Kilometertelleren står på 7. Skiltene er akkurat kommet på, og bilen står fortsatt inne i salgslokalet til Biltreff AS. Jeg er ikke klar over at sidevinduet er nede når jeg starter opp, og blir nesten overrasket over den fyldige seksersangen som fyller rommet. Dieselhatere burde fått utskrevet en kur med trelitersdieselen til BMW på blå resept.

Porten er ikke spesielt smal, og kantsteinene på sidene hverken høye eller stygge. Men jeg ser en ekstra gang i speilet når jeg legger over, og har avstandsmargin som en forskremt 16-åring på lærekjøring. Når jeg stiller meg ved siden av min egen bil for å flytte over barnesetene, parkerer jeg først i normal avstand – før jeg ombestemmer meg og flytter 530d’en for å ha litt ekstra plass å gå på.

Nei, jeg har ikke kjøpt ny bil, det bare føles sånn der og da. Men en femhundrekilometerstur til og fra Kinsarvik skal få meg til å spekulere på nybil igjen. Kraftig.

Det er ikke de praktiske kvalitetene som lokker mest. At den nye 5-serien har litt mer bagasjeplass enn den utgående, og betraktelig mer enn vår 3-serie, er mer som en kjærkommen bonus for min del. Det stod også overraskende svakt i kurs som skryteargument overfor konemor, kanskje fordi hun er blitt veldig glad i den røde.

Bredden i baksetet er viktigere for oss. Her er det akkurat nok plass mellom barnesetene til at voksne kan snike seg inn på kortere turer, og gjennomlastingsluka kan faktisk brukes (ingen av delene lar seg gjøre i F31 med to isofix-seter).

Nei, det er oppgraderingen i form av rene bilkvaliteter som lokker mest. Her er forskjellen på F31 og G31 veldig mye mer enn bare en bokstav i internkoden.

Allerede gjennom 50-sona i Førde, på grov, piggslitt asfalt, slår det meg hvor mye stillere 5-serien er. Fjæringskomforten i lav fart er også upåklagelig, selv om denne har M Sport-understell, og ikke dynamisk demping.

Jeg gir ikke på opp gjennom svingene fra Førde. Bilen er jo sprellfersk, og må behandles deretter. Likevel kommer en følelse av suverenitet snikende allerede der. Suverent kraftoverskudd, suveren kontroll. Og faktisk ganske så fin kjørefølelse. Det er jo et av diskusjonstemaene med den nye generasjonen, spesielt styrefølelsen. Dette er noe jeg kommer til å finføle på, hele helgen.

Barna begynner å få, hva jeg vil kalle, en sunn respekt for påkostede biler. Her er det ingen protester mot å bli hjulpet på plass, og av med skoene. At de faktisk kan bruke midtarmlenet og drikkeholderne mellom seg er første fordel, men at den økte avstanden mellom den gir mye mindre styr dem imellom skal vise seg å kanskje bli den største bonusen med å gå opp en bilstørrelse.

På med Spotify-eventyr, og vi er i gang mot Dragsvik-ferja. Akkurat nå er det bare en halvtime mellom ferjene, så vi kunne godt ha tatt det helt med ro og lagt inn en ispause i Balestrand. Men, vi ser også at det blir sent nok på fredagskvelden før vi er framme, så vi gjør nå et forsøk på å nå den første, så ser vi …

Ja, bilen er i innkjøringsmodus, ungene ser ut vinduene og pludrer til eventyrene, og min kone er ganske så opptatt av å gjøre unna meldingstjenesten på vei mot helg. Ingen av dem legger merke til tempoet vi skjærer gjennom svingpassasjene langs Sognefjorden med.

Jeg gjør, men tenker også med meg selv: Kanskje er dette også noe av problemet med biler som nye 530d? Som transportmiddel er den så komfortabel og effektiv at noen vil kunne feiltolke det i retning: Ja, ja det var nå vel en litt sedat stasjonsvogn, dette – eller?

Nei. For det første har jeg veldig mange og eksakte tidsreferanser akkurat på denne strekningen. Her har jeg ukependlet med både min første Volvo 360, min Opel Combo, og et pent kobbel lånebiler også etter hvert.

Den ferskeste referansen er selvsagt vår røde F31. Og ja, vi kunne ha kjørt akkurat like effektivt med den, men ikke uten at Mor hadde løftet blikket fra telefonen og protestert. Sammenlignet med de gamle «sølvpilene» jeg kjørte her for 10–20 år siden? Det blir feige lag, selvsagt, men klokkereferansen er likevel interessant, synes jeg.

Vi når nemlig ferja med så god margin at jeg er lettere sjokkert. Med de nevnte primitive transportmidlene ville det også gått fint, det er ikke det. Men da måtte jeg tatt i og kjørt nesten Rally Monte Carlo-aktig. Og tro meg, det ville medført høylytte protester fra min «kartleser» …

Spørsmålet er likevel: Er dette så kontrollert at det nesten blir litt kjedelig? Mitt svar er fortsatt nei. Jeg smiler ganske så bredt når vi triller inn på ferja, og det jeg liker aller best er følelsen av forfining. 5-serien av generasjon G30 har en delikat finesse i betjeningen som de som legger merke til slikt vet å sette pris på.

