Gutta fra BMW Classic senker lemmen forsiktig ned. De løsner stroppene fra hjulene med arbeidshansker, før sjåføren bytter til hvite hansker og tar plass i bilen.

Starteren drar. Ett sekund, to sekund, tre sekund. Pause … Den gamle V8’en på 3,2 liter er kanskje litt tørr i strupen etter transporten? På startforsøk nr. 2 gurgler den litt, men dør ut igjen med det samme starteren slippes.

Jeg blir litt smånervøs der jeg står. Kanskje ryker hele fotoopptaket? Om de må skru for å få bilen i gang må jeg nemlig trekke i nødbremsen og dra videre. Sjåføren med hvite hansker virker derimot rolig. Han venter litt lenger før forsøk nr. 3.

Nå går gurglingen over i urytmiske drivstoffdetonasjoner, lukten av uforbrent bensin sviver mot meg, og noen rutinerte gassbevegelser må til i det samme starteren slippes, før motoren nærmer seg jevn gange.

Lyden er dyp, og den har en råhet jeg ikke kjenner fra moderne motorer. Ikke rå i betydningen hissig eller eksossmellende som en moderne M-motor, men en slags urmekanisk råhet som innbyr til ærefrykt.

Om jeg noen gang ville få muligheten til selv å sitte bak rattet på en slik, ville jeg neppe våge å legge gassen i gulvet, men holdt meg til forsiktig fingassing. Ville jeg i det hele tatt våget å kjøre den?

Jeg er ikke sikker. Gamle biler kan være lunefulle, det vet jeg av erfaring. På presentasjonen av Mercedes SL (R230) i Firenze fikk jeg kjøre den legendariske måkevingebilen, 300 SL. Da var jeg ung og ikke så fylt med ærefrykt som jeg kanskje burde være, og den gamle pendelakselen bak gikk plutselig veldig brett for meg …

Nei, jeg ville definitivt ikke være den som tok livet av ett av de kanskje 202 gjenlevende eksemplarene av 507 (Kilde: Wikipedia). Tallet på hvor mange som faktisk ble produsert varierer mellom 251 (BMW Classic) og 252 (Wikipedia), uten at jeg finner grunn til å grave meg ned i en mulig årsak til det. Uansett var 507 et eksklusivt håndverksprodukt.

507 ble utviklet på basis av 501/502 , den såkalte «Barokkengelen», etter påtrykk fra USA-importør Max Hoffmann. Han ville ha en toseters, åpen sportsbil til det boomende amerikanske markedet. Og Hoffmann må ha hatt sterk tro på konseptet, og gode overtalelsesevner, for han tillegges også æren for å ha overtalt Mercedes-ledelsen til å bygge gateversjonen av 300 SL.

Duellen i samtiden mellom 507 og SL gikk ikke så bra for BMWs del. Til tross for at en den fikk mye god PR gjennom selebriteter som Elvis Presley (han hadde to), så ble den nå ikoniske roadsteren en fiasko salgsmessig. Denne, sammen en annen dyr småseriebil – BMW 503 – holdt på å velte hele BMW-konsernet.

Grunnen var at disse bilene ble nesten dobbelt så dyre å bygge som planlagt. Da havnet 507 også prismessig rett i strupen på nettopp 300 SL, som både var mye raskere, og i sannhet også mer velbygget. Den opprinnelige planen var å produsere 5000 eksemplarer av 507, men det ble altså med bare litt over 250. Og til tross for den høye prisen, tapte BMW penger på hvert eneste eksemplar.

Men målet med 507 var også å gjenreise BMWs sportslige image fra førkrigstiden. I alle fall med et historisk blikk har det vært en helt annen suksesshistorie enn den kommersielle. Nå regnes denne blant BMWs mest legendariske modeller, mye takket være designet til Albrecht von Goertz.

Goertz hadde vært i USA under krigen og blitt kjent med Max Hoffmann. Og det virker som om den godeste Hoffmann var en mektig «edderkopp» i bilindustrien den gang. Han forkastet nemlig de tidlige designutkastene til Ernst Loof (mannen bak BMW 328), og nærmest beordret BMW til å hyre inn Albrecht von Goertz.

