Lett brems. Forhjulene leter litt etter feste, en liten impuls med rattet, og den tunge bilen begynner å rotere. For å holde slippvinkelen er det bare å gi gass. Små rattbevegelser, myk gassbruk, så duver Cullinan fint rundt i et stort åttetall på isen.

Selvsagt var det mulig å være mer brutal. Noen kollegaer var det, og ikke minst representanten for Rolls Royce selv: Han spant piruetter til ære for de nordiske journalistene som deltok på BMW Winter Experience på Golsfjellet.

Uten elektroniske begrensninger, og med en senterdifferensial som leder mye kraft bakover når høyrefoten kommanderer V12-motoren til utskeielser, er det knapt noen herjeøvelser som er umulige å få den med på.

Jeg fikk meg ikke til å kjøre slik. Dette var første gang jeg rattet en Rolls Royce, og det føltes litt som plutselig å være på et britisk overklasseball, og danse med en adelsdame. Ville jeg da dra til med mitt heftigste svingnummer, med løft og det hele?

Nei. Da jeg fikk muligheten til å by opp en Cullinan, ble det til en rolig vals. Heller enn å spinne mest mulig, var mitt mål å ta innover meg hvordan bilen føltes.

Og det var noen intense minutter der på isen. Treverk og brytere og hele atmosfæren i bilen oste av eksklusivitet – med skinnstoler så tykke at mine sportsseter i femserien fremstår som de reneste pinnestolene. Helheten ga en særegen overdådig følelse.

På bilder har jeg egentlig aldri helt skjønt poenget med moderne Rolls Royce, de virker i grunnen bare som litt rare mastodonter fra en svunnen tid. I levende live begynner det derimot å demre …

Ikke minst var det en opplevelse å kjenne på disse bilene gjennom sete og ratt. Første øvelse var en dobbel unnamanøver med en Ghost (bakhjulsdrevet), før den nevnte åttetallsøvelsen i nye Cullinan.

Luftfjæring og aktiv stabilisering i alle retninger gir en viss følelse av flyvende teppe, for all del, men likevel ble jeg slått av hvor fin følelse det var i disse luksusbilene. Karosseribevegelsene var høyst moderate, og med min tilnærming, der jeg lot bilen få tid til å flytte tyngdepunktet dit jeg ville ha det, var den rett og slett fornøyelig forutsigbar.

Rolls Royce-duoen var på plass på Golsfjellet til ære for inviterte journalister. Vi fikk også en kort smakebit av den nye 3-serien. Men resten av opplegget er tilgjengelig som en årlig begivenhet for kunder, da med navnet BMW xDrive Experience.

Og det kan være både hyggelig og nyttig. Det er nemlig lett å bli både trygg og kanskje selvgod bak rattet. De fleste voksne, spesielt menn, kanskje, er jo «veldig gode til å kjøre bil».

Det fikk jeg faktisk litt i fleisen på første isbaneøvelse: M140i og M240i med ispigg høres jo veldig morsomt ut, men for min del var det mest uvant. Jeg har faktisk ikke kjørt så mye sidelengs noen gang, når jeg tenker meg om: Min erfaring med banekjøring er mer asfalt og rene spor.

Og nå, med familiefemserie langs landeveien, leker jeg meg gjerne litt på slippgrensa når det er glatt, men sette opp før svingen og dra sidelengs gjennom? Nei, du, det gjør jeg aldri.

Det er kanskje nettopp her nytten ved slik isbanekjøring kommer inn. Det gir muligheten til kjenne på dynamikken i en bil på en helt annen måte enn med piggfrie dekk langs landeveien, og bare det å virkelig styre med gassen istedenfor bare rattbevegelser, var noe jeg måtte børste rusten av i løpet av dagen.

Kanskje er det et dårlig tegn, da, at det først var under «lady-dansen» jeg begynte å få godfølelse på isen? Kanskje jeg rett og slett begynner å bli gammel og sedat? Med Rolls Royce gikk jo alt veldig i slow motion i forhold til med M Performance biler med ispigg …

Tja, jeg innbiller meg at det har mye med vanen å gjøre, for en av de siste øvelsene ble en skikkelig opptur, og den så jeg ikke helt komme: X2 20d xDrive høres litt tamt ut etter M240i, for å si det forsiktig. X2 er jo basert den forhjulsdrevne plattformen, dekkene er ordinære piggdekk, så hva er poenget, liksom?

Overraskende mye, tydeligvis. For X2-løypa var veldig rytmisk og fin, og å sette opp denne kanskje litt mer framtunge «gnageren» før svingene, var i alle fall for meg betydelig enklere enn med de bakhjulsprioriterende M Performance bilene med ispigg.

Så her kunne jeg danse; ikke bare en rolig, overklassevals i åttetall, men mer rock ’n’ roll, mer swing. Presis pendel fra side til side, med overraskende god hjelp fra bakhjulene, bare gassfoten var tung nok. Og det var den, for nå begynte jeg å bli vant med is under hjulene.

Opphold og bevertning ble betalt av BMW Norge.