Det er noe med inntrykk en får i ung alder. Tidlige møter med syngende rekkeseksere fra BMW setter spor, og det hos langt flere enn meg. Hylekoret blant entusiastene der ute som beklager seg over at man nå faktisk må helt opp på 40i for å få bensinsekser hos BMW, er både flerstemt og høylytt. Til nå har jeg vært en av dem.

Kanskje det er derfor mine forventninger er skrudd godt oppunder taklampa når jeg får tilbud om å kjøre nye G31 med «riktig» motorisering. Jeg lader opp med en ny runde Mercedes-kjøring, og jeg får på plass en avtale om å kjøre E39 M5. Ikke for å sammenligne direkte på noe vis, men for å ha noen referanser inne. Uten referanser er det litt for lett å la seg imponere, det vet jeg av erfaring.

Sommersola har begynt å ta tak på Fornebu idet jeg overtar nøklene. Forventningene mine er blandet med en slags angst; en redsel for at jeg kommer til å gå helt i spinn, og kanskje prøve å strekke den finansielle strikken så langt at jeg bestiller en slik en. To dager har jeg til å bearbeide disse følelsene. Forhåpentligvis vinner fornuften.

Det skal skytes inn at jeg kjørte min Lotus Elise østover, så den referansen satt naturlig nok i ryggmargen. Uansett hva jeg måtte finne på å kjøre av moderne teknologividunder vil den være som en kraftig jordingskabel.

Jeg trykker på startknappen. En umiskjennelig silkemyk sang fyller kupeen. Den er så dempet at har du stereoen på normalvolum vil du gå glipp av den.

Det vil jeg selvsagt ikke, selv om jeg legger merke til at det er Bower & Wilkins stereo i dette eksemplaret – en ørliten oppgradering av standardstereoen til den nette sum av 50 000 kr. Jeg er også oppriktig spent på hvordan den låter, men det får vente.

På de første motorveismeterne gjennom byen setter jeg virkelig pris på komforten. I så måte er det som å komme til himmelen etter å ha vært en adskillig hetere plass hele gårsdagen (PS! Jeg overdriver litt: Lotusen er faktisk ikke spesielt ukomfortabel. Men noe helt annet enn dette, det er den selvsagt … ).

Jeg setter kursen oppover mot Gardermoen, mitt gamle biltestområde, med gamleveien over til Hadeland i sikte. For å få virkelig kvalitetskjøring er nok det noe nær et minstemål i avstand fra Oslo-gryta.

Idet jeg passerer Lillestrøm letter trafikken, og jeg kommer inn i en fin, effektiv motorveisflyt. Følelsen av overlegne krefter er der, også ved små gassjusteringer. Suverenitetsfølelsen minner om den jeg beskrev etter turen til Hardanger i 530d, men her kommer en ny dimensjon av letthet og eleganse i tillegg. Det liker jeg.

530d’en jeg kjørte hadde M Sport-understell. Det vil si 10 mm senking , litt fastere dempere og krengingsstabilisatorer, men ingen elektronisk justering av noe som helst. Her er det full pakke, altså Adaptive Drive. Det betyr justerbare støtdempere (Dynamic Damper Controll) pluss justerbare stabstag, og en programvare som både leser veien foran bilen og mitt kjøremønster – og tilpasser seg dette.

Her overrasker BMW. Nå, når jeg sklir rolig oppover E6 i Comfort med lovlig motorveisfart, er 540i’en faktisk litt duvete! Den har en Mercedesaktig gedigenhet i bevegelsesmønsteret som jeg til nå ikke har kjent i de G30-modellene jeg har kjørt. Hva er nå dette?

Jeg vipper over i Adaptive Drive. Det må (dessverre) velges, som et tilleggsvalg til de vante Eco Pro, Comfort og Sport. Da blir følelsen straks bedre. Nå er dempingen mer etter min komfortsmak, og styringen blir faktisk litt fastere den også.

Å prøve ut Adaptive Drive var uansett ett av målene for denne turen, men nå ble det plutselig enda viktigere for meg å finne ut av hva som egentlig skjuler seg i BMWs lille jungel av understellsvalg.

Det første som slår meg er at her må det være huket av for «Bortfall av sportsunderstell», et kostnadsfritt tilvalg som er ganske vanlig å gjøre når man velger M Sport som utstyrspakke. Det er gjort på min F31, for eksempel, og der er det helt riktig – den er fast nok i standardoppsettet.

Men her? Nei, G31 er så komfortabel i utgangspunktet at her er M Sport-fastheten riktig sted å legge lista etter min smak, tenker jeg idet jeg brekker av mot en lunsjpause ved Gardermoen. Foreløpig er jeg lykkelig uvitende om de føringene som ligger i bestillingssystemet.

