Skal, skal ikke. Jeg gikk noen runder med meg selv. Og mine nærmeste var bekymret. De sa det selvsagt ikke, men det virket som de fryktet at en tur over fjellet nå, faktisk kunne bli den siste, i litt for bokstavelig forstand.

Hadde jeg basert meg på inntrykket i «mainstream-media», hadde det definitivt ikke blitt noen tur. Årets første snø er selvsagt godt stoff. Med bilde fra toppen av Sognefjellet (over 1400 moh), kombinert med det ene vogntoget som har sklidd av vegen, er det tilstrekkelig til å skremme de fleste til å legge om.

Til Lotusen finnes det derimot ingen vinterdekk å legge på, så det koker ned til nettopp: Skal, skal ikke.

Redningen blir Vegvesenets webkamera. Strategisk plassert ved værstasjonene til Meteorologisk Institutt, og med detaljert informasjon om alt ned til temperatur i asfalten, blir beslutningsgrunnlaget mye bedre enn nettavisoppslag og nyheter på radio og TV.

Den søndagen jeg starter ser det bra ut. Midt på dagen er det fire grader over Filefjell, både i luft og asfalt, og det ligger ikke snø ved siden av veien engang. Planlagt retur på tirsdag virker derimot litt verre. Da sier yr-prognosen «frost» … Men med så lite nedbør som er varslet, tar jeg likevel sjansen: jeg kjører!

Dette er midt i høst-monsunen her i vest, så jeg må nødvendigvis starte med taket på. Det er ikke optimalt, for Elise er en bil som er mest harmonisk åpen. Da er lydbildet riktig balansert. Med «telt» blir den litt romlende fra dekkene, og litt firer-durende bakfra.

Likevel setter jeg umiddelbart pris på overgangen fra luksus-stasjonsvogn til det enkle og primitive. Den direkte kontakten med forhjulene, uten servostyring, og noe såpass eksotisk som manuelt gir.

En litt kjapp singel-pakking byr derimot på litt utfordringer i starten. Jeg la kamerabagen i fotbrønnen, og flykofferten og pc-veska i passasjersetet, kanskje som et halvveis bevisst forsøk på å få litt jevnere vektfordeling i bilen.

Det virket faktisk helt strålende i oppkjørsla, men allerede på første forsøk ut av Høyanger viser det seg at kofferten er i veien for 5. gir … Jeg må vippe den opp på høykant for å få girspaken over, og da ligger den ikke særlig stødig lenger.

Full ompakking på første ferje, altså. Til min forundring går faktisk både pc-veske og flykoffert ned i den lille bagasjeromåpningen, og med bruk av småting som toalettmappe og et headset som byggeklosser, ligger de noenlunde stabilt også.

Fra Hella ligger jeg som bil nr. 2 i køen. En Audi Q5 ligger først, og kjører egentlig ganske friskt. Han kjører helt riktig og sikkert – med sin type bil. Jeg ligger ikke og trykker på noe vis, for tempoet er mer enn høyt nok til at jeg nyter svingene i min Elise.

Likevel slipper han meg forbi, ved første anledning. Jeg håper han fikk med seg at jeg vinket som takk for hjelpa, for slike små gester setter jeg stor pris på.

Denne formen for trafikal empati opplever jeg sjelden i andre biler. Det er kanskje noe med inntrykket en Elise gir i bakspeilet: Liten og eksotisk – de færreste har vel sett noe slikt i speilet før. Og spesielt i en knall farge som min, blir den lagt merke til, ja …

Opp gjennom Lærdalsdalen blir det stadig mer solgløtt. Siden jeg nå ligger låst i køen, stopper jeg og tar av taket istedenfor å begynne og tråkle meg forbi.

Å, ja – slik skal bilkjøring være. Nå, med vind i håret og mer direkte lyd fra eksosen, blir jeg minnet på hvorfor jeg i 2007 bestilte en flunkende ny Elise – og hvorfor jeg ikke kommer til å selge henne.

Den nye veien opp gjennom dalen er nesten blitt litt for brei og fin, med litt for mange tuneller. Bare slake gulstripesvinger og fjelldrønn er ikke helt favorittkosten når jeg kjører roadster.

Siste sjekk av webkamera og måledata gjorde at jeg tok det snilleste øst-vest alternativet i hele Sør-Norge: Filefjell. I bakholdet lå også faren for salt og strøgrus i de ellers så fristende svingene opp Hemsedalsfjellet.

Jeg har ikke før tatt valget, før de første regnbygene kommer. Men skitt au: så lenge jeg holder noenlunde 80+, går det fint – da fyker det meste rett over. Og jeg har et håndkle i beredskap bak setene.

