Det er noe med å skille hverdag og helg. Å sette seg inn i min forvarmede 530d og legge av gårde, langt og effektivt, er som å nyte en perfekt stekt indrefilet med alt tenkelig tilbehør.

Å fyre opp dieselsekseren for å forflytte seg noen få kilometer mellom barnehage, skole og jobb en tirsdagsmorgen er som å spise de kalde restene av den samme indrefileten …

Til den daglige transporten til og fra i bygda, gir tråsykkel og frisk luft meg som regel en langt bedre opplevelse enn en kald dieselmotor. Som regel. For det gir meg ikke mer glede når det regner horisontalt, eller når issvullene biter seg fast i asfalten, uke etter uke, som nå i vinter. Det finnes dager da kald indrefilet tross alt er å foretrekke.

Mitt ønske om et skille mellom hverdag og fest handler nemlig ikke om et gammelprotestantisk, puristisk ideal; en slags hang til lidelse. Nei, det er heller et ønske om variasjon. Og etter å ha kjørt nye i3s må jeg innrømme: Hverdagen kan gjerne være elektrifisert, rød og morsom!

Før jeg kjørte i3 første gang, tenkte jeg på elbil litt på samme måte som jeg gjorde med min Opel Combo: Et pragmatisk onde dersom pendling igjen skulle bli nødvendig.

Men etter å ha lånt den noen dager i fjor vinter, tok jeg meg i oppriktig å like den lille fargeklatten. Etter det har jeg også lånt min svogers i3 ved flere anledninger, og mener derfor å ha originalen rimelig godt under huden.

Nå har i3 fått det BMW kaller LCI (Life Cycle Impulse), og ikke minst er den kommet i s-utgave. På papiret er det så definitivt en i3 mer etter min smak, men det må selvsagt prøves.

Allerede fra første rundkjøring får jeg en god følelse: Er ikke styringen litt mer kontant, med litt bedre følelse? Jeg kjenner på dette opp gjennom hårnålssvingene fra Førde, og hele veien langs Langeland (strak vei, med små styrebevegelser), og ned mot Sande igjen (slake fine 80-svinger).

Jo, tross Nokian R2-dekk i 155 mm bredde, så mener jeg at det er en betydelig bedre følelse her enn i «preface». Jeg kan ikke huske å ha lest noe om justert styring til LCI. Men i3s er jo senket 10 mm og har 40 mm økt sporvidde. Forklaringen kan jo godt ligge der.

Men jeg slår meg ikke helt til ro, så jeg graver litt i tekniske data før jeg skriver dette. Og joda: Gamle i3 hadde 14,2:1 som styreutveksling. Når er utvekslingsforholdet 14:1 (gjelder både vanlig og s). Så en liten justering har BMW sneket inn til LCI.

Men en bedre kjørefølelse er ikke eneste grunnen til min begeistring for i3s. Siste versjon av iDrive betyr at menysystemet og mye av funksjonaliteten jeg kjenner fra 5-serien er på plass også her. Det gjør det fullt mulig å bruke en i3 som effektivt, rullende kontor.

Pendling gjennom vinteren betyr også mye mørkekjøring. Det gamle i3-lyset, LED på nærlys og halogen fjernlys, var ikke direkte dårlig, men full LED, som nå, er en helt annen verden.

Denne utgaven hadde ikke noe fancy automatisk nedblending og styring av lyskjeglen slik min G31 har, men det er av langt mindre betydning. Til glissen trafikk langs vestlandsveier er det nesten bare en fordel å ta over kommandoen selv.

Det samme gjelder cruisekontrollen. i3 kan, og kunne også tidligere, leveres med adaptiv cruisekontroll. For mange vil det være helt essensielt utstyr. Ikke for meg. Jeg bruker det knapt i min G31, og så involverende som en i3s er å ratte, ville jeg gjort akkurat slik som da dette eksemplaret ble spesifisert: Prioritert det bort.