På vei over Vikafjellet er sola på vei ned, og det er knapt andre biler på veien. Vi har ingen flere ferjer å rekke, så tempoet er fredagsbedagelig og familievennlig. Min nytelse bak rattet er likevel intens. Prefekt timede girskift, et understell som sluker alt den litt smårufsete Vikafjellsveien slenger mot det, og en motor som trolig blir stående som et høydepunkt når dieselhistorien skal skrives.

Akkurat dette ser jeg kan bli litt problematisk. Her har du krefter nok til å ødelegge familieidyllen, og terge på deg både medtrafikanter og lokale lensmenn om du skulle falle for fristelsen. Bak rattet i en 530d må man ganske enkelt ha litt selvdisiplin.

Høydepunktet for min del er faktisk at det koster forbausende lite å mobiliserer denne disiplinen. Jeg setter pris på den sofistikerte lydkulissen som legger seg som fløyel i kupeen for små gasspådrag, og følelsen av rikelig med krefter du ikke trenger å hente fram er jo en følelse av luksus.

Ikke en eneneste gang i løpet av hele turen kjente jeg behov for å «trå til» eller «kjenne hva som virkelig bor i denne». Nei, ikke engang tallene for effekt og dreiemoment virket spesielt interessante på vår tur over fjell og langs fjord.

Det var heller slik at jeg tenkte på hvordan Rolls Royce en gang i tiden pleide å oppgi ytelsen på sine biler. De nedverdiget seg ikke til å oppgi hestekrefter eller tid 0-100 km/h. Nei, deres svar på slike banale spørsmål var: Tilstrekkelig.

Veien over Vikafjellet slynger seg frem, med fornøyelig få rette strekk. Styringen blir dermed det viktigste instrumentet. Og ja, enkelte har ymtet frampå at G30 styringen er litt «død». Basert på både første møtet med 520d på vinterdekk, og denne langturen på 245 mm brede sommerdekk foran, skal jeg hoppe rett på konklusjonen: Jeg er ikke enig.

Jeg kan på sett og vis skjønne opphavet til innvendingen, for styringen er fri for alt som heter unoter. Ingen sporingstendenser, ingen slag i rattet for små eller store ujevnheter – nei, det er ikke det livet og den veikonktakten her som i min Lotus Elise.

Men det er med det viktige tillegget: Heldigvis! For nei, en Elise-direkte styring hadde vært malplassert i en moderne 5-serie.

Jeg setter pris på den variable styreresponsen som aktiv-styringen gir. Med den er den store og familiefylte stasjonsvogna nesten latterlig nett ned gjennom serpentinsvingene mot Myrkdalen, samtidig som den er både stabil og svært presis i de slake høyfartssvingene.

Det som likevel punkterer innvendingen for min del (for ja, jeg kjenner på dette gjennom absolutt hele turen), er følelsen for små rattbevegelser i lav fart. Selv i 20 km/h inne på campingområdet der vi overnatter, er det ørsmå vibrasjoner i rattet som sier meg: Her er det liv, den er ikke død.

Resonnementet som jeg nå har skrevet er ikke et skrivebordsprodukt. Disse tankene ble oppsummert på vei tilbake fra Kinsarvik. Det var vel et sted mellom Voss og Vinje. Vi lå bak en tsjekkisk turistbuss, gjennom mange 60-soner. Slike episoder kan jo være både traurige og trykkende.

Men nei: Jeg tok meg i å sette pris på å ratte G31’en også her. Følelsen av å sette an svingene, også med disse «rammebetingelsene», var det jeg vil kalle interessant – ikke død og kjedelig. Jeg kjenner for eksempel tydelig forskjellen på grov og nylagt asfalt gjennom rattet. Da mener jeg at BMW har truffet med programmeringen av den elektriske servostyringen.

Fredagsfølelsen på turen ned bestod derimot av mer enn motor, styring og fjæringskomfort. Det som gjorde meg lettere lyrisk da jeg steg ut av bilen foran campinghytta i Kinsarvik, var den lettheten og opplagtheten jeg da kjente.

Å sette seg i en ny 5-seire en fredags ettermiddag er nemlig det motsatte av å sovne på sofaen. Jeg blir engasjert av å kjøre den, samtidig som den er så behagelig at jeg er mer opplagt når jeg stiger ut enn da jeg satte meg inn. Selv når jeg nå i ettertid trekker fra nybilbegeistringen, er min konklusjon klar: En bedre familiebil å kjøre langt med kan jeg ikke tenke meg!

Så ja, hadde vi lagt ut på en tilsvarende tur nedover i Europa i år, med en 5-serie, ville fremskrittet vært formidabelt. Og ja, siden dieselfireren er så godt kamuflert i G30, er jeg også villig til å vurdere den for å gjøre prisen mer overkommelig.

Men økonomi er selvsagt den største elefanten i vurderingsrommet. Med litt utstyrsiver, drar det på en småbil i tillegg utover listeprisen. Likevel vurderer jeg helt seriøst konkrete alternativer nå: Nøkternt utstyrt 520d med bakhjulstrekk, mer velutstyrt 520d med xDrive – eller kanskje nybrukt X5 40e?

Den helt nye fredagsfølelsen kan bli dyr, den …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!