Det er noe med minner. Pregingen fra unge år får en dyp og varm glans når den vekkes til live i voksen alder. Det er også noe med fascinasjonen for det man ikke kan få – en M5, for eksempel. Møtet med nye 6-serie GT ender opp med å bli en miks mellom disse følelsene for meg.

Helt siden de første tankene om både ny BMW og bloggprosjekt tok form, har jeg nemlig fantasert om å få plass til familien i en coupé. Første forsøk var vinteren 2016. Vi lånte en 420i Gran Coupé – en perfekt prøvekanin, siden jeg jo også kjente på lengselen etter bensinmotor den gang, etter mange år med dieselmotorer av typen «havregamp».

Forsøket var helt fånyttes, selvsagt – det var bare å glemme å buksere to små i bakovervendte barnestoler med den taklinjen, og bensinromantikken ble brutalt punktert av tallene jeg så på kjørecomputeren. Derfor ble det 320d touring den gang.

Nå, når kravet om baksetebredde har sendt oss opp i en ny femserie, har noe hele tiden ulmet i bakhodet: Den nye 6-serien. Jeg visste selvsagt om den før jeg signerte på 530d’en. Spesielt ryktene om at den kanskje også kom som 640e gjorde at jeg satt litt ekstra på gjerdet, og drøyde nesten et halvt år etter lanseringen av G31 før jeg bestemte meg.

Ett år er gått, og foreløpig er det ingen håndfaste signal på elektrifisering av G32 (like lite som G31). Sånn sett kan jeg skue tilbake med en viss selvtilfredshet: Ja, det er fortsatt diesel som gjelder i disse bilene.

Når muligheten til å låne en 630d dukket opp, var problemstillingen derfor enkel: Ville jeg heller hatt en GT enn vår touring?

Jeg går noen runder rundt bilen og studerer. Ja, den er betydelig nettere enn gamle 5-serie GT. Fronten er jo klokkerein G30 her. Fra siden ser man at det er en stor blir – akselavstanden er økt med 9,5 cm i forhold til min touring, og rett bakfra er inntrykket fortsatt massivt – selv om hekken er 6,4 cm lavere enn på forgjengeren.

Og jeg liker originaliteten. Touring er jo fortsatt å regne som et standardvalg i Norge. Med en GT ville jeg skilt meg mer ut. Jeg synes også bilen er elegant, men i nærheten av 4-serie-eleganse er den ærlig talt ikke. Snerten i linjeføringen er ikke den samme, og formatet blir umulig å kamuflere fullt og helt.

Fantasiene av typen «kanskje den kommer som plug-in en gang», «da kan jeg jo vurdere å bytte?» begynner å spire der jeg går og studerer. Men så åpner jeg bagasjerommet.

Det er ikke lite, slett ikke. Oppgitt volum er faktisk 40 liter mer enn i min touring. Men hattehylleløsningen? Det er en plate som må løftes ut om du vil laste over baksetekanten. Noe lastenett opp til taket er det ikke i denne bilen. Og selv om det skulle kunne leveres, er jeg usikker på om det ville ha vært noe poeng.

Det er nemlig ikke så mye å hente i ekstravolum der oppe i en GT. Ja, jeg kunne bygget opp med noen store kofferter der framme, vel og bra, men finstabling i hele volumet, slik jeg er blitt vant med å gjøre i både 3- og 5-serie touring, det er bare å glemme!

Litt av grunnen til det er også at bakluken er i ett stykke. Supertrikset i en BMW touring er jo nettopp bakruteåpningen. Da er det fullt mulig å fylle inn en hel hytteturhandling i et bagasjerom som er tilsynelatende fullt – ved å laste gjennom ruta.

Siden jeg velger en «full attakk» tilnærming her, og går rett på det som er mest nytt/interessant for min del, setter jeg meg inn i baksetet først. Da skjønner jeg også poenget med bilen.

Kina-preferansene for enorm benplass i baksetet lyser mot meg i det jeg setter meg ned, og med norske, langbeinte tenåringsbarn ville også dette være drømmebilen. G31 er «ok, flott» for voksne i baksetet, men G32 har de ekstra centimeterne til beina som gjør opplevelsen spesiell.

Dette eksemplaret har også en utstyrspakke som støtter opp under inntrykket: Lyst nappa-lær, dekorlister i pianolakk – og det fantastiske stereoanlegget fra Bowers & Wilkins gir omgivelser som er lett å trives i, både langt og lenge.

På vei inn og ut av bilen, slår deg meg også hvor elegant det er med rammeløse dører. For min del støtter det kraftig opp under følelsen av originalitet og det lille ekstra – og det vekker minner fra min E36 coupé.

Siste punkt «på blokka» denne gangen blir å sette seg bak rattet og faktisk kjøre en tur. Her hadde jeg nemlig ventet en «akkurat som 530d»-opplevelse. Det hadde jeg nok bare delvis rett i.

Litt av grunnen til det er prioriteringene som er gjort i spesifikasjonen av akkurat denne bilen. Stereoanlegget koster 50k ekstra, men understellet er helt standard – ikke engang dynamisk demping er på plass.

Det minner meg på hvor utsøkt et helt basic G30-understell faktisk er (akkurat slik jeg også opplevde det da jeg kjørte 530e). Det minner meg også om min hang til å alltid ville velge det lille ekstra, dersom det er mulig.

Inntrykket i lav fart, for eksempel inn og ut av rundkjøringer, er nemlig betydelig mer sedat er enn i min G31. Ekstra akselavstand betyr kanskje noe, men først og fremst fraværet av aktiv styring gjør at denne bilen føles omtrent like stor som den reelt er.

Styreservoen er også satt til lett-lett i lav fart og Comfort kjøreprogram, akkurat slik som i 540i’en jeg kjørte. Det vitner om markedstilpasning til luksusbilkunder, ikke sportsbil-wannadrives som meg …

Det er fullt mulig å spekke opp understellet til G32 på samme måte som på min G31, og faktisk mere til. For velger jeg dynamisk understell her, får jeg luftfjæring også foran (21 700 kr). Da åpnes muligheten for 2 cm løft til den siste kneika opp mot hytta, og den for min del forjettede 1 cm senkningen til motorveiskjøring – og utstillingsparkering. Kombinert med aktiv styring (13 900 kr), ville trolig kjørefølelsen vært betydelig mer i overenstemmelse med min 530d.

Men med 550d friskt i minnet, kjenner jeg meg selv dessverre såpass godt at jeg ikke ville ha stoppet der. Jeg ville ha valgt «Executive Drive» til min 630d, som inkluderer både luftfjæring foran, dynamisk demping og aktive krengningsstabilisatorer.

Da ville jeg også her garantert hatt en illusjonsmester av en bil; en bil som virket betydelig mindre og nettere en den faktisk er, og mer så, jo fortere det går …

Problemet er selvsagt at en pris som i utgangspunktet ligger 130 000 kr over en 530d, ville ta fullstendig av med en slik utstyrsiver. Kombinert med at bagasjerommet ikke ville fungere til vårt bruk, skal jeg ikke engang prøve å late som om jeg kjenner på noe anger idet jeg parkerer 630d’en, og vet at jeg må «ta til takke» med vår 530d en god stund til.

Men kanskje når barna blir store. Kanskje når GT’en kan leveres med en fornuftig elektrifisering. Jeg innser at jeg er i ferd med å fantasere meg atskillige år fram i tid nå. Og det er fullstendig meiningsløst. For hvem vet hvordan bilverdenen vil se ut da?