Det er en liten pause i regnbygene, temperaturmåleren viser solide sju pluss, og det er fredag. Men jeg har heldigvis kommet meg av gårde før helgeutfarten oppover Hallingdalen. Nå, på vei fra Gol og opp mot Hemsedal, har jeg plutselig veien nesten for meg selv.

Av med radioen, på med Sportsmodus. Det virker som om bilen kryper litt sammen, og attakkerer svingene med forsterket iver. Likevel er det flyten her, på en av de telehivskadede veistubbene på strekket, som overrasker mest. Sportsflyt blir min betegnelse på det jeg opplever: En kontant, men likevel luksusbilaktig følelse på veien.

Kanskje er det et sikkert tegn på en stor, ny bilopplevelse: Å oppleve velkjente veier på en helt ny måte.

Og jeg begynner å fabulere litt her jeg sitter og doserer overdådig V8-kraft, mer eller mindre med dråpeteller (for det er jo så uendelig mye mer å helle på med). Er ikke M550i som en mester på mellomdistanse?

For løpere er jo fart og utholdenhet to klare motpoler. Sprint og maraton er hver for seg «enkelt», da går du fullt og helt for den ene egenskapen. Her jeg kjører oppover Hemsedalen tenker jeg nå at sport og komfort i en bil egentlig kan være litt på samme måte.

Kanskje er det nettopp mellomdistansene som er mest imponerende. Satser du på 1500m, slik som brødrene Ingebrigtsen, da må du være både rask og utholdende. Akkurat slik som M550i er mesterlig, både i sportslig og komfortabel retning.

Men la oss rykke tilbake til start, eller kanskje til og med litt før start. Utgangspunktet for dette kjørestuntet var nemlig at M550i holdt på å glippe unna for meg. Irriterende nok, for den har vært i Førde en gang tidligere i høst, men da ble det ikke tid og anledning.

– Vi må jo prøve å få den tilbake en gang senere, da, var beskjeden fra Egil Skilbrei hos Biltreff AS. I løpet av praten kommer det fram at salgsansvarlig Tore Steen hadde vunnet en intern konkurranse. Premie: Helgelån av en M-modell.

Men siden Egil har fylt på med M-modeller i butikken, og er så entusiastisk at han helst vil ha en periode med skilter på dem også, hadde Tore kjørt mye med alle de M-modellene som kunne være aktuelle. Alle, bortsett fra mellommodellen, M550i.

– Jeg kan jo kjøre den over til ham, jeg, kom det spontant og halvveis som spøk fra meg. Men Egil slukte den ville ideen med søkke og snøre, så nå setter jeg meg inn i de ventilerte sportssetene og justerer inn kjørestillingen utenfor BMW Norge på Fornebu.

Motorstyringen legger tomgangen litt høyere noen gylne sekunder etter kaldstarten, og tonen for turen settes umiddelbart: Ikke rå, ikke brutal, men sofistikert og kraftfull. Uansett hvor dieselentusiastisk jeg måtte bli nå som 530d-eier, er det noe spesielt med det å fyre opp en stor bensinmotor.

Den er også noen viktige forskjeller fra start i forhold til den forrige bilen jeg lånte her: G31 540i. Her er ikke grunninnstillingen i Comfort så sjuserieaktig. Det er litt mer vekt i styringen, og dempingen strammes opp så snart jeg kommer litt opp i fart.

Ved småkjøring slipper riktignok også M550i såpass opp på ventilene i de justerbare demperne at den helt klart er underdempet. Det gir raske og smidige hjulbevegelser over små, kvasse ujevnheter, men også antydning til dupping med fronten over fartsdumpene.

Ut på motorveien er i alle fall ikke duving noe tema, og den første følelsen av å kjøre en direkte latterlig rask bil får jeg allerede i den første påkjøringen til E18. Det som var ment som et moderat pådrag resulterer i to gir ned og vroooom så var marsjfarten nådd – og vel så det …

Når jeg først er østover har jeg sydd sammen noen ærend, så turen går ikke rett vestover, men først en tur nedover til Sandefjord. Det gir meg en del mil på motorvei med 110-sone. Følelsen der jeg flyter med den raskeste delen av trafikken er litt spesiell.

Jeg kjenner på en velbehagsfølelse med et snev av arroganse. M550i er jo så diskré at de færreste legger merke til noe annet enn en eller annen ny BMW i bakspeilet, men jeg kunne, om jeg hadde stått opp med den aggressive foten først, virkelig ha lekt meg med alt og alle nedover E18.

Heldigvis er jeg i det empatiske hjørnet, så jeg klarer å oppføre meg som folk. Det er faktisk ikke noe stort problem i M550i (jeg mistenker utfordringen er atskillig verre i en M5), men en spesiell følelse gir det – og en lengsel etter Autobahn. Om jeg hadde hatt slik bil hadde sommerferien selvsagt vært spikret.