Etter lunsj begynner bilkjøringen for alvor. Gamle Hadelandsvei er en svingete og småkupert veistubb på i overkant av to mil, og var en av mine faste testruter den gang jeg drev med den slags. Nå er jeg bare interessert i å finne ut hva som er riktig for meg.

Comfort-innstillingen i 540i er altså ikke det, det fant jeg ut allerede på motorveien. Men hva med Sport i forhold til Adaptive Drive? Og kanskje er Eco Pro en joker i kabalen, siden den jo kan settes opp med både understell og demping i sportsmodus? Jeg bestemmer meg for å kjøre samme vei fram og tilbake, i hvert sitt modus, for å finne ut av dette.

Jeg begynner i Sport. Ja, nå er fastheten i bilen slik jeg liker det, også ved normal, rolig kjøring. Bilen blir på ingen måte ukomfortabel, selv med 20-tommere, men den blir litt mer «tungfotet» over de små ujevnhetene, litt i retning av det jeg opplevde i 530d’en.

Uten å ha opplevd G30 i silkemodus, slik jeg for eksempel gjorde i 520d med dynamisk demping, ville jeg ikke reagert på det. Men det er noe med å ha smakt på en honningkrukke – deretter vil man gjerne ha begge deler …

Etter hvert girer jeg opp, bokstavelig talt. Først med automatkassen i Sportsmodus. Den gjør en utmerket jobb med å lese vei og kjøremønster, slik at jeg alltid har følelsen av å ha riktig gir inne. Da er 540i’en fornøyelig effektiv, også på slike svingete veier.

Selv om den gamle M5’en jeg kjørte i Sarpsborg hadde mer effekt og var noe lettere, er magefølelsen her og nå at det adaptive understellet i Sportsmodus vil kunne gjøre livet surt for en overivrig E39-sjåfør som ville prøve å henge på. Da skal han nemlig kunne sine saker bak et ratt. Her er det bare å styre og gi gass …

Hvilken av denne og AMG E43’en jeg kjørte som ville vært raskest gjennom skogen? Det interesserer meg ærlig talt ikke. Grunnen er ikke at det opplagte svaret vil være AMG’en, den har tross alt 61 hk mer. Dette er store familiebiler, og da trumfer følelser alltid klokkereferanser.

For min del er det litt sammensatte følelser å nøste opp i her. Rekkesekseren til BMW har en vakrere tone, og nå, når jeg tar over giringen manuelt og har motorstyringen i Sport+, har det også en emosjonell piff i toppen av turtallsregisteret som AMG’en mangler. E43’en er nemlig langt fra noen turtallsmaskin, den trives best i mellomtregisteret. Der har den til gjengjeld både råere respons og akustikk enn BMW’en.

Jeg tar meg i å være i ferd med å skli over i biltestermodus igjen, det var ikke meningen! Jeg roer ned og legger meg på det jeg vet er et akseptabelt familiefraktertempo. Det er «syretesten» for min del nå: Følelsen i bilen som jeg har når jeg kjører mil etter mil med min kjære som copilot og barna i baksetet.

Og det hadde ikke gjort vondt, akkurat, å bytte ut 320d’en med en 540i: Den dominerende følelsen som siger innover meg nå er av sofistikert forfining. Da begynner jeg igjen å kjenne på de små nyansene: Nei, den er ikke det en kan kalle ubehagelig over ujevnhetene nå i Sportsmodus, men det er kanskje noe med lyden. Hjulbevegelsene høres litt bedre enn da den var i Comfort.

Over i Adaptive Drive: Ja, nå stemmer det, dette er 540i i sitt ess. Her kombineres den silkemyke følelsen i Comfort med nok sportslig stramhet til at jeg stortrives. Ved tilsvarende øvelse i AMG’en gav den en sterkere smak av sportslighet, men manglet noe av finessen BMW’en ruller over dårlig norsk landevei med.

Øvelsen i Eco Pro blir kortere enn planlagt. Styring og understell i sportsmodus er fint det (for nei, Comfort er fortsatt ikke noe alternativ), men etter å ha kjent på den adaptive tilpasningen, er det det som kler bilen best – i alle fall med meg bak rattet. Jeg har ikke lyst til å ofre det lille ekstra av understellsfinesse for å spare noen dråper bensin.

Bensin, ja … Den medaljen har en bakside nå i 2017. Når jeg tar i som verst gjennom skogen viser kjørecomputeren 1,6 liter på mila. Om du synes det høres mye ut: Etter en tilsvarende runde med SL 55 AMG gjennom Schwarzwald i 2003 viste computeren 3,2 liter/mil.

