Noen personligheter er mer fargerike enn andre. Knut Christian Hallan, for eksempel: Mr. Morgan personlig gjennom mange år, sportsbilentusiast på sin hals og tvers gjennom anglofil.

Da han drev Roadster Square og var importør av Morgan i Norge tok han anglofilismen rimelig langt ut, og proklamerte: «Jeg tar ikke i en japansk bil!».

Men så fikk han inn en Mazda MX5 i innbytte. Da lød beskjeden: – Den bilen skal ikke inn i butikken! Men tross kreativ annonsering i Aftenposten med pris per kg bil, og utloving av 1000 kroner i bonus hver til de ansatte om de solgte bilen mens han var på bilutstillingen i Genève: Bilen ble stående – kanskje fordi de ansatte så muligheten til å sette opp en practical joke det fortsatt går gjetord om i bilmiljøet:

Da Knut kom tilbake var i alle fall den nevnte «riskokeren» flyttet innerst i bilhallen, og det var gjort avtale om prøvekjøring med en ung dame. Men alle de som jobbet for Knut, de hadde plutselig helt andre og svært presserende ærend, og var ikke å se …

Med kunde i butikken og en bil han ikke kunne flytte, ble det full krasj mellom prinsipper. En god bilselger kan jo ikke jage bort en potensiell kjøper! Løsningen ble at Knut fant på en bortforklaring om at bilen ikke kunne startes inne, og dyttet den ut porten. Normal prosedyre hos Roadster Square var at Knut var med på prøvekjøringer. Men nå lot han den unge damen ta med seg venninnen og slapp dem av gårde.

Da han møtte bilen og kjøperen igjen i Oslo sentrum ved en senere anledning, utbrøt den unge damen: – Der er han som ikke ville ta i bilen jeg kjøpte!

Jeg er nok ikke engang i nærheten av slik fargerik purisme. Skal jeg være helt ærlig, er jeg faktisk litt svak for formene til en bil som dagens Mazda 6. Og irriterende nok er rødfargen deres, «Lipstick red», kanskje den fineste rødfargen på markedet. Ja, jeg liker den bedre enn min «Melbourne red»

Grunnen til at jeg normalt sett fokuserer på BMW har jeg skrevet en lang fortelling om i bakgrunnsstoffet på bloggen . Sannheten er at jeg aldri har satt mine fire hjul på et BMW-treff, og er ikke engang medlem av noen klubb. Og kanskje viktigst å poengtere akkurat nå som blåhvitblogg begynner å få kommersielle samarbeidspartnere: Jeg er IKKE betalt for å skrive om BMW.

Så når AMG feirer femti år og er på tur gjennom Sogn og Fjordane, da tar jeg gjerne en tur innom. Men det blir ikke blogginnlegg av bare å låne en bil «en runde rundt kvartalet». Nei, Bilhuset Førde AS i lot meg låne en E43 AMG med hjem på overnatting. Og da, med tid til å komme under huden på en slik bil, så kommer også iveren til å skrive om det.

Og nei, jeg skal ikke engang prøve å late som om jeg var vanskelig å lokke inn i en AMG. En av mine første store bilopplevelser som journalist var nemlig med en SL 55 AMG.

Blant det rikholdige utvalget i AMG-karavanen hadde jeg også et klart ønske om å låne nettopp en E-klasse. Jeg spekulerer jo på å gå opp en bilstørrelse. Jeg kjørte en E220 d som kalibrering før jeg møtte BMWs nye 5-serie (G30), og nå så jeg muligheten til å utvide referansehorisonten oppover.

Jeg tar selvsagt ikke korteste veien hjem. En lys sommerkveld og trafikktomme vestlandsveier lokker meg til akkurat samme avstikker jeg tok med M3 30 Jahre Edition, da jeg lot den slippe løs .

Målet er selvsagt ikke å sammenligne en stor stasjonsvogn med en M3. Nei, sammenligninger og tester, det er uansett ikke målet med min blogging, det får biltestere ta seg av. Jeg er bare interessert i å kjenne på om en bil er etter min smak.

Og det er E43 AMG allerede fra start. I Comfort er sekseren silkemyk med en elegant letthet i lydbildet, og understellet er såpass mye strammere enn basisdieselen at jeg lett kunne ha trivdes med dette til hverdags.

Så vipper jeg over i sport. Styringen blir litt tyngre, understellet strammes enda mer opp, sekseren får et hissigere snerr i mellomregisteret, og giringene blir mer kontante.

