Jeg bare måtte ta en ekstratur, etter at guttungen hadde lagt seg. Ut av byen, ut på småveier. Fristelsen ble så stor at jeg ikke kunne la være. Følelsen i bilen, lyden i motoren og griller i hodet av typen «kanskje får jeg plass til familien her» var grunner nok.

Utgangspunktet var det jeg vil kalle et «oppdateringslån». Jeg hadde flere ærend i Oslo, og både kone og minstemann var altså med, men jeg liker jo å bruke tiden effektivt. Nye X4 hadde jeg ikke kjørt før (ikke X6 eller gamle X4 heller, for den del), så ok, det kunne jo være en nyttig oppdatering.

Og for å være ærlig, så har jeg ikke sett all verdens poeng i disse «X-minus»-modellene. At BMW har som mål å fylle enhver liten markedsnisje med pinsett, det har jeg fått med meg, men jeg tenker selvsagt på mål og mening for min egen del – en stasjonsvognskjørende familiefar.

De coupéaktige og litt lavere X-modellene er både dyrere og mindre praktiske enn vanlige X-er. Og når en X3 allerede er dyrere enn min 5-serie, hva i alle dager er poenget?

Kanskje noe så enkelt som at det er fullt mulig å like en coupé bedre enn en sedan, tar jeg meg i, og tenker tilbake på egen coupéfascinasjon.

Men jeg var altså i det litt hastige og lettvinte hjørnet i utgangspunktet. Jeg plukket opp bilen uten å legge merke til hvilke dekk som stod på (det studerer jeg som regel alltid). Piggvillfarelsen jeg beskrev sist er en ting, men jeg tok også feil av merket da jeg bare lente meg på hukommelsen i innlegget sist søndag.

Derfor en liten rettelse: X4 M40d-en hadde piggfrie dekk fra Pirelli, ikke Michelin …

Den litt uventede godfølelsen kom allerede gjennom byen. Kontant understell, men ikke ukomfortabelt. Fin følelse i styringen, tross vinterdekk. Og en herlig tilstedeværelse av en rekkesekser som er merkbart grovere i tonene enn min utgave i 530d-en.

Men selve trimmingsgraden her var litt av grunnen til min mangel på entusiasme i utgangspunktet. M40d-motoren i X4 er tilsynelatende kliss lik 40d-versjonen jeg har kjørt i G31, og den synes jeg faktisk ikke var verdt påslaget, i alle fall ikke i en familiestasjonsvogn.

Når jeg finleser tekniske data, finner jeg derimot andre nyanseforskjeller enn M Performance på plastdekselet: Den har 6 hk mer, og selv om dreiemomentet er det samme (680 Nm), holder det stand litt høyere oppover i turtallsregisteret.

Litt mer sprut og turtallsvilje, altså, og kombinert med en barskere lydkulisse enn 540d ga dette absolutt både mening og mersmak i en X4.

Likevel vi jeg gi guttungen (6år) mye av skylda for de nevnte grillene i hodet. Hans første kommentar etter å ha klatret opp i barnesetet, var: – Pappa, kan vi ha sånn bil?

Det ble ikke bedre av at min kone fulgte opp, umiddelbart: – Du e klar yve at detta e ein bil itte min smak … Men me får vel ikkje plass her …

Jo, kanskje, begynte jeg å tenke. For bagasjerommet er jo ikke så lite. Litt mer upraktisk å laste, så finstablingen oppover er bare å glemme (slik jeg gjerne gjør gjennom bakruta på stasjonsvogna), men det burde vel kunne gå?

Men takboks … Det ser vel ikke spesielt bra ut på en slik bil. Men kanskje jeg bare skal gi bengen i det? Ikke tenke lekker og lakkert, men bare en stor og svart plastboks?

Slike tanker surret altså i hodet mitt allerede den dagen jeg hentet bilen. Det ble ikke bedre av kjøreturen etter leggetid.

X4 er jo bare en spesialversjon av X3, som i seg selv er kontant og fin å kjøre. Men i X3 tok jeg meg litt i å savne femseriekomforten jeg har vennet meg til. Nye X3 er ikke i samme klasse som min G31 der.

Her, derimot, når innpakningen og ikke minst utstrålingen er en annen, aksepterer jeg tapet av storbilsflyt umiddelbart, tross at komfortminuset her også kommer med et M Performance-tillegg. I Comfort, eller kanskje helst Adaptiv (litt som Comfort+) trives jeg godt også frem og tilbake i ruglete bygater med en X4 M40d.

Og når jeg finner en kveldstom, øde og svingete landeveisstubb, og vipper over i Sport, da er jeg solgt. Det er ikke det at den er raskere enn en 540d (for det er den knappest). Heller ikke den tross alt merkbare forskjellen til min 530d er hovedpoenget her.

Den er nemlig veldig mye mer sportslig. M Performance slår til igjen, så det holder, tenker jeg med meg selv der jeg finner de riktige innstillingene; alt i sport eller sport+, bortsett fra girkassa – den henger igjen nok på høye turtall allerede i Comfort.

Nå jeg skal kjøre virkelig aktivt, overtar jeg uansett kommandoen selv. Og det gjør jeg nå, og lar Pirelli-dekkene lete litt etter feste gjennom noen åpne svingpassasjer (fine piggfrie på barmark, for øvrig!). Den kontante følelsen i bilen formidler også full kontroll – det er fortryllende!

Følelsen jeg sitter igjen med? Dette er kanskje den sterkeste smaken av ekte M-bil jeg har hatt i en bil som faktisk kan passe som familiebil for vår del.

Akkurat dette eksemplaret hadde derimot en feil: Setene. Alt for flate og lite sidestøtte til å kle bilen ellers – jeg tok meg i å tenke på at jeg har vesentlig bedre sidestøtte i mine G31-sportsseter. Det er ikke engang mulig å stramme inn sidestøttene? Merkelig …

Da begynte jeg å sjekke litt, og joda – det er en BMW-typisk utstyrsbestillingsfelle å gå i her: Denne bilen hadde nemlig seteventilasjon. Og velger du det, så faller innstrammingen av sidestøtten bort …

Grillene i hodet kjølnet også litt av å studere prislister. Det er jo nesten 50k fra min 530d og til en X3 med samme motorisering, og for en X4 er det nesten 27k til …

Nei, jeg er ikke så gal at jeg seriøst vurderer å selge min 530d for å kjøpe en X4 nå. Men hadde jeg hatt denne opplevelsen ved bestilling (hypotetisk, for nye X4 var ikke lansert da), og noe høyere budsjett (så høyt at jeg kunne snuse på M Performance-utgavene), da ville jeg ha tenkt meg godt om.

En X4 M40d er nemlig over 75 000 billigere enn en G31 M550d. Og selv om den mangler et par turboladere og en del skyv i forhold til den, er utstrålingen og følelsen i nye X4 signert M Performance så tiltalende at jeg faktisk ville ha vurdert det seriøst.