Jeg husker fortsatt følelsen av å la fingrene løpe over eget tastatur for første gang. På studenthybelen i Lillegårdsbakken, like ved Gløshaugen, hadde jeg investert i et kraftverk av en PC, med mål om å kunne jobbe med beregninger av 3D-konstruksjoner også hjemme. Som en romdeler sto den der på nytt skrivebord midt i ettromshybelen, med 17 tommers billedrørsskjerm, nåleprinter og modem på analog telefonlinje. Men jeg visste ikke da at skrivegleden skulle overgå begeistringen for maskindeler.

Det første av noenlunde lengde jeg skrev på den nye maskina, var et leserbrev til redaktøren i Bike, Stein Rømmerud. Dette var like etter at jeg hadde tatt MC-lappen, og interessen for tohjulinger var på topp. I norske Bike fant denne entusiasmen gjenklang, noe jeg ikke akkurat fant i noen norske bilblader den gang.

Jeg husker ikke helt hva jeg skrev til Stein, jeg tror det mest var panegyrisk skryt av bladet hans. Likevel tok redaktør Rømmerud seg tid til å svare, langt og godt. Det gav inspirasjon. Så kjære Stein, om du skulle slumpe til å lese dette: Du skal ha din del av skylda for at jeg ble sivilingeniør bare på papiret. Og jeg er deg en stor takk skyldig!

For denne direktekontakten med et slikt forbilde gjorde min store drøm den gang litt mindre fjern. Det var kanskje ikke umulig å komme dit, å få innpass i en motorredaksjon. Det var kanskje ikke en helt annen verden. Dette fikk meg til å gjøre alvor av noe jeg hadde lekt med tanken om lenge: Jeg begynte å skrive.

Noe av det første jeg skrev, var en bruktbilomtale på min egen Volvo 360. Jeg skrev en teknikksak om ulike system for firehjulsdrift, inspirert av en Subaru Legacy jeg hadde importert fra Tyskland. Og så skrev jeg en slags nybiltest av BMW 318 iS (E36), opp mot en Audi A3 1,8T.

Gjennom hele studietida kjørte jeg demovogner fra lokale forhandlere. VW Passat, Seat Toledo, Opel Calibra, Honda Prelude (med firehjulsstyring!) og Porsche 928, er noen av de eksemplene jeg kommer på nå, rundt regnet 20 år etterpå. Akkurat disse prøvekjøringene ser jeg, nå i ettertid, har vært formative for mine bilpreferanser.

Jeg husker fortsatt strategien: Jeg dresset meg opp med noe av det mest seriøse jeg hadde i klesskapet, og parkerte 360’en godt synlig. Så ruslet jeg inn i butikken og virket oppriktig interessert i å bytte bil … Og jeg ble tatt på alvor! Så bilforhandlere i det ganske land – fortsett med det. Du kan aldri vite hva som kommer ut av å gi interesserte guttunger litt oppmerksomhet …

I hele Trondheimsperioden hadde jeg en fast testrute: Først sørover langs E6. Det gav en smak av motorvei. I Klett-krysset brakk jeg av i retning Byneset, og en del mil med variert landevei. 50- og 60-sonene ble overholdt for å kjenne på de normale hverdagsegenskapene som hjulstøy og fjæringskomfort. Men spesielt avslutningen, den nesten lyrisk svingete veistubben fra Fosen-ferja og innover til Ila, ble brukt til intensiv kvalitetskjøring.

Jeg er helt sikker på at denne tidlige eksponeringen for mange, og svært ulike måter å løse oppgaven fire hjul og ett ratt på, la et viktig grunnlag for karrieren som motorjournalist.

Akkurat duellen mellom Audi og BMW sitter ekstra godt i minnet. Jeg startet med Audien. 150-hesteren hadde et heftig dreiemoment til bensinmotor å være, men liten turtallsvilje – det var nesten ingen ekstra sprut å hente opp mot rødmerkningen. Og A3’en var ekstremt trygg og stabil å kjøre fort med, retningsstabil som Dovreekspressen. Når nok var nok knelet den pent og pyntlig over ytre forhjul. Aldri, ikke engang i de mest tekniske svingkombinasjonene inn fra Flakk, var den mykstive bakakselen virkelig med på leken.

Dagen etter, samme rute, i en bostongrün 318 iS med lyst interiør og soltak. 1,8-literen med fireventilstopp var et lite fyrverkeri, og bortsett fra lyden, et helt klart bedre valg enn den tids litt tynne toliterssekser i 320i. Men en forsøksvis objektiv sammenligning med turbomotoren til VAG ville konkludert med at selvpusteren fra BMW ganske enkelt gikk dårligere, den måtte regelrett tynes på turtall for å være i nærheten av å holde følge med Audien.

Likevel var den min klare favoritt: Gassresponsen var en helt annen, her var det en direkte kobling mellom min vilje og turtallsøkningene. Og viljen og gleden ved å skeie ut med å regelrett tømme girene, var en helt annen.

Også veifølelsen var en smak av en annen verden. Nei, E36-en var ikke så retningsstabil som dartpila fra Audi. Og nei, det er slett ikke sikkert den var like rask gjennom svingene heller. (Der og da var den i alle fall ikke det, for BMW’en hadde fått på piggfrie vinterdekk, og hadde slett ikke samme feste som de bredere sommervalsene som stod på A3’en). Poenget er at dette var en bil som kommuniserte gjennom ratt og sete på en helt annen måte; med nerve, med livlighet. Og ja, her var bakakselen absolutt med på leken …

Om jeg var interessert i å bestille? 380 000 kroner, ferdig registrert, med den feteste kassettspilleren og det hele? Skal tenke på det, du …

Men min lefling med tanken om å skrive om bil har røtter enda litt lenger tilbake. Jeg mener jeg må ha vært rundt 15 år. Det var vel omtrent samtidig med at jeg vurderte om jeg skulle velge allmennfag eller mekken. Da sendte jeg en forespørsel til alle motorredaksjonene i Norge med ett overordnet spørsmål: «Hva skal til for å bli motorjournalist?»

Jeg fikk bare ett svar, men det var godt. Den nå avdøde Lars Ola Sandelien, mitt den gang største forbilde som skribent, svarte noe slik som at motorjournalister, det var en broget forsamling, med høyst ulik utdannelse og bakgrunn. Men går du med slike tanker, gutten min, er det bare en ting å gjøre: Du må skrive! I starten er det ikke så viktig hva du skriver, men du må søke enhver anledning til å trene opp den ferdigheten det er å formulere seg skriftlig.

Så da jeg nå, et stykke ut i sivilingeniørstudiet, var i gang med akkurat det, var det mest naturlig å kontakte bilredaksjonen i Vi Menn. Første forespørsel ble besvart ganske tørt med: «Send over det du eventuelt har skrevet, så skal vi se på det». Men da hadde jeg jo et lite lass liggende klart, så det gjorde jeg med det samme. Noen dager etterpå ble jeg oppringt av redaktør Terje Bjørnsen: Om jeg kunne sette meg på et fly nedover til Oslo og slå av en prat? Ja, jøss, det skal vel gå … Jeg sa ingen ting om at dette var den andre gangen i mitt unge liv jeg skulle entre en flymaskin …

Nei, jeg tok turen rett ned i midtbyen og kjøpte en Samsonite rullekoffert i akkurat riktig håndbagasjestørrelse. Den skulle komme til å bli en av mine alle beste investeringer.