Noe av det jeg ikke ble helt venn med i basis E-klassen, var nettopp sporsinnstillingen på nitrinnsautomaten. Den var fortsatt litt for treg for min smak. Nå stemmer det. Ja, når jeg tar den helt ut og kjenner på hva som bor i den store vogna, da girer jeg manuelt, men ellers fungerer det helt fint å kjøre sportslig i automatmodus også.

Men manuell nå. Jeg mater på ut av svingene, og flirer regelrett for meg selv: Det er helt latterlig hvor nådeløst effektivt man kan kjøre en E43 AMG. Om du vil kan du hekte av nær sagt hvem du vil langs svingete vestlandsveier med denne – og ja, det ER en stor og tung bil (2060 kg på den lokale containervekta).

Litt av grunnen til at jeg etter hvert går tilbake til automatisk sportsgiring, er at mellomregisteret kanskje er den absolutte trivselssonen til V6-turboen. Turtallsregisteret er ikke spesielt langt, og det er sjelden grunn til å dra den helt ut på girene, verken rasjonelt eller emosjonelt.

Følelsen av arrogant kraftoverskudd er påtakelig, også til normal kjøring. For når jeg setter kursen hjemover går jeg bevisst over i «normalmodus». Slike utskeielser som jeg tillot meg på den lille avstikkeren er ikke noe sjakktrekk å prøve på med stasjonsvogna fylt opp med kone og barn, for å si det mildt …

Det mest gledelige da, er at smaken av AMG er der, hele tiden. Responsen ved hvert lille gasspådrag, den herlige tonen til en sekssylindret bensinmotor, og den kontante følelsen i understellet.

Når jeg skriver dette har jeg også hatt nærkontakt med en G31 540i – det kan du lese om litt senere i sommer. Men selv med den referansen på plass må jeg innrømme: Mercedes E43 er trolig den «full size» stasjonsvogna på markedet som er mest etter min smak.

Ja, jeg vet at det også finnes en E63 AMG, men ærlig talt: Til norsk kjøring blir det rett og slett for voldsomt i en familiebil, spør du meg. «AMG-light» holder lenge! Og ja, jeg vet at Audi har en RS6 som helt klart er «råere» enn denne.

Men familiebil for min del handler ikke om råskap. Det handler om riktig balanse. Og da må hele opplevelsen, og alle aspekter, tas med i vurderingen. Dessverre er det to skjær i sjøen her, som gjør en E43 AMG uaktuell for min del.

Det første er selvsagt prisen. Med utstyr snakker vi oppunder 1,4 millioner, og ja, det er godt over hva jeg kan ta meg råd til. Det andre er en gryende karbonsamvittighet.

Med den gassiveren jeg hadde på den ekstra kveldsturen, snakker vi om et forbruk på 1,6 liter per mil. Sammenlignet med egne referanser fra ti år tilbake er det isolert sett imponerende. Den nevnte SL 55 AMG fikk jeg for eksempel til å bruke godt over tre liter på mila.

Men også ved normal kjøring vil min høyrefot plassert i en E43 AMG gjøre meg upopulær blant miljøvernere: Jeg endte med et kjørecomputersnitt på 1,2 liter per mil ved min vanlige landeveiskjøring …

Så lenge det ikke finnes fornuftige elektrifiseringer å få kjøpt i denne klassen, er svaret på problemet dessverre diesel. (Ja, for jeg har nemlig en forkjærlighet for bensinmotorer). Den reelle besparelsen ved å velge oljebrenner ligger for min del et sted mellom 20 og 30%. Det er litt for betydelig til å kunne neglisjeres.

Dermed forstår jeg på sett og vis også BMWs stasjonsvognstrategi. De leverer jo ikke noen M550i med familiebakstuss, og noen ren M-modell som stasjonsvogn er helt uaktuelt fra BMWs M Sport. Nei, de sportslige stasjonsvognene fra BMW er alle dieseler. 530d er i utgangspunktet mer sportslig satt opp enn 540i (det blir utdypet senere!), og den virkelige dundervogna fra München er selvsagt M550d.

En annen tanke som slår meg i denne sammenhengen, er at man kjøper jo sjelden en stor stasjonsvogn for bare å drive matpakkekjøring. Fyll opp brakka til ferietur, så blir dette bildet bare enda tydeligere …

Så ja, E43 AMG er nok isolert sett en bil helt etter min smak, men det hjelper ikke når både karbonsamvittighet og lommebok sier tydelig nei. Jeg ser virkelig fram til hybridalternativer både fra Audi, Mercedes og BMW à la 530e, men enn så lenge er nok en moderat stor dieselmotor det beste alternativet i min store stasjonsvogn.

Takk til Bilhuset Førde AS for lån av bil!