Ved min vanlige aktive kjørestil begrenset bensinforbruket seg til 1,2 liter/mil, og på de helt rolige transportetappene disse dagene lå snittforbruket rundt literen. Det er nok mulig å fintrille en 540i langs landeveien ned mot 0,8 liter/mil, men det er en øvelse som overgår hva jeg er i stand til av selvbeherskelse.

Kanskje det hjelper med litt musikk? Tilbake mot byen slår jeg i alle fall for første gang på superstereoen. Det er lenge siden jeg la merke til den i utstyrslista, men har alltid tenkt som så: Aldri om jeg skal koste på meg 50k i stereo når jeg bestiller bil. Da må det være bedre å nøye seg med den «vanlige» Harman Kardon-oppgraderingen til ca. 10 000 kroner, så kan jeg heller kunne unne meg et meget bra stereoanlegg til kjellerstua for 40 000 kroner.

Men så er det noe med den friskheten og naturligheten som åpenbarer seg. Til og med vanlig radioprating, i det utskjelte DAB-formatet som jo er kraftig komprimert, lyder som om nyhetsoppleseren sitter på dashbordet og snakker til deg.

Så kan det jo diskuteres hvor mye av smatting, sukking og innpust du faktisk ønsker å ta innover deg på vei til jobb en mandagsmorgen – her hører du i alle fall alt. Når jeg finner fram noen av godbitene fra egen musikksamling forsvinner uansett alle slike forsøk på problematisering: Instrumenter og stemmer står frem med luft, rom og en naturlig klangfylde som nesten kan minne om en konsertopplevelse.

Jeg må justere min stereovurdering: Skulle jeg tilbrakt mye tid i en G30, som pendlerbil eller i jobben, da ville jeg faktisk prøvd å finne de førti tusen ekstra for ta den helt ut med stereo fra B&W. Det er et spørsmål om kvalitetstid – og lyd, rett og slett. Men slik mitt liv er, er det nok en bedre strategi å satse på kjellerstua.

Nå tar meg jeg meg i å drømme meg litt bort igjen, gitt. Nei, jeg kan ikke ta meg råd til hverken en 540i, en E43 AMG eller det som verre er (f.eks. Audi RS6). Og når jeg søker stor, sportslig stasjonsvogn fra BMW, er svaret fortsatt diesel.

Det er i grunnen forståelig. Selv om G30 er blitt noen kilo lettere enn F10, snakker vi fortsatt stasjonsvogner med en reell vekt i totonnsklassen her. Og få kjøper vel en slik bil bare for å kjøre rundt med matpakka. Da er og blir diesel den mest effektive motoriseringen. Basert på mine egne erfaringer ligger forbruksbesparelsen på mellom 20 og 30%.

Dette har lenge vært en tydelig modellpolitikk fra BMW: Sport = sedan. De rene M modellene er en historie for seg, men også i de nye M550-versjonene er dette skillet gjennomført. Skal du ha bensinversjon, altså M550i, da blir det sedan. Den sportsligste stasjonsvognen BMW kan levere er M550d.

I dette kapittelet av «jorden kaller» er det altså bare å legge seg i stup, og finne ut hvor det er fornuftig å sette nedslag. 540d? Nei, den mellomste trelitersdieselen blir også for dyr. 530d? Fristende, fristende, men jeg må telle på kronene.

Mest sannsynlig i skrivende stund er nok en 520d. Fireren gjorde en god figur da jeg kjørte den i sedanversjon, men stasjonsvogna er faktisk 115 kg tyngre, så det må prøves.

Jeg må innrømme at jeg hadde en noe kvass inngang på dette innlegget, og derfor skal jeg koste på meg en slags oppsummering. Jeg har nemlig gjort meg opp en formening om hva som ligger bak BMWs modellpolitikk.

Stasjonsvogner er så godt som «Europa only». Her står fortsatt diesel sterkt, og for de som kjører langt og fort er det ikke noe å lure på, heller ikke i 2017. Bensinalternativene er for de som søker enten mer finesse, eller de som søker en mer rendyrket sportsopplevelse, men – som sagt – de henvises altså til sedaner.

540i touring blir altså en bil for den som egentlig vil ha en 7-serie (og har råd til det), men som trenger mer plass. Jeg er ganske sikker på at gjennomsnittskjøperen er godt voksen også. Jeg, som noenlunde fersk førtiåring, vil nesten kunne søke om å få ungdomsrabatt på en 540i.

Så nei, BMW har ikke nødvendigvis bommet med 540i. Og ja, en aldeles praktfull bil er det. Til tross for dette – en bil for meg, det er det ikke.