– Skal vi ta det med ro, eller kjøre effektivt for å nå ferja?

Min kone får spørsmålet servert på vei ut av bensinstasjonen. Vi er på vei til Hardanger, akkurat slik vi var i fjor, første gang vi kjørte G31. Den turen gjorde så sterkt inntrykk på oss at det ble bilbytte. Nå legger vi opp til en ønskereprise – i en M550d.

Vi har akkurat nok tid til å nå ferja om vi står på litt, men samtidig: Det er bare en halv time til neste, og campinghytta på Lofthus forsvinner ikke. Jeg lar valget bli hennes. Det er erfaringsmessig best for fredagsstemningen.

– Berre køyr, du, så ser vi.

Det knappe svaret kommer kanskje av at hun fremdeles henger fast i jobben. Nå skriver hun beskjeder på telefonen, og er fast bestemt på å gjøre seg ferdig før hun tar helg.

Slike balanseøvelser elsker jeg. Et klart tidsmål, langs en vei som er så kjent at jeg har minuttreferansene til ferja, omtrent sving for sving. Samtidig må jeg kjøre slik at alle synes det er behagelig. Min kone har ofte nesa nede i telefonen i bilen, det er ikke noe nytt, men skriving? Det blir en ny utfordring!

Pådraget opp bakken mot tunnelen er derfor moderat. Likevel merker jeg tydelig forskjellen fra vår trelitersdiesel: Det er en helt annen respons i M550d-motoren. De fire turboene gir den et skyv fra lave turtall som virker direkte arrogant, og viljen til å sprudle videre oppover i turtallsregisteret er åpenbar.

Lyden er også en aning hissigere enn i vår 530d. Nyanseforskjellen er akkurat slik: Min kjære merker det umiddelbart, og proklamerer at hun liker vår bedre. Jeg merker det også, og nyter hvert et pådrag.

Jeg velger å la kjørevalgsbryteren stå i «Comfort», både fordi det er normalmodus i vår egen bil, og for ikke å vekke «unødig oppmerksomhet» fra co-piloten.

Likevel er det en helt annen følelse i denne M550d’en enn i vår egen. Den er mye mer kontant. Her skal det presiseres at bilen hadde både aktiv styring og Adaptive Drive – en kombinasjon du bare får i M550-versjon.

Selv om også M550-understellet er en centimeter lavere enn standard, er min tolkning at det er nettopp Adaptive Drive som gjør underverket her. Jeg kjørte nemlig en M550i uten hverken aktiv styring eller aktive krengningsstabilisatorer (Adaptive Drive), og den føltes forbausende lik vår stasjonsvogn i Comfort, i alle fall i lav fart.

Her merket jeg forskjellen fra vår egen allerede inn i første rundkjøring. Og nå, når jeg søker en myk og sveipende ideallinje langs svingpassasjene innover mot Balestrand, da hjelper disse aktive stabilisatorene til med å holde bilen så rolig at skrivingen går helt strålende!

Litt beruset av hvor lett det er å holde tidsskjema langs fjorden, blir jeg kanskje litt overivrig. Jeg velger å legge gassen i gulvet, for effektivt å komme forbi en lastebil.

Guttungen merker det umiddelbart: «Wow, heia Pappa, heia Pappa!», kommer det derfra. Jentungen merker det ikke, hun synger fortsatt høylytt med Justin Bieber på «Baby, baby». Min kone ser knapt opp fra telefonen, men sier: – Ikkje gjer det der, du veit at eg bli bilsjuk!

Ja, det vet jeg. Det er en historie som går helt tilbake til da vi var unge og nyforelsket, og hun var på besøk hos meg i Tyskland. Ikke engang oppvarmingstempo med M Coupé’en rundt Nordsløyfa gikk bra. Hun ble dårlig, og ba pent om å bli kjørt tilbake til hotellet etter den første runden. Min kjære har altså en g-sensor av det følsomme slaget …

Men nå var det altså ikke sidekreftene som var problemet, men draget rett fram. M550d er nemlig langt raskere enn min gamle Z3, i en mellomakselerasjon som dette gir dieselmotoren med fire turboer den gamle turtallsmaskinen en klokkeklar «knock out». Her snakker vi M5-drag, og det bør man altså helst holde tilbake for å bevare helgefreden i vår familie.