Det kommer godt med, for opp mot fjellet havner jeg først bak et gravemaskinslep, så en traktor som kjører ved. Da tar jeg også på lua.

Men tak? Ikke snakk om! Jeg fyrer varmeapparatet på fullt, og setter på setevarmen – for øvrig en Norges-spesialitet jeg fikk bygget inn i min Elise før utlevering.

Valdres føles som en belønning for «innsatsen»: Her vinner sola kampen mot regnbygene, og veien tørker opp. Å bremse inn i svingpassasjer med en Elise er en helt særegen glede; bilen har en letthet og eleganse i fartsreduksjonen som savner sidestykke på denne siden av spesialbygg som Caterham, Ariel Atom og Radikal.

Velge riktig gir, sette an svingen på rent skjær, og så mate på med turtall i passelig høyt mellomregister. Ingen racingtyning helt ut på girene, ingen balansering i veigrepets grenseland. Det er ikke nødvendig for å kjenne på den genuine gleden av å kjøre bil i en Elise.

Og selv om en del av etappen inn mot Oslo nødvendigvis får preg av nødtørftig transport, er denne gleden følelsen som sitter i, hele ettermiddagen og kvelden.

Å våkne til strålende høstvær en mandagsmorgen i oktober, føles nesten som en litt ufortjent belønning. Selvsagt starter jeg uten tak på vei til Sandefjord, og selvsagt velger jeg indreveien etter Sande.

Her finnes det veistubber det det faktisk er mulig å kjenne på Elise, fullt og helt. Og ja, jeg gjør det. Jeg tar meg i å opptre som et frydefullt ekorn som samler forråd til vinteren: Jeg samler på de siste gylne øyeblikkene av rendyrket kjøreglede.

Litt beruset av opplevelsen, og med litt god tid til avtalen i Sandefjord, velger jeg en ny liten avstikker. En tynn, hvit strek på kartet virker lovende nok til at den er verdt forsøket.

O salige fryd: Mellom sto smågrender slynger det seg en smal asfaltstripe gjennom skogen. Kupert som en mini-Nordsløyfe, og svingete som på Vestlandet.

Og neste prikk over i-en: Her er det ikke passering for motgående trafikk, selv om min Elise er aldri så smal. Jeg må også hele veien ta høyde for at over neste kul, eller midt i neste sving, kan det stå en traktor på tvers.

Hvorfor liker jeg slike utfordringer? Kanskje fordi det for meg er det øverste trinnet på en slags ferdighetspyramide for tørr landevei: Å kjøre riktig teknisk her – med full kontroll til å kunne stoppe innenfor tilgjengelig siktsone, gir meg en dypere glede enn for eksempel å balansere på slippgrensa gjennom en vidåpen racerbanesving.

Det er også noen med jomfrueligheten ved å oppdage slike veistubber. Jeg kjører nemlig tilbake for å få tatt bilder, men det blir ikke det samme med 2. og 3. gangs gjennomkjøring, selv om det da selvsagt er mulig å treffe bedre – altså å holde høyere fart gjennom enkelte passasjer. Den sitrende opplevelsen av å oppdage og faktisk beherske en slik ukjent passasje gir meg noe helt spesielt.

Så ekornlageret av kjøreopplevelser er heldigvis velfylt idet jeg setter kursen hjemover. Det er blitt tirsdag, og monsun-regnet er trukket over fjellet til Østlandet også. Tak, tett trafikk og mye vann på veien er ikke noen super Elise-kombinasjon.

Jeg feiger faktisk ut, og finner fram headsettet – med støyreduksjon – fra bagasjen. Da blir det helt ok å bare trille med. For opplevelsen av å kjøre bil på en annen måte enn i min 530d er der fortsatt: Styringen følger hver minste ujevnhet i veien, altså ikke noe nonchalant etthåndsgrep på rattet her.

Den varslede frosten er heldigvis moderert. Nå viser webkameraene våt vei både over Hemsedalsfjellet og Filefjell, men med bare 0,6 grader pluss på 1140 meter over Hemsedalsfjellet, og noen timer mellom veivalget og at jeg er der, safer jeg igjen: Det blir Filefjell tilbake også.

Null problem, men ikke den helt store opplevelsen heller, må jeg innrømme.

Men overgangen tilbake til 5-serien er alltid interessant etter å ha fått Elise i blodet: Aldri maler sekseren så mykt som da, og aldri føles det tykke rattet bedre å holde i. Og aldri føles det adaptive understellet mer sofistikert enn akkurat de første kilometerne etter at jeg har kjørt Lotus.

Det er noe med vanen: Den gjør nummen. Derfor må den bekjempes. Min beste medisin er variasjon – og kontraster.