På papiret frister s-utgaven med litt mer effekt (14 hk), og 20 Nm mer dreiemoment. Det vil nok merkes om du går rett fra bil til bil, men for min del er det ikke av særlig betydning. Den ordinære i3’en er mer en kvikk nok, og på vinterdekk fører det økte dreiemomentet bare til mer behov for antispinn …

Og antispinnsystemet får virkelig kjørt seg i en i3s med myke Nokian R2 på. (Det kan bli betydelig bedre om du har tid til å vente til neste år, når Nokian slipper Hakka R3). En helt vanlig forbikjøring på bar asfalt resulterer i heftig gulblink, selv om jeg venter til hjulene står rett fram før gassen går i gulvet.

Nå skal det sies at full gass ved forbikjøring er nesten like overflødig i en i3s som i min 530d, men jeg måtte jo prøve. Spesielt siden den kanskje største tekniske nyvinningen som ble sluppet til i3s skjuler seg nettopp her: En helt ny styring av antispinn, der reguleringen blir gjort i selve drivenheten, ikke en ekstern kontrollenhet. Det gir ifølge BMW 50 ganger raskere respons.

Resultatet er at antispinninngrepene er så smidige at de færreste vil legge merke til at systemet jobber om de ikke har blikket rettet mot den gule lampa. Ikke minst fikser dette en av de små manglene ved den originale i3’en:

Ved gasslipp regenererer jo i3 energi via bakhjulene. Med litt inspirert kjøring inn mot skarpe svinger i nedoverbakke (eller når det er glatt), ble grensen for hva 155-dekkene ville være med på nådd rimelig raskt. Da slapp det gamle systemet opp motorbremsen, og jeg måtte hente inn igjen bilen med bremsepedalen for ikke å skyte fart inn i svingen. Det opplevde jeg aldri med i3s.

Så ja, hele følelsen i bilen er mer harmonisk etter LCI oppdateringen, og som s-versjon. Men det er etter min smak. Jeg er jo av den sære sorten som synes det er litt synd at noen av de trange svingkombinasjonene mellom Høyanger og Vadheim ligger an til å bli utbedret. Derfor aksepterer jeg lett at en fast fjæring er blitt enda litt mer stump i s-versjon.

Om du er mer glad i strake veier og cruisekontroll, er det slett ikke sikkert s-utgaven er verdt pengene for din del, tvert om. Etter oppdateringen skal nemlig den vanlige utgaven ha blitt mer komfortabel (den har jeg foreløpig ikke kjørt).

Jeg er faktisk så s-frelst at jeg begynner å studere prisliste og leke meg med utstyrsversjoner. Nordmenn er jo etter hvert et «full-pakke»-folk, og det er sikkert mange som velger «Fully Charged»-versjonen av i3 nesten på ren ryggmargsrefleks.

Jeg ville ha nøyd meg med «Charged», og heller lagt til oppgradert stereo og den store navigasjonsskjermen. «Fully» ville jo medført at det lette karbonfibertaket ble byttet ut med en tung glassplate. Nei takk!

Den adaptive cruisekontrollen og lysautomatikken har jeg jo allerede nevnt. En annen aha-opplevelse med akkurat denne bilen var hvor deilig det kan være med stoffseter. Forsetene i en i3 er jo tynne og lette, og gir ikke all verdens sidestøtte. Jeg sitter helt fint her, også over tid, men når svingiveren tar meg har jeg bedre feste på stoff enn på skinn.

Gjennom vinteren vil jo skinnseter trolig bety mer bruk av setevarme. Her, med stoffseter, holder det med forvarmingen til start, og så kjører jeg av gårde i 10 minus uten å tenke på å svi av mer energi på oppvarming av stolen. Så ja, min i3s skulle vært nøkternt utstyrt – akkurat som denne.

Og tanken slår meg i løpet av dagene jeg disponerer den lille røde: Det hadde jo vært en perfekt kombinasjon: En blå, komfortabel 530d i garasjen, og en rød, kontant i3s foran.

Med overgangen fra den ene til den andre, setter jeg bare mer pris på spennet i egenskaper, på variasjonen. For min del hadde det vært et herlig skille mellom hverdag og helg.

Problemet er bare at den pendlerjobben som kunne ha utløst en slik bilstrategi måtte være veldig godt betalt. I den virkelige verden måtte jeg nok valgt en betydelig mer nøktern «helgebil» for å få realisme i noe sånt. Men det er jo lov å drømme …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!