– Der er nå ikke akkurat tvingende nødvending å bytte, da, innrømmer Joar.

Hans 320i av versjon F31 virker hverken tilårskommen eller utslitt, den er heller på den strøkne siden. Og som jeg var innom i forsmak-innlegget fra Golsfjellet, er broderen også en klassisk BMW-mann: Her er det bensinmotor, bakhjulsdrift og manuelt gir som gjelder. I alle fall har det vært det, til nå.

– Det er vel et spørsmål om nye 330i som G21 (altså touringen) i det hele tatt vil leveres med rwd i Norge, spekulerer Joar. – Og automatgiret venner jeg meg nok til …

Han er altså på gli, i en retning jeg beveget meg selv for noen år siden. I innleggene «Automatgir» og «Firehjulsfrykt» tar jeg et slags oppgjør med egne tanker og følelser.

Etter å ha kjørt BMWs siste versjon av åttetrinnsautomaten til ZF i nye 330i er vi skjønt enige om at den ikke bringer noen stor sorg: Både i Comfort og Sport girer automaten nesten latterlig riktig, og spesielt i Sport: uhyre raskt.

Det eneste vi ikke ser helt poenget med, er Sport +. Da blir girskiftene nesten en aning brutale, men fremfor alt henger den mer på girene. Unødig høyt turtall bare for lyden sin del opplever ingen av oss som spesielt sportslig.

Lyden er ett av de viktige temaene når vi jakter på godfølelsen. Joar har varige mén etter to rekkeseksere i relativt ung alder (E46 og E92), men har jo allerede tråkket over turbofirerterskelen allerede, med den bilen han har i dag.

– På tomgang er lyden nesten verre her, er hans kommentar etter å ha fyrt opp nye 330i.

De direkteinnsprøytede turbobensinerne er nemlig litt «diesel light» på tomgang, og den nye er i alle fall ikke bedre enn forrige generasjon, men det kommer seg med en gang vi begynner å kjøre.

– Lyden i fart er fin den, med en aning til brumming i sportsmodus. Det virker nesten som de legger på litt høytalerlyd her også, mener Joar.

Et annet lydteknisk spørsmål av stor viktighet, gjelder lyden vi hører fra hjulene. Demobilen har sommerdekk (Bridgesgtone, selvsagt Run Flat) på 19-tommers felger, og med noen få plussgrader i asfalten og våt vei, lager de mer enn nok lyd på grov, piggslitt asfalt, ja …

Også med direkte overgang fra nettopp broderens F31, som jo er følsom nettopp for dekk og asfaltkvalitet, er det ingen hurrastemning i bilen over det vi hører. Men, for all del: 320i-en stod på piggfrie vinterdekk på 17-tommers felger, så sammenligningen er på ingen måte rettferdig. Det er godt mulig nye G20 er bedre på hjulstøy enn F30, med lik dekkutrustning.

Men i det jeg ofte kaller OEM-lotteriet (det virker nemlig helt vilkårlig hvilket dekkfabrikat en ny bil leveres med i Norge), er sjansen for å trekke «svarteper» (f. eks Bridgestone eller Pirelli) så stor, at jeg ville ha valgt tilsvarende nybilstrategi på G20 som jeg gjorde på min G31:

Jeg brukte standardfelgene til vinterdekkene, og det første jeg gjorde var at jeg vrengte av og solgte RF-gummien, investerte i lette, smidde M Performace-felger, og la på dekk med støydempingsskum – uten stålstivede dekksider (Run Flat).

Men den viktigste jakten på godfølelsen gjelder selvsagt selve kjørefølelsen, og her virker det som om BMW har lagt seg bra i selen, i alle fall med denne M Sport-utgaven, med adaptiv demping. Kontant og uhyre kjøreivrig er det første som slår meg når jeg tar over rattet.

Styringen (sportsstyring) er mer direkte enn den aktive styringen i min 530d, så skillet mellom 5- og 3-serie er tydelig, også der. Følelsen i lav fart kan selvsagt diskuteres (som alltid i moderne biler, egentlig), men så snart vi snakker normal landeveisfart, synes jeg G20-følelsen er riktig så fin. Jeg melder meg ikke på i noe hylekor her.

Rent lydmessig er det en fordel å prøve og fortrenge gamle sekserminner som best en kan, ingen tvil om det, men ytelsene i turbofireren imponerer meg. Dreiemomentet er like høyt som i min gamle 320d (400 Nm), og sammen med turtallvillighet som en bensinmotor, gir det nettopp den følelsen av ivrighet jeg sikter til: Bilen vil og vil – og den får det sannelig til!

Understellet oppfordrer nærmest til aktiv kjøring. Allerede i Comfort er det så kontant at det avler «kjetterske» fabuleringer om at det til vanlig familiekjøring, på dårlig vestlandsasfalt, kanskje ville være en fordel å velge standardunderstellet …

Etter noen mil i Comfort kjenner jeg i grunnen ikke noe behov for noe sportsmodus. Men så kommer et øde, svingete parti – og jeg vipper over.

Da gir det mening. Den velkjente følelsen av at bilen kryper sammen og virkelig vil kjøres, er veldig tydelig her. Og med det nivået vi øker fra i Comfort, tar det på sett og vis litt av. 330i i Sportsmodus gir meg rett og slett lyst til å friske opp gammel nordsløyfekjøring!

Det merkelig er at fastheten, som vi satt og kjente på om kanskje var litt i overkant i Comfort, nå virker helt riktig. Kjørevalgsbryteren i G20 er nettopp en modus-bryter, som også involverer den som er bak rattet. Og når jeg selv er i sportsmodus, da virker plutselig M Sport-dempingen helt riktig.

Her finnes det rasjonelle ris bak speilet, i rikelig monn. Både jeg og Joar har små unger. Vi sikter oss inn mot stasjonsvogner. Når er det egentlig mulig å la en 330i, med de kvalitetene nye G20 har, strekke ut, og kjøre den slik den formelig ber om?

Svaret er trolig: «for sjelden». Og da er det kjedelige oppfølgingsspørsmålet om det er fornuftig å nøye seg med både standardunderstell, og kanskje mindre motor også?

– Nei, det blir nok trolig 330i, når den kommer som touring til sommeren, sier Joar. – Men understellet er et åpent spørsmål. Jeg må ha noen mil med standardversjonen også, før jeg bestemmer meg for det, avslutter han.

Takk til Bavaria Stavanger for lån av bil!