Resultatet ble en av tidenes vakreste roadstere. Å se den kjøre noen runder på en rotete parkeringsplass bak Norges Varemesse på Lillestrøm i 2017 er en smått surrealistisk opplevelse. Det blir nesten som om du i en kjedelig og stresset hverdag plutselig skulle møte en lys levende Marilyn Monroe på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret. Og hun smiler, forførende – til deg …

Når bilen er vel parkert inne på messestanden (sammen med nettopp en 300 SL), møter jeg Prins Leopold av Bayern, som jobber som ambassadør for BMW Classic. Jeg er nok litt forutinntatt, og tenker «Joda, fin tittel, men hva vet du nå om dette, da?» Det skal vise seg å være en hel del!

Selv om det snart er 100 år siden monarkiet falt i Bayern, lever det rojale huset Wittelsbach fortsatt i beste velgående, med direkte blodsbånd til både det engelske og det spanske kongehuset. Prins Leopold er også en god kopis av svenskekongen, som jo også er kjent som bilinteressert.

Prins Leopold er gammel racerfører, og ble nordamerikansk touringcar-mester i 1972 med en Porsche. Han har kjørt veldig mye, blant annet 24-timeren på Le Mans, før han sluttet som aktiv fører i 1998 og begynte å arbeide som ambassadør for BMW.

Så ja, jeg måtte bite i meg den ene fordommen etter den andre. Hel ved som bilmann, altså, og absolutt ekte blått blod i årene. Desto større var overraskelsen over måten han møtte meg på. I et bråkete lokale, med hektisk messerigging på alle kanter, var han genuint opptatt av å formidle sin opplevelse av BMW 507 til meg.

– For min del var høydepunktet med denne bilen å kjøre den i Mille Miglia i 2014, et løp han for øvrig har deltatt i hele 13 ganger. Det opprinnelige løpet fra Brescia til Roma og tilbake ble arrangert i to perioder, fra 1927 til 1939, og fra 1947 til 1957. Siden 1977 arrangeres det et historisk løp, der bare bilmodeller som var med i ett av de opprinnelige løpene får lov til å stille.

Det har gjort Mille Miglia til kanskje verdens heftigste skueplass for historisk bilinteresserte. Det arrangeres riktignok avleggere i Japan og Argentina også, men det blir ikke det samme, ifølge prins Leopold: – Det er en helt annen atmosfære i Italia. Det stiller tre millioner mennesker langs løpa for å følge oss, og det er en helt annen kultur for historiske biler. Her slipper vi frem på rødt lys, og er det kø, da slipper vi forbi.

Grunnen er ikke den nesegruse beundringen for millioner av Euro på tur, og drøssevis med kjendiser bak rattene. Nei, ifølge prins Leopold har italienerne en forståelse for historiske biler som mangler mange andre steder. – Italienerne forstår at vi får problemer av å stå og stampe kø og på røde lys med disse bilene i sommervarmen. Dette er bilkultur i praksis!

Også den historiske utgaven av Mille Miglia er på sitt vis et hardt løp. Ikke det at det kjøres så fort. Prinsen understreker at en gammel V8 som den i 507 må behandles med respekt, og ikke tynes på turtall i utide. Og turen som opprinnelig tok 12 timer, tas nå på fire dager. Men i løpet av disse fire dagene blir det gjerne bare 12 timer med søvn.

– Den største opplevelsen med 507’en? Det må være V8-lyden og følelsen gjennom Toscana, mener prins Leopold. De som har vært på de trakter vil vite at dette er et kupert landskap, der svingete veier slynger seg fra landsby til landsby, gjennom noen av Italias bedre vindistrikter.

Prins Leopold blir ivrig av å fortelle om Mille Migila-turen med 507, og kommer plutselig på at han har et bilde av den fra løpet på telefonen. Det er jo tre år tilbake, men han finner fram telefonen og scroller i veg mens jeg ser på. Mellom familiebilder med barn og barnebarn dukker det stadig opp eksklusive biler, og når han omsider kommer til 507’en, gir han telefonen til meg: – Bare sende den til din e-post, du, det er enklest slik.

Det er lett å oppfatte både løp som det historiske Mille Miglia, gamle biler som omsettes for millioner av Euro, og kanskje menneskene som får anledning til å kjøre dem også, som toppen av snobberi. Og joda, du finner nok det også, om du leter.

Men når biler som BMW 507 kommer ut til folket, slik den gjorde på Oslo Motorshow 2017, og når menneskene som fronter dem er så joviale som prins Leopold av Bayern, da spiller snobberi ingen rolle for min del.

Jeg føler meg uansett direkte privilegert som fikk anledning til å møte en BMW 507 på nært hold. Rullende, buldrende og med en herlig bouquet av bensin.