Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.
«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2
Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?
Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen
Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!
– Pappa, e du italienar? Femåringen ser opp fra rundstykket sitt med undrende, kulerunde øyne. Vi syklet nettopp til bakeren sammen, og jeg bestilte de ferske Romanine, Altamura og Moltovana’ene vi spiser på «flytende italiensk».
– Nei, vennen min, pappa er norsk, vi er fra Norge. Jeg rekker å tenke noe om hvor lett det er å imponere barn, før jeg begynner å tvile, og hekter på: – Men hvorfor lurer du på det?
– Du kjører jo fort!
Å, ja … Vi har også snakket om å sykle i Italia. Hverken han eller storesøsteren får lov til å sykle langs veien her. «De kjører jo som italienere», har vært forklaringen mor har servert – altså fort og farlig …
Og ja: Fort kan selvsagt være farlig. Jeg tenker også mitt om hvilket forbilde jeg faktisk er for barna. Før de sovnet på veien nedover gjennom Tyskland, rakk minstemann nemlig å servere ennå en presis observasjon fra baksetet:
– Vi kjører jo forbi alle, jo! Og det syntes han selvsagt var stas.
For min del er det ikke viktig, hverken «å kjøre fortest» eller «å ligge fremst». Men noenlunde nøktern betraktet, med årets ferietur i minnet, så er vi, med 530d som familiebil, blant de raskeste 2%’ene på Autobahn. Vi er altså blant dem som kommer susende bakfra, og bare forsvinner …
Er det galskap? Jeg skjønner deg godt dersom du tenker det, men jeg mener altså at svaret er nei.
Og det er mange rasjonelle argument for å ta det mer med ro. Drivstofforbruket øker nemlig eksponentielt med økende fart. Ved å senke marsjfarten ned mot «Richtgeschwindigkeit», altså 130 km/h, ville vi kanskje kunne spart ca. 20% diesel.
Tidsmessig ville det heller ikke være noen krise å ta det med ro. Mitt skrivebordsanslag gir en økt kjøretid på nattetappen Danmark – Italia (1547 km) på et par timer dersom vi roet ned mot 130 km/h som maksimal hastighet. Bassenget venter, det er ikke noe problem. Dette er feriekjøring – vi har absolutt ingen ting vi må nå.
Problemet er nok meg selv. Jeg hadde rett og slett ikke orket. Kanskje er jeg preget av å ha bodd en stund «nedi bakken», og logget atskillige tusen kilometer i høy fart. Jeg synes i alle fall at 130 km/h på en Autobahn er omtrent «slow motion», og ville hatt store problemer med å holde meg våken gjennom natten med et slikt intensitetsnivå i kjøringen.
Og er det ikke det de fleste mener? At motorveiskjøring, mil etter mil gjennom Tyskland – det er kjedelig, det!
Ja, det kan det være, men for min del handler det altså om riktig intensitet, noe du gjerne kan sammenligne med trening og pulssoner.
Å yte opp mot makspuls klarer du bare i korte perioder, selv om du er topptrent. Da snakker vi om intervalltrening der innsatsen varer i ett minutt eller mindre. I bilkjøring kan det kanskje sammenlignes med korte løp på bane, altså racing.
Men nei, å kjøre fort på Autobahn har ingen ting med racing å gjøre. Og ja, å kjøre på ferietur med småbarn og svigermor i baksetet i en slik «racingmodus» ville være den renspikkede galskap – og vi ville aldri kommet oss helskinnet til Italia på den måten …
Skal du løpe virkelig langt – maraton eller ultraløp – er det en gyllen regel å holde seg under 80% av maksimalpuls. Er du trent for akkurat slik innsats kan du holde det gående, time etter time, bare du får tilført væske og litt næring.
Pulsklokka er ikke med på ferieturen min. Til bilkjøring på offentlig vei ville det også være helt meningsløst å basere seg på den som indikator – rent fysisk bør man være under alt som heter treningssone når man kjører bil.
80% kan likevel være en god rettesnor, tolket på denne måten: Om du har prøvd å jage maksimalt i frifartsonene noen gang (det har jeg, dessverre …), så slå av 20%! Da har du en marsjfart som det er mulig å holde over tid.
Noen fysiske indikatorer har jeg også lært meg oppigjennom årene med kontinental kryssing i bil (også som passasjer av og til): Krampaktig grep om rattet? For fort! Svette håndflater? For høy intensitet i kjøringa!
Det er også mulig å bruke bilens 80% som en indikasjon på maksimal fornuftig marsjfart. For vår 530d ligger 80% av bilens ytelse nettopp rundt 200 km/h.
I tillegg kommer tilpasning til annen trafikk, og det er kanskje den viktigste 80%’en. Om du tenker deg maksimal aggressivitet – full fart opp i hekken på forankjørende med blinkende lys, full nedbremsing – så slår jeg nok av mye mer enn 20% her. Kanskje så mye at jeg kan snu det til at jeg slår av 80%, og holder bare 20% intensitet som venstrefilspusher.
Det handler om trafikal empati. Man skal ikke oppføre seg som en bølle, spesielt ikke når man kjører en stor BMW. Det handler også om å ta hensyn til de som sitter på og prøver å sove gjennom natta. Lite er mer guffent enn å bli vekket av brå oppbremsinger.