I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å bry meg noe om forbruket på denne turen. Ut fra offisielle tall skal nemlig denne være betydelig tørstere enn 540i, og med det jeg så på kjørecomputeren der som referanse skulle det bare være å glemme alt som heter karbonsamvittighet her.

Men jeg nullstiller jo ved start og følger litt med allikevel. En ettermiddag med ren motorveiskjøring i fint driv gir 0,88 i snitt når jeg parkerer for kvelden. Det er nesten som en liten bombe: Mindre enn det jeg opplevde ved tilsvarende kjøring i 540i-en!

Dette bekrefter jo også at jeg ikke stod opp med det aggressive beinet først denne dagen, for det går definitivt an å få åtteren til å svelge unna mer. Det kan virke som ingen andre som låner pressebiler driver og diller med å nullstille kjørcomputeren for å følge litt med. I alle fall lå denne inne med et langtidssnitt over de siste 4500 kilometerne da jeg overtok. Og det var stødige 1,7 liter på mila …

Dagen etter er jeg altså klar for 500-km-stuntet over til Førde. Målet er å nå fram til Biltreff før stengetid. Men jeg beregner inn litt tidsmargin, for jeg har ingen planer om å prøve å sette ny rekord over fjellet, selv om jeg definitivt har redskapen til den typen galskap.

Etter Drammen kommer den seigeste delen av turen: Forbi Hokksund, opp mot riksvei 7. Her er det nesten alltid tett trafikk, og mange 70-soner, så det er bare å trille med. Jeg buker litt adaptiv cruisekontroll, men ikke mye, for jeg trives bedre med å finjustere dråpetelleren under høyrefoten selv.

Og det går helt fint, uten at det vokser ut horn noen steder. At det også er en nytelse å kjøre M550i under slike betingelser er faktisk et av de større komplimentene jeg kan gi.

Etter Hemsedal kommer jeg inn i en regelrett trailertåke: Vogntog på vogntog kjemper seg oppover mot fjellet, og en del småbiler som sikkert er litt skeptiske til å kjøre forbi har samlet seg innimellom. Her er en av de få anledningene til å la alle de 462 hestene strekke ut.

Å salige salamander for et sug! Når jeg legger gassen i gulvet, for å komme kjappest mulig forbi, bryter jeg ut i spontant råflir, hver eneste gang! Her og nå kan jeg ikke fatte og begripe at noen engang kan drømme om mer effekt til norsk landeveiskjøring.

Men jeg vet jo at det finnes. Mercedes AMG 63S er foreløpig «verst», og ny M5 er jo på vei. Med norske briller på tillater jeg meg likevel å spørre: Hva er poenget?

Jeg er selvsagt preget av inntrykket her og nå, og har ikke kjørt hverken 63S eller nye M5. Men jeg er nå engang i ferd med å nærme meg å kunne leke med tanken på å være en reell kunde for slike biler.

For min del vil det være fullstendig meningsløst å ha muligheten til å spinne smultringer på nærmeste parkeringsplass. Til banekjøring ville jeg også ha valgt en helt annen tilnærming enn to tonn «über-sedan». Og til norsk landeveiskjøring ser jeg faktisk mest ulemper med å ta ett skritt opp herfra. Da blir det bare større utfordringer å trille med trafikken i 70 km/h …

Det er mildvær over fjellet, og ikke glatt, men bilen har fått på vintervalsene: Myke Nokian piggfrie dekk. Da trenger jeg også firehjulstrekket når jeg gir på for fullt i forbikjøringene. Det drar nemlig så voldsomt at bakdekkene ikke er i nærheten av å takle effekten alene.

Å kjøre en slik bil på vinterdekk føles som om brødrene Ingebrigtsen skulle løpe 1500-meter med snowjogs. Det er noe med presisjonen i fraspark og ikke minst svinger som blir borte i svømmende gummi.

Spesielt i de slake svingene opp gjennom Sogndalsdalen kjenner jeg på dette. Igjen er jeg så godt som alene på veien, igjen er jeg over i Sportsmodus. Men lyden, gassresponsen og hele følelsen i bilen er fortsatt god, det er bare kontakten med underlaget som er litt merkelig …

På siste etappe forbli Jølstravatnet er det veiarbeid, så jeg trengte nok tidsmarginen jeg la inn, for akkurat på slaget stengetid triller jeg forbi Biltreff AS. Forbi, siden Tore jobber litt ekstra også denne fredagen, og da rekker jeg heldigvis å gi bilen en sårt tiltrengt vask.

Når jeg parkerer foran inngangen er jeg rett og slett salig til sinns. Om jeg for eksempel hadde glemt igjen kamerabaggen på motellet, og Tore eventuelt hadde gått med på å vente til i morgen tidlig med å få bilen, så hadde jeg mer enn gjerne snudd tilbake med det samme.

1000 km til i M550i en fredags ettermiddag? Ja, jeg hadde klart det hadde jeg tatt natta til hjelp. Og jeg ville frydet meg over hver en kilometer …