blir bilfri igjen? Det er heller lite sannsynlig, men vi kan gjøre mye for å redusere utslippene. Allerede i dag finnes mange tekniske løsninger på markedet.
Det første skrittet på veien er videreutvikling av dieselmotoren. Denne har lenge vært upopulær i personbiler, på grunn av dårlig yteevne og høyt støynivå. Disse problemene er langt på vei løst. En moderne dieselmotor med turbo intercooler, direkte innsprøytning og det nyeste av forbrenningskammerkonstruksjon, er nesten like rask som en bensinmotor.
Dieselknakingen på tomgang kjenner alle til. Den er vanskelig å få bort, for på en dieselmotor er det den høye kompresjonen av drivstoffet som får det til å eksplodere, og ikke en gnist som i bensinmotoren. I normal kjørehastighet er utviklingen av hydrauliske motoroppheng og god lydisolering kommet så langt at vibrasjonene og støyen er helt borte. [Lærerens retting: «så godt som»]
Det er også flere og flere som kjøper dieselbiler. Den store fordelen med dieselmotoren er at den forbrenner drivstoffet mer effektivt, og dermed sparer miljøet for farlige avgasser. Etter at katalysatoren kom også på dieselbiler, er utslippene ytterligere redusert, og bilene blir reklamert som «miljødiesel».
Drivstofforbruket er også mye lavere på dieselbiler enn på bensinbiler. Jeg kan for eksempel nevne at den nye dieselmotoren til Audi, som under testkjøring satt i en Audi 100 med vekt på nesten 1500 kg, ble kjørt på 0,3 l/mil. Til sammenligning har en bensinmotor i en bil av denne størrelsen vanskelig for å komme under 0,8 l/mil. Det er en halv liter mindre på mila!
Et annet drivstoff som er miljøvennlig, er hydrogen. I utviklingsarbeidet står det ennå mye igjen, og hydrogen for alle er langt inne i fremtiden. Forskerne tror at hydrogen vil bli lagt til side til fordel for mindre problematiske alternativ, men det hadde allikevel vært en ønskedrøm. Utslippene fra en hydrogenmotor er bare H2O – vassdamp. Problemene som gjenstår er eksplosjonsfaren og distribusjon.
For å holde gassen hydrogen flytende, kreves en kraftig trykkbeholder, og det blir store problem med å holde på trykket under fylling. Dessuten hadde det vært rimelig farlig å kjøre rundt med en hydrogenbombe i bagasjerommet, det hadde blitt en vanvittig kraftig eksplosjon ved en påkjørsel bakfra.
Dessuten er fremstillingen av hydrogen svært energikrevende. I Norge er vi jo så heldige at vi har vannkraft, men viss vi skulle fremstille hydrogen ved hjelp av energi fra kullkraftverk, ville vi jo bare flytte problemene.
Metanol har også vært diskutert som alternativt drivstoff. Her er den tekniske løsningen ferdig utviklet. Problemet kan være startvansker. Metanol må blandes med bensin for å starte i temperaturer under 20 grader Celsius. Også fremstillingen av metanol er miljøfiendtlig. Metanolen blir utkonkurrert av dieselmotoren. [Lærerens rettelse: «, tror jeg.»]
Så var det de elektriske bilene da, alle miljøverneres drøm. Eller er det egentlig slik? Selve driften med elektrisk kraft er både støysvak og fri for forurensning. Men igjen kommer den an på hvor man henter kraften fra. Her i Norge ville elbiler passet utmerket, men hva med de som får kraften sin fra kullkraftverk?
Det er mye som gjenstår før vi har et forurensingsfritt transportsystem. Det hadde hjulpet mye viss vi hadde kunnet utvikle en renere elkraft i de landene som ikke har muligheter til å bygge ut vannkraft. Sol- og vindkraftverk er ennå langt fremme. I mange land er det eneste alternativet til kull kjernekraft, med de farene det innebærer.
Her i Norge kunne vi etter min mening fått et drømmesystem med den rene elkraften som fosser ned langs fjellsidene våre. All den daglige kjøringen skulle ha skjedd med elkraft. Det er ingen problem å fremstille en elbil som tilfredsstiller det daglige transportbehovet. En slik bil blir allerede produsert – i Danmark. Den kan holde en maksimum hastighet på 50km/h, og er utstyrt som en vanlig småbil, med varmeapparat, kasettspiller , osv.
På alle parkeringsplasser skulle det vært strømuttak, slik at du til enhver tid fikk oppladning mens du var på arbeid, i butikken, osv. Elbilen er en minibil, 250 kg tung, og har bare plass til fører og bagasje. Det er med dagens teknologi ikke noe problem å lage større elbiler, med plass til en hel familie, minibilen fra Danmark er bare en smaksprøve.
Til litt lengre turer og ferier, skulle du hjemme i garasjen ha hatt en «vanlig» bil, vel å merke med miljødieselmotor. Slik skulle den vanlige norske familie fått dekket sitt transportbehov. En miljødiesel ville ikke ha forstyrret miljøet nevneverdig. I 80 km/h på landeveien er forurensningen minimal. Det er i bykjøring og køkjøring bilene forurenser.
Så etter min mening har vi allerede i dag en brukbar løsning på bilbrukproblemet. Det skulle ikke ta så altfor lang tid å gjennomføre det heller. Det er bare å sette i gang!
Akk, ja – det er mye som kunne være fristende å finpusse på her, for å fremstå litt mindre naiv, og litt mindre bombastisk. Men nei, slik skrev jeg altså som fjortenåring.
Teksten sier kanskje noe om at teknologiske endringer tar tid. «Det skulle ikke ta så altfor lang til å gjennomføre» slo vel ikke helt til. Tanker må tenkes, teknologi må utvikles – og folk må få faktisk bli tilbudt produkter de får lyst til å kjøpe.
Det morsomste, synes jeg selv, er at anbefalingen jeg kom fram til den gang fortsatt har en viss gyldighet. I dag, som noen-og-førtiåring, har jeg tilsvarende miks av bygdekjøring og langturer som det jeg la til grunn for resonnementet den gang. Og konklusjonen etter å ha kjørt BMW i3S, var nettopp at den ville være et perfekt tillegg til min 530d.
Men førtiåringen er ikke fullt så kjapp til å snu seg rundt som det 14-årigen sikkert skulle ønske. Jeg er ikke blitt elbilist enda …
annonse ▼
annonser på bergeblogg.no