Med en slik tilnærmingen blir også motorveiskjøringen interessant for min del. En ellers endimensjonal kjøreopplevelse blir da en balansekunst i å holde riktig fartstilpasning i forhold til annen trafikk, passasjerer og egen kjøreintensitet.
Følelsen det gir meg er også sammensatt: Ja, det er en frihetsfølelse i det å kunne velge fart selv. Det er også en følelse av effektivitet, og en fascinasjon over det å bruke en moderne bil til fulle – slik den faktisk er bygget for. I Norge bruker vi jo rundt regnet bare halve bilens potensial, men betaler til gjengjeld dobbel pris for den …
Det gir meg også en intens følelse av ansvarlighet å kjøre slik. Og, hold deg fast: Av sikkerhet.
I løpet av våre 5000 km i sommer har vi har to småskumle episoder. Begge handler om oppmerksomhet. Den ene var i et lyskryss i Hirtshals (50-sone), den andre var i 70-sona langs E16 på vei hjem igjen.
Da lå vi i feriekø, som sneglet seg mot Voss i nærmere 60 enn 70 km/h. På tofelts vei med gul stripe, med tung trafikk i begge retninger, er det helt meningsløst å prøve å kjøre forbi – det er bare å holde plassen i køen.
Plutselig finner en Tesla Model X ut at nok er nok. Han hiver seg på bremsen for å stoppe på en utkjøring, trolig bare for å få en pause fra marerittet. Jeg følger sikkert ikke mer en sånn passelig med, for jeg må bråbremse, såpass at bilen trår til med nødbrems og beltestramming!
Problemet mitt – og jeg nekter å tro at jeg her helt alene om det – er at det er problematisk å holde riktig oppmerksomhet når bilkjøringen går i «slow motion». Riktig fartstilpasning bli derfor en vesentlig del av det å ferdes sikkert, og i enkelt sammenhenger betyr det altså «fort nok».
Jeg vil være veldig tydelig på hva som er tema her: Langkjøring langs hovedveier. Tettbygd strøk er en helt annen historie, og til og fra barnehagen her vi bor, er mitt inntrykk at jeg er blant de aller treigeste de få gangene jeg kjører bil. Det er nemlig raskere å sykle!
Dette handler heller ikke om den rene nytelseskjøringen. Den virkelig interessante kjøringen gjøres jo ikke langs hovedveiene, men langs smale og svingete sideveier. Det er mye mer teknisk krevende, og mye mer interessant – men altså en helt annen historie.
Men det handler om å gjøre det som for mange er bare kjedelige transportetapper på en interessant og sikker måte. Hva som da er riktig tempo er høyst individuelt.
Jeg tenkte litt på akkurat dette den gang min tante fortsatt kjørte bil. Hun var i begynnelsen av 80-årene, men hadde fortsatt stor glede av selv å komme seg rundt i sin Mercedes C180 fra tidlig 90-tall.
At jeg og min tante skulle holde samme tempo langs landeveien, ville for meg være like unaturlig som at vi holdt samme tempo på en fottur i Jotunheimen. Det gjelder for så vidt også strekninger som vil være fornuftig/forsvarlig å tilbakelegge i ett strekk.
Jeg er altså en tilhenger av individuell fartstilpasning. I siviliserte land med solid bilkultur (f.eks. England og Tyskland) er en del av dette å sette den generelle fartsgrensen utenfor tettbygd strøk til 100 km/h. Der det er glissen trafikk fungerer det helt fint.
Men langs hovedveiene er jo ofte trafikken, også i Norge, så tett at tofeltsvei ikke er egnet for fartsfleksibilitet. Det er jo en grunn til at fartsgrensen er blitt redusert til 70 mange steder. Det blir nemlig regnet for øvre grense for at det skal kunne være mulig å overleve front mot front – uten å bremse. På spesielt ulykkesutsatte strekninger kan man ikke annet enn være enig i at dette er et fornuftig tiltak å iverksette.
Det beste tiltaket er derimot fysisk skille mellom kjøreretningene og flere felt. Det åpner også for den fartsfleksibiliteten jeg mener bør være tillatt, og det åpner for atskillig høyere tempo. For å få samme hastighetsdifferanse mellom kjøretøyene som på tofeltsvei med 70-sone, kan man i Tyskland oppskalere til vogntog som kjører i 90 km/h, og ekspresspersonbiler som vår i 230 km/h …
Men nei, jeg mener ikke det skal være opp til hver enkelt alltid å velge sitt eget tempo. Fartsgrenser må til, i det aller fleste tilfeller. Men når veiene har en standard som den tyske Autobahn, da er det både riktig, og faktisk viktig, å gi det fulle og hele ansvaret for fartstilpasningen på føreren.
Å sige i 70 er på en måte det motsatte: En uansvarliggjøring av sjåføren som dessverre gjerne resulterer i en deaktivering av den som sitter bak rattet. Han eller hun kan sovne, fikle med telefonen, eller på en eller annen måte konsentrere seg om alt annet enn å kjøre bil.
Derfor er jeg ideologisk tilhenger av fri fart. For meg er det den absolutte ansvarliggjøring av sjåføren.
Derfor vil jeg også kjøre like fort til neste år. Så sant trafikken tillater det, vel å merke. Ikke stramt grep på rattet, ikke svette håndflater – bare effektiv og ansvarlig høyfartsflyt.
annonse ▼
annonser på bergeblogg.no