Så trenger jeg heller ikke å bruke særlig mye av superkreftene for å nå målet for dagen. Jeg ser tidlig på klokka at dette skal gå helt fint, og med så liten trafikk at vi slipper flere forbikjøringer, kan vi trille rolig og behagelig inn på ferja – tre minutter før den skal gå.

Turen over Vikafjellet blir en tilsvarende balanseøvelse. Nå har vi ikke noen ferje vi skal nå, men min iver må balanseres mot min kones velbehag.

Her er veidekket dårlig, og telehivene mange. Da vipper jeg over i «Adaptive», slik at demperne skal kunne tilpasse seg de skiftende utfordringene. Det fungerer helt fint også i min 530d, som bare har dynamisk demping, men her, med Adaptiv Drive er det på grensen til de reneste tryllekunster.

Med full understellspakke er nemlig G30-serien til BMW en illusjonsmester. Den aktive styringen får bilen til å virke mindre og nettere enn den er, og Adaptive Drive kombinerer følsomme hjulbevegelser med en ro i overbygget som er helt fantastisk.

Den dårlige veien virker strøken, og det som fortsatt er et effektivt driv gjennom svingpassasjene virker som en «søndagstur».

Det største problemet er kanskje motoren. Den trigger en iver i meg; en iver, som min kjære ikke setter pris på. – Eg lika vår bil bedre!, er hennes klare melding.

Her spiller nok også fargevalg, interiørlister og faktisk setene inn. Vi er samstemte om at sportssetene er vårt førstevalg – ikke komfortstolene. Valget «grå bil» mot «blå bil» er blant de enkleste som finnes, i alle fall for min kone, og hun liker heldigvis også alu-listene i vår bil best.

Jeg, for min del, må innrømme: Jeg er i den syvende bilhimmel i M550d. Den lille centimeteren senking gjør at jeg ville slått meg til ro med luften i hjulhusene her. Kombinasjonen av aktiv styring og Adaptive Drive er så god at det ville jeg ha punget ut for, bare det lot seg levere til 530d også.

Og motoren er et kapittel for historiebøkene. Jeg vet det ikke, men jeg frykter at dette kanskje er selve toppen av dieseleventyret. Det er en fortelling om en lat, støyende og stinkende «lastebilmotor» som plutselig ble en effektiv miljømaskin. Så ble den tatt for å skryte på seg for mye.

Men ironisk nok: Nå, som diesel er i ferd med å bli fy, fy, er også teknologien på et slikt nivå at utslippsutfordringene faktisk kan takles. Min mening er i alle fall: En bedre fremdriftskilde for en stor stasjonsvogn med vårt bruksmønster finnes ikke i 2018. M550d er toppen.

Så ja, hadde jeg hatt råd, så ville jeg helt klart oppgradert til fire turboer. Når det derimot er snakk om ca. 300 00 kroner jeg ikke har, er svaret like opplagt at det utgår, med høye kneløft.

Å velge familiebil er uansett en kompromissets kunst. Med det plassbehovet vi har, er sedan utelukket. Her er det stor stasjonsvogn som gjelder. Da må vel den våteste drømmen være en M5 touring?

Nei! M5, eller E-klasse stasjonsvogn som AMG 63S for den del, blir faktisk helt meningsløse svar på familiebilspørsmålet for meg. Om ikke det hadde vært en direkte ekteskapskriseutløser, så ville det for vår del bare være en konstant kilde til ufred på helgeutflukter som dette.

Men ja, det finnes mer moderate, sportslige alternativer også. Mercedes AMG E43, for eksempel. Men igjen: Den har en sportslig snert min kone ville hatt store problemer med å akseptere …

Nei, det finnes bare to vesentlige forbedringer av familiebilvalget vårt per i dag. 1: Om BMW hadde kunne levere 530d xDrive med M Sport-understell og Adaptive Drive – i kombinasjon med aktiv styring. 2: Om jeg hadde hatt tilgang til mer kapital og selvdisiplin.

Da ville valget selvsagt vært M550d.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!