Det er en mørk og sur tirsdag i januar. Snøen laver ned, og de fleste rene M-modeller står forståelig nok vinterlagret. Men jeg skal snike meg til en smak av M – i form av en liten tur med en M240i.

Bilen står inne i lokalet til Biltreff AS, med sidevinduet nede. Jeg hadde tilsvarende start med den M2’en jeg lånte i fjor vinter, og er derfor veldig spent på lyden som venter når jeg fyrer opp.

Forventningen var noe i retning av silkemyk maling forfra og lett brumming bakfra, kanskje siden siste møte med M Performance var M550i.

Men neida! Sekseren fyrer opp med et lett metallisk rasp i eksosen, og buldringen på tomgang gir klare M2-assosiasjoner. Like høylytt er den selvsagt ikke, men et spørsmål sniker seg på:

Hvor mye M er nok?

De tankene hadde jeg også i bakhodet da jeg kjørte M550i. Om du har banekjøring i siktet, er spørsmålet ikke relevant. Da gir det seg selv at svarer er «mest mulig», og kanskje enda litt til – i den forstand at det også blir interessant å modifisere litt her og der for å få det lille, personlige ekstra.

Men norsk landeveiskjøring er noe ganske annet enn Nürburgring Nordschleife. Høylytt eksos og fremfor alt romlig fra store, harde dekk er ikke bare stas i lengden. Legg til helårsbruk, så faller både M4, M3 og M2 som fluer i min vurdering.

M240i xDrive er derimot en bil som også kan trilles ut i sunnfjordsk januarvær. Og allerede på de første meterne, i 50-sona gjennom Førde, setter jeg pris på at hjulstøyen er på et sivilisert nivå, og at M-understellet er kontant, men alt annet en ukomfortabelt.

Dette eksemplaret har dynamisk demping, og til hverdagskjøring er det, etter min mening, obligatorisk avkryssing ved bestilling. M2, derimot, har ingen elektroniske justeringsmuligheter. Og det er jo helt fint både for seriøs fortkjøring og som utgangspunkt for modifikasjoner, men altså ikke mitt førstevalg når jeg skal levere barn i barnehage eller kjøre svigermor til båten. Da setter jeg pris på den ekstra flyten i Comfort.

Idet jeg forlater en noen lunde bar asfalt på E39 og er over på realt slapseføre, setter jeg også stor pris på xDrive. Det gir den gode følelsen av å kjøre en bakhjulsdrevet bil, kombinert med suveren framkommelighet. Akkurat i dag er det faktisk så mye slaps i veien at en bakhjulsdrevet M-modell ville vært mer som en fisk på land.

Og ja, med de xDrive-erfaringene jeg etter hvert har, hadde jeg også valgt M240i med drift på alle fire – selv om den da bare kommer med automatgir. Det er nesten rart hvordan perspektivet forandrer seg med nye erfaringer.

Det er nemlig ikke lenge siden ryggmargsrefleksen ville være manuell og rwd, spesielt i en bil med 340 bensinhester. Men kamesluking er tydeligvis en enveisøvelse. De kommer sjelden opp igjen når de først er fordøyd. Nå tar jeg meg uansett i regelrett å nyte automaten, og synes den girer aldeles perfekt, også når jeg kjører aktivt.

Og til ren transportkjøring gjør åttetrinnsautomaten en mye bedre jobb enn meg, det må jeg innrømme. Den girer hyppigere enn jeg ville gjort selv, og velger alltid riktig utveksling. I den virkelige verden finnes det også en hel del fredager med tett trafikk, og køstamping på vei mot helg uten automat frister ikke lenger …

Det var ikke så lange turen jeg fikk med M240i’en, og med det været og føret som bildene sladrer om skal jeg ikke utbrodere for mye og for bastant. Men den smaken av M den ga meg var så god at jeg jeg tok meg i å leke litt med et hypotetisk scenario:

Om jeg nå, i førtiårene, kunne ha valgt en ren egobil, ville ikke dette være den perfekte bilen for meg?

Jeg avsluttet jo ego-tilværelsen med en Z3 M Coupé. M140i er jo en slags moderne arvtaker, med stor, praktisk bakluke, men i nærkontakt med en Melbourne red toserie, er jeg ikke i tvil: Jeg er en coupémann. Det har jeg strengt tatt vært helt siden E36 325i’en jeg hadde som studentbil.

Jeg tar funderingene såpass på alvor at jeg setter meg bak for å prøve ut baksetet. Det er litt kronglete å komme seg inn, men når jeg først er på plass, sitter jeg, med mine 183 cm, greit for korte turer.

Bagasjerommet er heller ikke så lite, og skiluke og nedfellbar bakseterygg vil kunne løse mine transportutfordringer helt fint. Det største problemet om dette skulle være min bil nr. 1, ville være at M Performance-utgaven ikke kan leveres med tilhengerfeste …

Men så er jo dette først og fremst en kjøremaskin, og jeg sniker meg til en liten utskeielse når jeg kommer inn på barmark i en tunell. Gassen i gulvet. Lynraskt spretter girkassen fire trinn ned, og jeg nyter en syngende rekkesekser i all sin prakt.

Og rakkeren er nesten latterlig rask. 4,8 sekunder er offisiell tid til 100 km/h, og det betyr at min gamle Z3 ville blitt parkert med et halvsekund.

Men igjen: 0-100 km/h er ikke engang av akademisk interesse for voksne folk. Det som betyr noe for meg, her og nå, er kombinasjonen av kjørefølelse, komfort og praktiske egenskaper.

Her er M240i en innertier. Jeg blir så begeistret før jeg får levert den tilbake, at hadde jeg vært på utkikk etter en egobil nå, ville jeg faktisk valgt akkurat denne bilen: Nybrukt M240i, med riktig farge og utstyr, til 679 000 kr som annonsert pris. Med prisnivået til 5-serien som referanse synes jeg det er direkte billig …

Og mitt svar på M-spørsmålet jeg stilte innledningsvis er klart: Jeg ville valgt en M Performance-modell som bruksbil i Norge, ikke en ren M-modell. Og om plassbehovet ikke hadde vært der, ville jeg også lett kunne gi avkall på femseriekomforten til fordel for nettheten og den kontante følelsen i toserien.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!